Tine Nerleirmo Sjøvoll har virkelig fått kjenne på utfordringene ved å være bonde etter de tok over gården på Valla for litt over 3 år siden. Etter en lang prosess ble det gamle fjøset endelig renovert i vinter, og i vår kunne den igjen fylles med gris.
Grisene i fjøset samler seg rundt matmor Tine, som de nysgjerrige skapningene de er. Hun har nettopp fått noen sitronrester fra «Noe i Gjære», som hun deler ut til de ivrige dyrene på rundt 60 kilo.
– Det er veldig strengt å gi griser matrester, med tanke på sykdom, så vi har fått det godkjent fra mattilsynet, forteller hun.
For to år siden hadde Tine utegris. Mye har skjedd siden det.
– Da vi tok over var fjøset veldig slitt, mye trengt fornying. Det er nok mange som går den veien, og kjøper en gård til en fornuftig pris, men så er fjøset slitt og den er veldig tungdreven.
– Det gikk godt å drive i fjøset slik det var, men det ble alt for tungt for en person, og med tanke på at innredninga var så gammel så var det tid for å bytte den ut.
Slaktegris
Etter Tine og mannen Sindre Ulvang Sjøvoll overtok gården, har Tine jobbet mye med hvordan hun skulle drive videre.
– Jeg vurderte om jeg skulle bygge litt nytt, alt nytt, eller renovere og bygge ut. Jeg har fått mange driftsplaner for å se hvordan det ville gått økonomisk.
– Jeg så fort at du får ikke et godt resultat hvis du bygger noe nytt, med tanke på økonomi. Det blir for dyrt. Du sitter ikke igjen med noe til deg selv eller familien og til videre drift. Det ble for risikabelt og for egoistisk, med tanke på barna og familien, slik det er i dag.
Den beste løsninga var dermed å renovere fjøset og gå vekk fra kombinert produksjon med purke og egenproduksjon, og over til slaktegris.
– Nå kjøper jeg smågris fra Drevja, så dem fraktes heldigvis ikke så langt, smiler Tine.
Den 21. april i år kom den første puljen med gris i fjøset, etter lang tid uten.
– Det gikk veldig fort. Jeg fikk godkjent et tilskudd fra Innovasjon Norge i begynnelsen av mars. Hadde det ikke vært for det, hadde jeg nok lagt ned.
I denne perioden var det veldig travelt, med mye som skulle gjøres på kort tid. Fem uker senere kom neste pulje med gris.
– Prosessen gikk veldig bra, og det er takket være god service hos alle som har vært her og jobbet. Alt fra post til lokale bedrifter, for eksempel IP Elektro har vært utrolig gjeve. Vi har også hatt noen fra Trøndelag her til å hjelpe, i tillegg til stor egeninnsats og god hjelp fra familie.
Fordeler og ulemper
Nå er fjøset så og si ferdig.
– Vi har gått fra småbinger til storbinger. De har masse plass å røre seg på, i forhold til tidligere. Det blir veldig spennende å se hvordan det går.
– Hvorfor har noen gris i mindre binger, og noen ikke?
– Det er nok landbrukspolitikken som har gjort det slik. At hver bonde skal ha veldig mange dyr, og å ha de i mindre binger gjør det nok mer lettvint for bonden. Jeg tror også det bare har blitt et mønster folk har gått i, fordi man har trodd at det var slik man skulle drive med gris.
– Er det en nyere greie at de har større plass?
– Det har vel vært noen som har prøvd med store binger opp gjennom årene, og hvorfor ikke det har blitt mer populært vet jeg ikke. Det har nok å gjøre med arbeidsmengde. Det er lettere å sortere ut griser hvis de er i mindre binger.
– Kan det være at det blir lettere å følge med dyr som har problemer?
– Det er nok fort å tenke det, men i en storbinge har jeg veldig god oversikt. Når jeg går inn, reiser alle grisene seg og jeg kan se alle. Da ser jeg fort om noen ikke reiser seg eller om de er halte. Jeg ser mange fordeler med storbinge, men det er klart man skulle ha vært to stykker uansett. Å drive alene er både vanskelig, og det blir tungt for både folk og dyr.
Mye jobb og lite penger
Utenom gården er Tine vikar på Nortura. Sindre jobber fast på Drevjamoen.
– Han har veldig lyst til å være bonde, han og, men vi får se.
– Det er hardt å måtte å ha jobber utenom gården. Jeg skulle ønske bønder kunne få være bønder uten å må jobbe utenom. Man jobber seg i hjel. Det er ikke greit for bondevelferden, og det igjen påvirker dyrevelferden. Bønder må få være heltidsbønder, og helst ha råd til å ha to stykker som fulltidsbønder.
Nå og da spør folk Tine om hun selger kjøtt. Akkurat nå leter hun etter noen som kan foredle kjøttet, slik at hun skal kunne selge det selv.
– Det har vært vanskelig å finne noen, det virker som om det er ekstra vanskelig akkurat i dette området, forteller hun.
– Målet er å prøve å tjene litt ekstra, slik at jeg kan drive slik jeg har lyst til. Akkurat nå er det veldig trangt økonomisk.
Utegris
– Det ble ikke mer utegris?
– Nei, jeg trengte en pause i sommer. Det har vært veldig mye jobb de siste årene. Og så må det være nok folk som kjøpet kjøttet, slik at jeg tjener på det, så det blir verdt all jobben. Jeg må nesten selge kjøttet selv, jeg kan ikke bare selge det til Nortura uten å få noe mer for det. Med utegris må jeg da finne noen som kan foredle det.
– Det kan tenkes at jeg fortsetter med utegris på et senere tidspunkt, men akkurat nå har jeg veldig lyst til å støpe en luftegård, slik at grisene kan gå ut og inn som de vil, på et underlag av betong, med halm på.
– Hvorfor må det være betong?
– Her regner det mye, og det blir veldig gjørmete når de går på en åker. Det er ikke bra for åkeren, og så kan ikke grisen gå på samme plass to år på rad, på grunn av parasitter. Man hadde måttet bytte beite hvert år. Vi har jo prøvd å ha grisen på åkeren her, og det er fortsatt alt for bløtt der de gikk, og det blir vanskelig å dyrke der etterpå. Med en støpt luftegård blir det ikke så gjørmete og det er lett å vaske.
– Men det må bli en merpris på kjøttet om jeg skal kunne ha grisen ute.
Foreløpig har bare Tine gris i halve fjøset, der et det to forskjellige puljer som løper i hver sine store områder. Kravet til plass for gris på den størrelsen er litt under en kvadratmeter per gris. Hos Tine har de litt mer enn det.
Engasjert i landbrukspolitikk
På Instagram har Tine delt frustrasjoner og gleder de siste årene, og har stadig vist sitt engasjement når det kommer til landbrukspolitikk.
– Hva er viktigst for deg i landbrukspolitikken?
Tine tar seg en liten tenkepause før hun svarer. Hun forteller at det er så mye hun kunne ha sagt, men én ting synes hun er ekstra trist.
– Jeg er ferdig med å få barn. Å være ung, kvinnelig bonde er kjempevanskelig. Det er nesten ikke gjennomførbart. Jeg hadde kjempeflaks at vi fant en avløser da jeg gikk høygravid og vi overtok her. Han var egentlig ikke avløser, men han ble det for å hjelpe meg. Uten han vet jeg ikke hvordan det hadde gått, med full fjøs og masse grising.
– Det er veldig synd at det ikke er flere avløsere, at det ikke er mer avløsertilskudd. Hadde bøndene fått mer avløsertilskudd hadde bønder hatt råd til å ta imot hjelp og det hadde blitt mer avløserjobber. Nå er det veldig vanskelig å få tak i avløsere fordi at man kanskje ikke får 100 prosent stilling til dem. Hadde de i tillegg tjent bedre hadde det også hjulpet på. Slik avløsertilskuddet er nå, er det altfor lite.
Ifølge Tine er det skikkelig tungt å være bonde.
– Det er jobb 365 dager i året og ikke ferie. Det er ikke bra for noen, hverken bonden, barna eller dyrene. Skal barna våre få lyst til å overta gården og drive videre, fristes de nok ikke når de gjennom oppveksten får se at det ikke er tid til ferie. Ferie, fritid og hobbyer er veldig viktige ting i livet til folk.
– Jeg skulle ha ønsket det var mer penger til ferie og fritid, og mer penger til å investere i bruket. Landbruket i Norge er under avvikling rett og slett, fordi man ikke har penger til å investere. Da går det bare én vei, og det er nedleggelse.
Matkrise
Jordbruksoppgjøret i år var veldig skuffende for Tine.
– Det er et tydelig tegn på at politikerne ikke vil ha norsk landbruk. De vil ha det slik det er i Danmark og Tyskland, at det er storproduksjon av dyr, og ikke slik det har vært i Norge, med mange gårder. De vil heller ha store fjøs og færre bruk. Det er en veldig trist vei å gå, jeg tror ikke det er noen som ønsker å ha det slik.
Tine tror mange bønder føler seg ensomme når man kjemper for Norsk landbruk, at det føles det som om det ikke er så mange som hører en.
– Når man ser all maten på butikken som er av merket Xtra og Coop, og man ser at folk kjøper det, så føler man det ikke er vits i å kjempe. Forbrukermakten er kjempeviktig. At folk tenker gjennom at om de bruker litt ekstra penger på for eksempel Gilde, som er 100 prosent norsk kjøtt, og lokalprodusert mat, så er de med å bidra til å beholde landbruket i Norge.
Matkrise kommer det til å bli, mener Tine.
– Det ser vi i hvert fall i år. Det har vært flere år der bønder er plaget med tørke, både i Sør-Norge og ellers i Europa. Det går ut over matsikkerheten, og hvis Norge skal gjøre seg avhengig av å importere fra utlandet, så kan man ikke alltid være sikker på at det går an å få tak i mat. Derfor burde vi ha eget landbruk overalt i Norge. Både for miljø, matsikkerhet og dyrevelferd.
– Jeg håper også veldig på et dyrevelferdstilskudd, for slik det er med priser og lønn i dag, så blir fort dyrevelferden nedprioritert. Det er ikke det at man ønsker det, men man har rett og slett ikke noe valg. Med et dyrevelferdstilskudd hadde det nok hjulpet på, i hvert fall hos mange.
– Det burde man også huske på når man kjøper kjøtt fra utlandet, at det faktisk kan være veldig dårlig dyrevelferd. Hvis man tenker på både dyrevelferd, klima, matsikkehet og turisme, så er det å kjøpe norskprodusert mat veldig viktig, avslutter Tine.
