Selv en etter hvert nokså erfaren fjellvandrer kan kjenne på «debutantnerver». Her får du historien til en som skulle gå sin aller første Okstindan fjellmarsj, på vandring rundt Nord-Norges tak.
Lørdag morgen, og opp i «gry-otta» for å gjøre siste del av pakkingen. Sekker, tur-marsjere og hund skal være i Korgen senest klokken 7.30, for registrering og busstransport.
Kaffe kokes, frokost inntas, og trekløveret er på plass ved samfunnshuset ti minutter før fristen. Og vi er langt fra de som ankommer sist …
Vi skifter til tursko, slenger crocksen inn i bagasjerommet, og tråkker oss inn i en av de to bussene som står parat til å frakte nær hundre kvinner og menn, samt 10-12 hunder, til startpunktet ved utløpet av Spjeltfjellelva.
Og det er ikke bare bare å ha med seg 40 kilo hund mellom bussetene og dagstursekkene. Malamuten vår, Iza, forsøker seg på å sitte som oss tobeinte i setet, men legger seg til slutt ned og aksepterer gulvet som sin plass.
Fullklaff med været
Det er gått syv år siden forrige utgave av Okstindan fjellmarsj. Både ublide værguder og et par år med pandemi-restriksjoner har stukket kjepper i hjulene for arrangørene i Hemnes Turistforening.
Men i år traff de som bestiller vær og slikt innertieren så det sang. I et aldeles praktfullt sensommervær tok 92 turglade vandrere turen gjennom Okstindmassivet, fra Spjeltfjellelva til Inderdalen gård i Bryggfjelldalen.
Og det attpåtil uten stor oppakning! Vi kan nøye oss med kun å bære dagstursekk, for arrangørene sørger for at telt og oppakning fraktes til Kjennsvatnet. Herlig!
Til tross for dette skal det innrømmes at «førstereisgutten» var en smule spent på starten av marsjen. Det skyldes kanskje at hans bedre halvdel har gått denne etappen tidligere, alene, med hund og 25 kilo sekk. Hun har ikke akkurat spart på skrekkbeskrivelsen av den «eviglange, bratte lia», og noe av dette har nok festet seg i en eller annen underbevissthet eller lignende.
Men det går jo bra, ja nærmest lekende lett. Og oppe på «Brekket» er det pause. Skjønt pause og pause; man er jo faktisk på jobb også. Som journalist, og da må det jo fotograferes, filmes og prates.
På tide å pakke ut avisas nye drone, som man så vidt rakk å testfly litt fredag ettermiddag. Og den kommer vi tilbake til senere …
Kan ikke huske alt!
Det bærer videre inn langs Artfjellet, og terrenget blir lettgått og fint. Folk tar pauser der de vil, og tar turen i det tempoet som passer dem. Innenfor rimelighetens grenser, naturligvis.
Journalisten finner ut at han må snakke med folk også, ikke bare fotografere. De første ofrene, tre spreke, unge damer, har nettopp stoppet for en matbit.
– Jeg blir bestandig sulten, smiler Elin Selseng.
– Og det er bra, for da får jeg pause, ler Eva Hagen Breivik.
Lisbeth Fjellheim synes ikke heller at det gjør noe med en rast.
De tre går i år for andre gang, og gikk alle sammen for første gang i 2016. Vi kommer tilbake til disse tre også, om litt.
Turen går som en lek gjennom Sjur Anders-lia, og at man nylig hadde ettårsjubileum som hjerteoperert tenker jeg ikke på. Inni meg synger Tufte; «Jeg er i kjempeform» …
Oppe på en fin nabbe sitter tre tur-marsjere, og journalisten våkner til live.
– Kunne jeg kanskje tatt et bilde av dere?
– Jada, igjen? ler jentene.
Det er samme trekløver som sist …
– Hmm, en stakkar kan da vel ikke klare å huske alt og alle på en slik tur. Jeg ler med.
Druknet teknologi
Kanskje like greit at det blir en skikkelig pause, med mat og kaffe, og den tar vi ved Balskøta. Derfra siger vi rolig av gårde, under Skullen, over til andre siden av dalen, og frem til Gressvasshytta. Der blir det ny pause, og vi får anledning til å ta den nyrestaurert hytta nærmere i ettersyn. Den er virkelig blitt et «smykkeskrin» av ei turistforeningshytte!
Kaffe fra bålkjele. Mat. En kjapp tur med dronen. Det må jo jobbes litt også …
På tur videre forbi Spjeltfjelldalsbukta, opp langs Oksfjellelva, kjenner jeg at jeg begynner å glede meg litt ekstra. Jeg har vært oppe ved Austre Okstindbreen tidligere, og det er et aldeles fantastisk område. Å komme over kanten, og se inn over Bretjønna, det kan knapt beskrives med ord. Og spesielt i sånt vær som denne lørdagen bød på. Særlig mye vakrere kan det ikke bli!
Her må det flys, tenker journalisten, og tar frem dronen igjen. Og filmer.
Men, det er et sørgelig sterkt motlys, og en uerfaren dronepilot mister det lille «teknologividunderet» av syne etter 3-4 minutters flytid.
«Landing», lyser det mot meg på panelet på fjernkontrollen. What?!? Det var da ikke så lite strøm igjen i batteriet? Og den skal jo «return to homepoint» om den nærmer seg strømløs?
«Lost contact with RC» står det så å lese i panelet …
En smule småstresset journalist kjenner et snev av panikk. Hvordan i H….te finner jeg den lille grå dingsen nå? Her, midt i all gråsteinen?
Det siste bildet av landingsområdet blir stående på skjermen, og det er det eneste jeg har å forholde meg til. Det blir noen minutter med tråkking opp og ned i det nærmeste området, for jeg hørte lyden av dronen like før den ufrivillige landinga, så den kan ikke være langt unna.
Turleder Frode Solbakken antyder noe om menn og leting, og journalistfruen «parkerer» Iza fastbundet i en stor stein. Hun bruker cirka 23 sekunder på å finne rømlingen. Som selvsagt har funnet en liten dam på 60 ganger 80 centimeter. Den eneste jeg ser i området. Dronen drukna …
Kjapp demontering av batteri. Dronen pakkes ned, og vi vandrer videre. Den får tørke litt når vi kommer til leirområdet i ettermiddag, trøster jeg meg selv. Og det er jo heldigvis ikke saltvann …
Leir
Vi er fremme ved Kjennsvatnet omkring klokken 19.15. Har tatt oss god tid og virkelig nytt hver meter av dagens etappe. Mann, kone og hund er alle veldig fornøyde med opplevelsen så langt.
Hun og hund går for å finne teltplass, mens marsjdebutanten tar seg av storsekkene og teltet.
– Drømmeplassen er ledig, stråler et fornøyd ansikt mot meg i skogen, og tar meg med til et nydelig sted. Den absolutt beste plassen av alle, det må det være, tenker jeg, og vi går i gang med å etablere teltleiren vår.
Så tar vi et bad, og lukter menneske igjen …
Vi kjøper herlig middag, som nytes i kveldssol. Kald øl blir heller ikke akkurat feil etter en slik dag.
Folk nyter livet ved bålet, både i fjæra og på de etablerte bålplassene. Praten går, og latteren sitter løst. Historier, antageligvis både sanne og usanne, deles.
En «anonym» deltager, la oss kalle ham Birgersen, forteller om en helt fersk opplevelse.
– Jeg var borte i teltet for å hente noe, og så ble jeg så «trengt» at jeg måtte urinere i skogen.
– Det er jo do her … kom det lakonisk fra noen bak meg, fortsetter han.
– Jeg snudde meg, og der sto det ei dame, spillernaken!
– Jeg synes hun kunne vært litt mer anstendig når jeg sto der og urinerte … Men jeg tar poenget hennes.
Trekløveret med stedets beste teltplass takker for laget, og tusler tilbake til teltet. Vi tenner et lite bål, avslutter dagen med et glass vin der i strandkanten. Det er stille, stjerneklart, og før midnatt er vi krøpet inn i gode, varme soveposer.
Dag 2
I løpet av natta tiltok vinden, og vi våkner tidlig av at teltet rasler godt. Heldigvis er vi godt bardunert. Like heldig var ikke de som valgte å sette opp teltet nede på stranda. Der har ikke pluggene mye å «holde fast i» …
Vi steker egg og bacon, pakker ned og gjør oss klare til etappestart klokka 09.00. Og det er «bakkestart» også denne dagen, opp over Turisthaugen, videre forbi Storniilatjønna og Leirbotntjønna. Prater, fotograferer, nyter. Tar en kjapp og god rastepause, før vi legger i vei ned gjennom nydelige Leirbotnet.
Så bærer det opp igjen. Mørnarbakken kaller noen den, på tur opp fra Leirbotnet og til Tippen. Og bakken bærer navnet godt, for det kjennes i lår og legger at man snart har tilbakelagt fire mil …
Heldigvis har arrangørene sørget for uendelige mengder saft oppe på Tippen, og det gir ny energi til den siste femtedelen av løypa.
Veibiten fra Tippen og videre på den private firehjulingsveien gjennom Fagerlidalen, og videre gjennom Austidalen oppleves som et nokså drøyt stykke, selv om det i utgangspunktet er «letthåndterlig» terreng.
Uansett, for undertegnede og følge blir dette marsjens kjedeligste stykke. «Uendelig» mange småkneiker ned og opp. Men frodig, grønt og fint er det.
På forhånd ble vi «advart» om et område på tampen av turen, omkring Sjurfinnheimen, der vi skal gjennom et storfe-beite.
– Pass spesielt godt på hundene, for kyrne kan bli aggressive, sa arrangørene.
Vi nærmer oss, og hører stadig mer rauting. Det høres nærmest ut som lydsekvenser fra «Jurassic park»!
Men vi trakker gjennom hele beitet uten å se så mye som ei kuruke, kommer ned i bjørkeskogen, og det kjennes nesten som meditasjon. En «Trance-port-etappe», tenker jeg for meg selv.
Sko og sokker må nå sannsynligvis betegnes som «toxic waste», men de skal vi nok håndtere greit på hjemmebane.
I år ble marsjen avsluttet ved Inderdalen Gård i Bryggfjelldalen, der det var åpent i gammelstua, og vi fikk kjøpt oss nydelig elgsodd og rabarbragrøt. For ei avslutning!
Det er bare å takke og bukke, til arrangører og frivillige, og til alle andre turdeltagere. Dette ble ei helg for minneboka.
Og de tre jentene som til stadighet ble spurt om fotografering?
De syntes også at det var veldig godt med en god middag på Inderdalen gård. Og veldig velfortjent.
Det synes «førstereisgutten» også …
