Marius Neset viser nok en gang at han er en av Norges fremste i sitt fag.
En fullsatt Jernvaren tok imot Marius Neset og NEXT (som tilsammen egentlig bare kunne ha blitt kalt «Marius Neset Kvintett», men hvem vil vel ha det enkelt?) med store forventninger, hvor det vel kan sies at majoriteten av disse ble innfridd.
Og man fikk en svært variert servering: Nesten helt «streite» temapresentasjoner besvart av lange, tilsynelatende frie impro-partier, som viser seg å ikke være det når musikken brått blir synkron igjen, via halsbrekkende ensemblespill hvor alle på scenen får vise sine kunster samtidig, til overraskende forsiktige balladepartier i langsomt tempo.
Advarsel: Noen teknikaliteter
Det er interessant å merke seg at Nesets musikk tross sin ytre eksuberanse er ganske konservativ harmonisk, de fleste av låtene hans beveger seg faktisk sjelden utenfor standardjazz-harmonikk og knapt nok det. Det samme kan delvis sies om rytme og takt, det meste holder seg innenfor 4/4-, 3/4- og 6/8 – taktarter og 8-, 12-, og 16-taktsperioder (=makrorytme). Dette sier dog ikke noe om hva som foregår innenfor de taktene/periodene (=mikrorytme), må presiseres.
Solister i samspill
Neset er intet annet enn en virtuos på sine instrumenter, han kan spille hva enn man måtte finne på å be ham om. Det interessante er at han aldri lar sine tekniske ferdigheter gå ut over klangen og den varme, men klare lyden han besitter. For eksempel har sopransaxen mange ofre på samvittigheten, både blant utøvere og lyttere, men Neset klarer å produsere ren og myk klang i den også, selv når intensiteten og temperaturen er på sitt høyeste. Det er faktisk en viss prestasjon i det.
Pianist Hjorth er vel den i bandet som holder seg mest i bakgrunnen, men det er tydeligvis et stilistisk valg, for når han får hive seg rundt som solist er det ingenting som setter ham tilbake for resten av bandet. Det har blitt litt klisjé og nesten kjedelig å påpeke en viss Jan Johansson-påvirkning hos svenske pianister, men så ble det fenomenet nå engang observert her også.
Det britiske keyboardvidunderet Eliot Galvin har derimot en mer fremtredende rolle i det totale lydbildet, men han trakterer sine knapper, knotter og tangenter med så mye variasjon og kreativitet at det aldri blir for mye av ham. Spesielt artig var en liten «duett» mellom ham og bassist Conor Chaplin plassert midt i en forrykende ensemble-del, og igjen trådte den underliggende «enkelheten» i denne musikken inn i forgrunnen. Chaplin selv minner meg som «bassist-type» litt om Finn Guttormsen i bl.a. Farmers Market, du legger til tider ikke merke til at de er der i det hele tatt, men hører du etter vil du bli slått av hvor dyktige og stødige de begge faktisk er.
Trommis Eger, som så ut som om han kom til Hemnes direkte fra et britisk glamrock-bands 1984-turné, var et svært så spennende bekjentskap, konstant variasjon i uttrykket med de villeste detaljer og ekstraslag var understøttet av en pulsfølelse stabil som et blylodd. Ikke merkelig at Neset mente at dette var rette trommisen for hans musikk.
Noen adjektiver
Jeg har bevisst unngått å ta frem enkeltlåter og med ett unntak enkeltsolopartier da konserten var såpass enhetlig lagt opp at det ikke blir helt rett. Majoriteten av låtene var i alle fall hentet fra kvintettens fjorårs-utgivelse «Happy», og det var for en stor del følelsen jeg (og flere med meg, jeg spurte litt rundt) satt igjen med etterpå. Samt adjektiver som forfriskende, kaotisk, morsomt, ettertenksomt og poetisk. Og det er en ganske god start på en festival-fredagskveld!
Ulf Skjæran
