Med arbeidserfaring fra helsesektoren, en bachelor som yrkesfaglærer og mange år som veileder hos Driv Karriere kjørte Heidi Roghell Martinsen (44) på videre med en master i ledelse – og endte med særdeles gode tilbakemeldinger. Dama ser likevel fremover – gir hun seg som student nå, tro?
Heidi Roghell Martinsen (44) fullførte i vår sin mastergrad i ledelse sammen med studievenninne og ungdomsskolelærer Line Valsjø fra Trondheim og fikk en særdeles entusiastisk gratulasjon fra studieveileder etter ni ukers ventetid.
Veileder hadde lest sensuren fra de to eksterne sensorene før Heidi selv hadde fått sett karakteren som det skinte gull av. Heidi ler beskjedent når avisa noen måneder senere har mast seg inn i stua til mastergradinnehaveren, og gratulerer. Dama er ikke helt komfortabel med å være i medias søkelys eller motta skryt, men deler leende fra jubeldagen likevel:
– Jeg skjønte ingenting, svarte bare «hæ?», for jeg hadde ikke fått tilgang til sensuren selv enda.
Fra sidelinjen lekker ektemann Espen Martinsen informasjon om at hadde Norge hatt samme system som USA og England, hadde hans hardtarbeidende frue fått A+ på oppgaven.
En av sensorene beskrevet oppgaven som meget sterk empirisk og faglig oppgave som i det systemet hadde fortjent «A with honour».
Hovedpersonen vil ikke ha så mye snakk om akkurat det, hun vil heller dele om innhold og alt det spennende hun har lært underveis. Dama bobler av entusiasme og har med seg faglig stødighet forankret i erfaringer fra arbeidslivet. Masteroppgavens tittel var følgende:
Kompetanse: Organisasjonens viktigste ressurs – En studie om kompetanseforvaltning i organisasjoner og gjenspeiler et felt som har opptatt Heidi gjennom mange faser i livet.
Bredde i arbeidserfaring og livserfaring
Heidi var ferdig utdannet hjelpepleier i 1998 og stortrivdes med å jobbe med folk. En ryggskade gjorde at hun ble sykemeldt over lengre tid, og ble til slutt rådet til å omskolere seg. Med en bachelorgrad som yrkesfaglærer i helse- og sosialfag fortsatte hun ferden videre i sitt yrkesliv og har fått bred erfaring med seg i sekken siden den gang. Heidi har etter den tid blant annet vært avdelingsleder i miljøtjenesten, hatt ansvar for pilotprosjekt hos Driv karriere, vært midlertidig fagleder hos Nav, og veileder for Driv Karriere. Fellesnevneren for mange av disse arbeidsstedene har vært at hun har jobbet med utenforskap og mennesker, samtidig som hun hadde fått med seg erfaring om ulike organisasjonsstrukturer og hvordan kompetansen ble forvaltet innad. Dette var bakgrunn for at masteroppgaven hennes skulle dreie seg om dette.
Den målrettede kvinnen har vokst opp på Hemnesberget og er nå bosatt på Bjerka sammen med sin mann og to barn. Eldstedattera har forlatt redet. For tiden er Heidi ansatt i ei prosjektstilling som HR-rådgiver i Rana kommune, etter å ha arbeidet hos Driv karriere på Mo i 12 år.
– Hva var det som gjorde at dere landet på denne problemstillingen?
– HR har blitt et stort område, i mange bedrifter byttes folk ut ofte, og kompetanseforvaltning er noe jeg synes er spennende. Hvilke oppgaver skal en sykepleier ha? Kan hjelpepleieren gjøre noe av det administrative og frigjøre sykepleieren? Heidis engasjement brer seg i rommet mens hun snakker.
– Spenningsfeltet mellom ansatt og leder var det vi først ville se på, og hvordan dette påvirket relasjonen mellom leder og ansatte, men etter hvert som vi arbeidet med oppgaven måtte vi dreie litt på problemstillingen og dette ble i stedet et funn.
– «Dere må se hvor empirien tar dere», sa veileder, deler Heidi smilende og forteller at opplevelsen med oppfordringen fra veileder først ikke ble så godt mottatt, men at de etter hvert skjønte at veileder hadde rett og virkelig var rett dame på rett plass, som delte av sin kompetanse og fikk frem det beste i dem.
En master blir til
Masterstudiene startet opp høsten 2020, men med pandemien ble studiested Stjørdal om til digitale studier. Andre studieår skrev hun og studievenninnen en prosjektskisse sammen, og etter at den var godkjent var arbeidet med masteroppgaven i gang. Etter at alle formaliteter var på plass, var det tid for å sende ut forespørsler til ønskede informanter.
– Jeg hadde lyst til å forske i Hemnes kommune, og sendte en forespørsel, men fikk aldri noen tilbakemelding. Dermed ble det en annen kommune i Nordland, meddeler hun og ektemannen legger ikke skjul på at han synes dette var skuffende av heimkommunen.
Heidi og Line har i sitt arbeid forsket på to organisasjoner med ulik struktur, og hvordan relasjoner påvirker arbeidsforhold samt hva som gjør at de ansatte velger å bli værende på et arbeidssted. De har hatt informanter både innen offentlig- og privat sektor. At organisasjonen hadde ei HR-avdeling, var et kriterium. Etter intervjurunden måtte damene transkribere tekst, kode materialet og finne faktorer som krystalliserte seg ut fra det de hadde fått inn. Underveis måtte problemstillingen spisses flere ganger og de hadde hele tiden god hjelp fra veileder underveis.
– Vi gjennomførte en to-case analyse og sammenlignet resultatene i empirien (forskningen. Journ.anm.). I den private organisasjonen var det lite turn-over tross usikkerhet og høy risiko for permittering. I den offentlige var det motsatt. Høy turn-over tross sikker arbeidsplass. Forskjellen så vi blant annet lå i kvaliteten på relasjonen mellom leder og ansatte. God relasjon med leder gjør altså at medarbeiderne i større grad ønsker å være i bedriften. Vi så i tillegg at det var korte kommunikasjonslinjer i privat sektor sammenliknet med den offentlige, og det var tydelig at organisasjonsstruktur i akkurat disse case-bedriftene hadde mye å si.
Matnyttig for proaktive bedrifter
Heidi mener det absolutt er noe konkret å hente for bedrifter som er interesserte i å forbedre kompetanseforvaltningen sin, ved å lese oppgaven. Damene har også etablert et nytt begrep: proaktiv kompetanseforvaltning, som fortoner seg som motstykket til reaktiv kompetanseforvaltning.
– Hvordan holdt dere oppe motet underveis?
– Jeg og Line er veldig like, viste det seg, og vi dro hverandre opp når den andre var litt nede. Vi har like høye krav til arbeidet som gjøres – skulle vi først ta en master, skulle vi gjøre det skikkelig. Vi ga hverandre konstruktive tilbakemeldinger, brukte galgenhumor og fordelte oppgaver.
Ved påsketider, og om lag en måned igjen til oppgaven skulle leveres fikk studentene litt ekstra spenning på oppløpssiden. Hele oppgaven måtte skrives om.
– Da ble det mye armer og bein, ler Heidi og forklarer at det de hadde brukt av bakgrunnsstoff (prosjektbeskrivelsen?) fra egen oppgave skrevet studieår to måtte skrives helt om for at de ikke skulle bli tatt for plagiat.
Til tross for at Heidi er pessimist i forhold til egne prestasjoner frem til det motsatte er bevist, er hun en hardtarbeidende kvinne som ikke «farer med harelabben», avsløres det fra ektemannen i sofakroken. Heidi jobber ifølge ham veldig hardt og legger sin ære i å levere fra seg et bra produkt. Dette gjaldt i særdeleshet også masteroppgaven.
Heidi er takknemlig for å ha hatt god støtte hjemmefra, en arbeidsplass som har lagt til rette, samt at støttespillere har bidratt med gjennomlesning og tilbakemeldinger underveis i produksjonen av det som skulle bli en masteroppgave på 153 sider.
Mastergrad er mulig!
Mens masteroppgaven tok form, var det sosiale livet på et minimum. Helger og ettermiddager gikk til lesing av litteratur, fordypning i forskning og skriving, mens arbeidshverdagene gikk sin gang. Heidi også byttet jobb og kjøpte seg hytte ved Røsvatnet i denne perioden. Dama mestret denne sjongleringen med glans, men ser tilbake på denne perioden som heftig.
– Uansett er poenget at det er mulig! Det er det jeg har lyst å formidle. Man kan få til videreutdanning selv om man er i jobb, bytter arbeidssted og har familie, sier hun og slår entusiastisk ut med armene.
– Men det er nok ikke for riktig alle, kommer det fra ektemannen som nå er fornøyd med å ha «fått fruen tilbake» etter den travle tiden.
– I alle fall for ei stund, sier han leende og blinker.
Dama til Espen har energien og driven på plass, og selv om et slikt innholdsrikt liv kanskje ikke passer alle, er Heidi ikke helt klar til å bremse ned. Et annet studie var litt for forlokkende til å legge bort gode studievaner nå, kommer det frem.
– Jeg tenkte jeg var ferdig med å studere nå, humrer Heidi og fortsetter:
– Men så lå jeg og solte meg i sommer, og scrollet litt på telefonen. Og da dukket det opp en annonse med restplasser hos Nord Universitet. Restplass? tenkte jeg, og så heiv jeg inn en søknad til videreutdanning innen HMS på masternivå, og fikk beskjed om at jeg fikk plass.
I dag jobber Heidi med blant annet å redusere sykefravær, og tenkte at dette ville komme godt med i det arbeidet. Å fortsette studier mens hun var inne i det, virket smartere enn å vente noen år.
På spørsmålet om hva Heidi skal bli når hun blir stor, nøler hun til svar og en latter brer seg.
– Jeg vet ikke enda, vi får se, sier hun med et lurt smil avslutningsvis.
