Harald Horgen har jobbet som kateket i Hemnes i 41 år, over ti år på «overtid» er han klar for å pensjonere seg. Vi har tatt en prat med han om årene som har gått og om tiden som kommer.
– Jeg er 79 og et halvt. Skriv gjerne et halvt, jeg vil ikke ha det på meg at noen har hatt en konfirmantlærer som er 80 år, ler Harald, hjemme i stua si over en kaffekopp og nystekte vafler servert av hans kone Ragnhild.
– Hvordan har det seg at du har jobbet så lenge?
– Jeg er veldig interessert i historie. Jeg leser mye i gamle klassiske tekster. I oldkirkens tid, altså de første 2-300 år etter Kristus, så kirken annerledes ut enn i dag. Da fantes det en tjenestekategori som het kateket, som aldri fikk noe voldsomt feste i kirken. Man har en etterglød av det i Luthers lille katekisme, og i Petter Dass’ folkelige katekisme sanger. Det er det katekettjenesten i sin moderne form prøver å formidle videre til dagens mennesker, med våre dagers språk og uttrykksformer.
– For meg er katekettjenesten en livslang tjeneste. Jeg ble vigslet til kateket den 25. august i 1982, og det har sittet hardt i meg fra første stund, at dette er noe som varer livet ut. Selv om jeg nå formelt har gått ut av katekettjenesten, så er det noe jeg ikke kan kvitte meg med. Ikke som en tvangstrøye, men som noe godt jeg har med meg. Jeg vil gjerne fortsette med menighetsarbeid, men nå som frivillig.
– Inntil jeg tar mitt siste sukk vil jeg være kateket i mitt hjerte, legger han til.
Avskjedsmarkering
Søndag 20. august ble det holdt en gudstjeneste hvor man markerte at Harald Horgen tok fatt på pensjonisttilværelsen etter 41 år som kateket i Hemnes.
– Jeg visste det skulle være en avskjedsmarkering, og jeg hadde fått beskjed om å lage en preken. Den laget jeg to ganger, og den andre ble helt annerledes enn den første. Det blir mange tanker og følelser som melder seg når man begynner å tenke over ting, forteller Harald.
– Mange møtte opp tidlig, så jeg fikk håndhilst på en god del. Jeg valgte ut to salmer, og den første lærte jeg da jeg var 9 år og nettopp hadde begynt å lære orgelspill på Musikkonservatoriet. «Morning Hymn» het den i noteheftet jeg hadde. «Hellig, hellig, hellig» heter den i vår salmebok. Det betydde mye for meg at den ble sunget. Og så valgte jeg salmen «Deg være ære», som har vært en fast konfirmasjonssang i alle kull gjennom 41 år.
– Jeg lyste velsignelse på umesamisk, et språk jeg har brukt de siste 7 årene som begynnelse og avslutning på gudstjenester. Jeg er vel den eneste i landet som holder på med det.
Videre var det kaffe på menighetshuset. Der var det ifølge Harald «proppfullt».
– Det ble meg fortalt at det måtte settes inn ekstra bord. Det var mange fine ord som ble sagt, og det satte jeg pris på. Det ble gaver og hilsninger fra nær og fjern. Jeg følte meg plutselig helt overveldet.
Man også Harald hadde gaver å dele ut.
– Jeg har nettopp avsluttet oversettelsen fra latin, av den aller eldste bevarte umesamiske grammatikken, Per Fjellström: Grammatica Lapponica fra 1738. Det er den første grammatikk på noen samisk dialekt overhodet, og den har jeg fått lov til å oversette til norsk. Før kirkekaffen sluttet, overleverte jeg den i form av et prøvetrykk til hver av de tre menighetene, samt prosten på Mo. Det ble som en slags siste hilsen fra meg som kateket.
Umesamisk
– Hva skal du nå bruke tiden til?
– Å, det er så mye. Hagestell heime, litt mer tid til å gå turer i skog og mark enn det ofte er blitt tid til de siste årene. Jeg kommer nok sikkert ikke til å kjede meg og gå tom for gjøremål.
– Noe jeg er spesielt interessert i, som jeg kommer til å holde mye på med, er umesamisk språk. Det ble talt her i vårt eget område blant flyttsamer. Det var nomader som dro på sommerbeite utover til øyene med sine reinflokker. Vi lever midt i et gammelt umesamisk område, noe som gjennom tidene nok har vært veldig underkommunisert. Det er rimeligvis fordi det er så lenge siden, med lite skriftlig kildemateriale tilgjengelig.
– Jeg er ikke same, men føler meg etter hvert som en rimelig rotfestet korgværing, med til dels sterk interesse for fortiden. Jeg vil si det sånn at dette med det umesamiske er mitt forsøk på å bidra til å sette lokal- og bygdehistorien inn i en større og videre sammenheng, hvor også det samiske får være med, mest mulig i original.
Ombestemte seg
– Hvorfor ble du kateket?
– Jeg har realfag i bunnen for mitt studium som ung, med matematikk, fysikk, kjemi og statistikk som fag til cand. mag. graden. Men da jeg skulle begynne på en hovedfagsoppgave i fysikalsk kjemi, ombestemte jeg meg, og begynte på pedagogikk isteden. Jeg skrev hovedoppgave i religionspedagogikk om 6.- og 7. klassingers forståelse av ordet «hellig». Det ble 275 sider, smiler Harald.
– Oppgaven lå i krysningspunktet mellom religionspedagogikk og språkpsykologi. Arbeidet med hellighetsbegrepet har senere preget meg all tid, og virket som et bakteppe også for den senere virksomheten som kateket.
– Jeg hadde stor interesse for undervisningstjenesten i kirken. Som ung i Oslo var jeg leder i Gamle Aker søndagsskole i seks år. Da jeg kom hit var jeg lærer på Myken skole i to år, og så på Bleikvassli skole i fire år. Og så ble kateketstillingen ledig, jeg søkte og fikk den. Jeg har aldri angret en dag på at jeg ble kateket.
I år 2000 fikk Harald det som kalles «Olavsstipend» av kirken.
– Jeg skulle undersøke forholdet mellom prest, kateket, menighetsråd og frivillige i fem menigheter i vårt bispedømme. Jeg har vært opptatt av hvordan kateketstillingen profileres, hvordan vi oppfatter og speiler hverandre i samvirket med andre innen et tjenestemessig fellesskap.
Harald hadde ett års permisjon for å gjøre dette, men allerede etter et halvt år var han ferdig med grunnundersøkelsen.
– Da ringte jeg til Kirkeavdelingen i departementet og spurte om jeg kunne få bruke resten av pengene til å dra til Amerika og gjøre det samme i amerikanske menigheter som jeg hadde gjort her.
Det hele gikk bra, og kort tid senere dro Harald til St. Paul i Minnesota, og fikk gjort fem mindre undersøkelser med parallell til den norske undersøkelsen i Sør-Hålogaland. De nye undersøkelsene ble utført i menigheter i Minnesota og i Nord-Dakota. Blant annet undersøkte han forholdet mellom prest, Director of Education og menighetsråd i Hickson menighet ved Red River, Nord-Dakota, der blant annet menighetsråds lederen nedstammet fra Bjerkadalen, og mange andre hadde forfedre som var utvandret fra Hemnes kommune.
Harald opplevde at gudstjenestene og menighetslivet i USA var litt annerledes enn i Norge. I Hickson kirke ble for eksempel salmen ”Nærmere deg min Gud” spilt på et klokkespill som lød både fra kirketårnet og inne i selve kirken, i stedet for vanlig klokkeringing.
Noen år senere fikk han igjen permisjon fra kateketjobben i Hemnes, og dro til Svalbard i fire år.
– Det var en helt fantastisk opplevelse å tjenestegjøre i Svalbard kirke, som kateket og organist. Veldig kaldt og mye snøskuterkjøring. Etter gudstjenester var det gjerne å dra på snøskutertur til Barentsburg eller Kapp Linné for å spise middag. Det var et liv og en menighet som var helt annerledes. Menigheten besto for det meste av turister og besøkende. Samarbeidet med Longyearbyens kulturliv var tett og fruktbart.
– Det hendte at man under for eksempel en påskegudstjeneste kunne kjøre 30 stykker på snøskuter fra kirken, og ha utegudstjeneste. Da spilte jeg til salmene ved å ha keyboardet på salen på snøskuteren, i snøfokk og motvind. Jeg frøs skikkelig på fingrene.
Ungdom gjennom tidene
– Hvordan opplever du at ungdommen har forandret seg gjennom tidene?
– Holdningene og interessene til ungdommen har helt tydelig forandret seg mye, i takt med samfunnet for øvrig, og de problemstillingene man treffer på der. Ungdommens forhold til massemedia har også endret seg kolossalt. I tillegg må sies at under et vanlig år med konfirmantundervisning i Bleikvasslia, Korgen og Hemnesberget, så er de tre kullene ofte veldig forskjellige. Selv om vi gjennomgår det samme stoffet, er det tre helt forskjellige vinklinger, og på en måte ungdommer fra 3 litt ulike kulturer som møter kirken på hver sin egen måte. Det bidrar til å gjøre kateketyrket spennende og i alle fall ikke kjedelig.
Harald synes det er vanskelig å sette på én formel hvordan ungdommen har endret seg. Men han føler at hans år i permisjon borte fra Hemnes menighet, rusket opp i mange av hans egne gamle arbeidsmåter og førte til mange endringer, mest i praktisk og muntlig retning.
– Da jeg kom hjem fra Svalbard hadde menigheten her begynt med et trosopplærings prosjekt som var veldig praktisk orientert. Det var blant annet et prosjekt som het «Røtter», hvor man gjorde alt fra å lære og bake kamkake, til å se på gammel båtbyggertradisjon, eller spore opp gamle veier som var nedlagte.
– Dette ryddet veien videre også for andre arbeidsfelter, hvor vi begynte å lage mer av opplegg utendørs og til dels på andre steder enn i kirke og menighetshus. Vi arrangerer for eksempel «Skattejakt» og «Tidsreise», som foregår ute i det fri og på andre arenaer enn de rent kirkelige. Vi har også innimellom hatt noen mer ville ideer. Men det som ikke har funket så bra, har vi prøvd å rette på eller kutte ut året etter.
I 2007 var Harald med to kirkelige ansatte og tre konfirmanter til det som het Hamarøynatta.
– Vi ønsket å lage Hemnesnatta, og vi var våkne og observerte programmet nøye sammen med ungdommen hele natta der oppe i Hamarøy. Jeg lærte mye på den tida, og så dro vi tilbake og lot konfirmantene i høy grad være med å bestemme hvordan Hemnesnatta skulle foregå.
Hemnesnatta foregikk med full fres første gangen, ifølge Harald.
– Det var blant annen ungdommer fra Oslo Indremisjon som hadde spesialisert seg på breakdance og hadde samtalegrupper om kristen tro. For en vill kombinasjon! Jeg deltok på breakdance-kurs og lærte fire grunnstillinger. Det må ha vært en uskjønn opplevelse å se meg rulle meg rundt på medbrakt matte på gulvet. Jeg hadde vondt i både hofter og ledd i flere uker etterpå, smiler han.
Klimakonfirmanter er også en nyvinning, som har vart en del år nå.
– Vi forsøker ikke å legge opp til at det har noe med politikk generelt å gjøre, men heller å trene oss i å oppleve naturen i samspill med menneskelig påvirkning på nært hold. Dermed kan de unge få danne seg sine egne meninger, og se ut fra egen erfaring at isbreen forsvinner. Da er det å dra opp til Okstindene og måle isens lengde i bremassivet. Blant klimakonfirmantene måles dette ikke typisk med meterstokk, men med konfirmantlengder.
Vitser om seg selv
– Du virker som en type som ikke tar deg selv så høytidelig, kan du si noe om det?
– Å vitse litt om seg selv, det må jeg bare gjøre. Ofte er det situasjoner som oppstår, noe uvanlig som skjer i en time, noe som plutselig går galt, enten for meg eller for andre. Da er det tid for å prøve å myke det opp litte grann. Hvis noen kommer med et rart svar, så griper jeg bare fatt i det og knytter det til meg selv. Altså at jeg selv ved en eller annen tidligere anledning har gjort lignende ting, men at det jeg gjorde var ting som var ti ganger verre enn det som faktisk skjedde i den aktuelle situasjonen.
– Jeg er ufarlig for meg selv, i egne øyne, og ting jeg ser hos andre, hender det seg at jeg overfører på meg selv, slik at de kan le av meg. Det hender jo at jeg ler litt av dem også, men det er inni meg, humrer Harald.
– Og noen gang hender det at jeg gjør noe uforventet, rett og slett som en overgang til et nytt tema. På den måten får jeg oppmerksomheten til konfirmantene, som en litt artig innledning før man tar fatt på litt tyngre stoff.
Ifølge Harald ligger egentlig en hel livshistorie bak dette. Enkelte idealer fikk han med seg helt fra da han gikk på folkeskole og realskole. Noe plukker en stadig med seg, ikke minst av humoristiske ting, sier han. Og så gjelds det om å gi det utløp i samvær med andre, ikke minst blant barn og ungdom.
– Det ble i mitt tilfelle til å begynne med et langt akademisk studium som sikkert har preget meg mye. Den første tiden som kateket var jeg nok preget av en del «A4-tenkning» i min undervisning som konfirmantlærer og ellers. Jeg forventet at den unge skulle kunne det og det utenat. Det var stadig et pensum som skulle følges, noe som skulle kunne måles og veies, og det ble lagt mye vekt på kunnskap.
– Etter hvert føler jeg det ble som om man slår på en blikkboks, slik at man får en bulk på den. Den går i stykker, men blir samtidig mer interessant. Da ser du at verden er ikke så rettvinklet som man skulle tro. Det er derfor vi satte i gang med alle disse tingene som er annerledes, og som kateket fikk jeg være en del av det.
Overtakeren
Det er Trond Aarthun som tar over for Harald. Han bor i Rana og har vært kateket og prosjektleder der i mange år.
– Jeg kommer spesielt til å savne babysang, fortsetter Harald, og sier at han har ingen intensjoner om å være som en syvende far i huset – han vil la Trond gjøre ting på sin måte.
– Jeg har uansett nok å styre med. Og jeg må si at jeg har vært heldig å ha ei kone som er veldig forståelsesfull, støttende, og respekterer den personen jeg er. Så prøver jeg å la andre være det de er.
– Ragnhild er den som har gjort at jeg har kunnet stå i tjenesten de siste ti årene – for jeg er jo rundt ti år på overtid. Da jeg begynte som kateket og organist på Svalbard, bodde vi sammen et år der oppe. Men så fikk ikke hun seg ikke jobb i Longyearbyen, så det ble til at hun måtte bo de tre neste årene alene her i Korgen. Vi ringtes hver dag, så vi hadde nær kontakt. Det betydde mye for meg at jeg fikk være der i fire år.
– I Hemnes har jeg vært uhyre heldig, blitt mottatt i en menighet som er raus og positiv, som har vært under stor forandring siden jeg kom. Jeg har fått vært med på lasset hele tiden, og føler at jeg ikke ville vært noe av alt jeg har opplevd og fått være en del av. Selv ikke de siste ekstra årene i tjenesten, for de har gitt meg så mye.
– Jeg har aldri blitt lei av konfirmanter, babysangere, og heller ikke noen av aldersgruppene ellers. Hemnes er fantastisk, både folket, naturen og åpenheten jeg har møtt på alle kanter, avslutter Harald Horgen.
