Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Kjøtt eller ikke kjøtt har blitt sommerens store debattema. Eller, kanskje mer treffende: en enten/eller-krangel der folk nyter å male skrekkbilder av sine motstandere.
Vi unngikk sånt, Per Olaf Lundteigen og jeg, da vi møttes til podkast-diskusjon i Drammen for noen uker siden. Vi skapte isteden et spennende rom for gjensidig utveksling av tanker. En usedvanlig klok samtale, påstår mange.
Nå er ikke jeg blant de mest krevende å møte, altspisende som jeg er. Kostholdet mitt balanserer mellom fisk, kjøtt, egg, bønner, linser, nøtter, korn, melkeprodukter, frukt og grønnsaker.
Samtidig tar jeg på alvor at klimaendringer og tap av naturmangfold vil utfordre matproduksjonen. Vi risikerer å vippe utfor en kant, der matsikkerheten vår går tapt.
Å ivareta og helst øke selvforsyningen er så viktig, i en verden der naturen vakler og krigen ødelegger. Da debatten om ammoniakkindustri på Mula eksploderte, gikk jeg derfor på talerstolen og slo fast at matjord er den viktigste ressursen vi har.
Kun tre prosent av Norges areal består av dyrkbar jord. Selvforsyningsgraden er lav, vi er avhengig av mye import av mat og fôr. Likevel står jordvernet svakt. I årevis har vi omdisponert matjord til veier, boliger og industri, og beiteressurser trues av gjengroing, kraftutbygging, vei og hyttebygging.
Jeg har lenge vært kritisk til denne utviklingen. Ved valget i 2003 bodde jeg i Trondheim, og stemte SP, fordi de ville bevare verdifull matjord i bynært strøk.
Senere innså jeg at MDG er partiet å stole på. Der andre svikter hvis unnskyldningen er god nok, har MDG stått opp for vern av matjord – år etter år, i hele Norge. Det er jeg stolt av.
På jordene våre bør vi klare å produsere mat på en klima-, natur- og miljøvennlig måte. La oss aldri glemme at matjord er natur, utviklet over tid, i symbiose med lokale omgivelser. I det yrende mikrolivet som utfolder seg i molden, i det evige samspillet mellom livet under og over jordoverflata, finner vi en rikdomskilde vi mennesker altfor lenge har undervurdert.
Jeg skriver mye om dette i boka Grønt manifest. Landbrukets samfunnsoppdrag er viktig. Det må verdsettes, støttes og stimuleres i bærekraftig retning.
Vi bør styrke matproduksjon basert på lokale beite- og fôrressurser, og støtte opp om lokal foredling og omsetning av både kjøtt og plantebasert mat. Vi bør framsnakke verdien av variert bruksstruktur, der vi opprettholder både kulturlandskap og naturmangfold, reduserer transportbehovet og sikrer selvforsyningen.
Det gjelder å skape grunnlag for en framtid der store og små bruk blir levedyktige. Som politiker i Hemnes er dette en kampsak. Vi er en betydelig jordbrukskommune.
I hele Norge trenger vi et mangfold av gårder med varierte dyrkingsmetoder og matprodukter, der vi verdsetter gårdbrukerens bidrag til å skjøtte kulturlandskapet. Verdifulle beiteressurser kan beskyttes mot gjengroing og nedbygging, hvis vi bare legger til rette for beiting og landskapspleie.
Hemnes MDG er positive til kommunale tilskudd og lånemuligheter til bærekraftig utvikling av landbruket. Sånt må gjerne kobles til arbeid for å redusere bruken av fossil energi, sprøytemidler og importert kraftfôr, og samtidig fremme dyrevelferd, selvforsyning og økologisk bevissthet.
I tillegg ønsker vi å stimulere til testing av regenerative teknikker, det vil si: varierte løsninger for å styrke mikrolivet i jordsmonnet, med sikte på å forbedre fruktbarhet, bygge ny jord og øke livskraften i økosystemene. Små- og mellomstore gårder med allsidig drift og stort biologisk mangfold er viktige i en slik satsning.
Jordvernet kan styrkes gjennom bedre ivaretagelse av dyrket og dyrkbar jord, der driveplikten følges. Samtidig bør vi kartlegge områder med potensiale for småskala jordbruk og andelslandbruk, og bidra til at de tas i bruk. Å stimulere til produksjon av mat i privathager, offentlige bed, skolehager, parsellhager og kolonihager er god MDG-politikk.
Jeg stanser der, i håp om å ha skapt forståelse for hvordan vi i både Hemnes og andre kommuner kan bidra til bærekraftig matproduksjon. Den som skjenker en tanke til vår framtidige velferd, vil innse at få ting er viktigere.
leder i Hemnes MDG og medlem av Naturvernforbundets jordbruksutvalg