En komplett sanger og entertainer sammen med en komplett jazzpianist, det kan da ikke gå galt? Vår anmelder har opplevd Hilde Louise Asbjørnsen og Anders Aarum.
Nei, og det gjorde det så til de grader ikke heller. Asbjørnsen adresserte publikum etter første låt med «jeg håper at denne stunden kan være en liten pause fra ting», og det tror jeg mange fikk følelsen av at det ble. Med bare to personer, akustiske instrumenter og ofte et avdempet uttrykk kontrasterte dette veldig med lydbildet på mange av de øvrige konsertene de siste to og en halv dagene.
Det viktiges kunst
Det var en fin blanding av både egne («Don’t stay for Breakfast» var et høydepunkt) og andres (eksempelvis Hasse och Tages «Att angöra en brygga» på nynorsk(!) og «Hymne l’Amour» av Edith Piaf) låter som stod på programmet denne ettermiddagen. Asbjørnsens formidlingsevne er vel å regne som godt over gjennomsnittet, ikke bare som sanger, men også verbalt der hun bandt sammen låtene sømløst på sitt spesielle vis. Hun bruker mye humor, og publikum lo godt av både historier om låtene og låtskriverne representert på settlista samt ganske mange selvironiske betraktninger.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Denne formidlingsevnen gjør at hun kan få en låt som Vincent Youmans «Tea for Two», som ikke akkurat lodder store psykologiske dybder eller stiller de viktige eksistensielle spørsmålene, til å høres «viktig» ut, at teksten faktisk betyr noe. Det er en egenskap som veldig mange vokalister av i dag overhodet ikke besitter, men storheter som Ella Fitzgerald og Frank Sinatra hadde den samme evnen.
Piano Man
Anders Aarum og Asbjørnsen har samarbeidet i mange år, både som duo og i større besetninger. Det høres, samspillet dem imellom er nærmest instinktivt, og den minste detalj eller endring i klanglig kulør blir umiddelbart snappet opp av den andre slik at de er på samme bølgelengde hele
Anmeldelsen fortsetter under bildet
tiden. Det er en fryd å se Aarum «grave» nede i pianoet for å dempe strengene for hånd (gir en veldig tørr klang) eller når han tilsynelatende går seg bort i sin egen solo fordi han synes den er så fin, men våkner akkurat når Asbjørnsen kommer inn igjen. Han virker å være helt uutømmelig for ideer i sine improvisasjoner, og det virker å være helt uanstrengt. Noe det sannsynligvis er for en så rutinert musiker som ham.
Ingen pyro
Etter den «offisielle» avslutningen av konserten klappet publikum «selvfølgelig» frem et ekstranummer, nemlig «Hovedøen», gjort kjent med norsk revykunsts «mor», Bokken Lasson. Her kom da også scene- og cabaretkunstneren Asbjørnsen tydeligst frem i løpet av programmet, og publikum lo så de gråt av den virtuose miksen av slapstick-humor og (fremdeles upåklagelig) vokal.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Man kan ikke annet enn å la seg imponere av duoen Asbjørnsen/Aarum, de er så virtuose på hver sine felt, at når de slår seg sammen på denne måten gnistrer det nesten ut fra scenen. Men det gnistrer uten noen pyroteknikk, det er kun musikken og musikaliteten deres som står for effektene. En veldig fin og morsom «pause» med to enere på sine respektive felt.
