På Korgen omsorgssenter er pensjonisten Birgit Storvik stadig å se i sving på kjøkkenet sammen med Carmen Brendmo og Ingebjørg Holmslet, som setter umåtelig pris på henne.
Birgit Storvik (75) svinger seg på kjøkkenet på Korgen omsorgssenter idet Avisa Hemnes stikker innom for å få en prat med supervikaren.
Ingebjørg Holmslet og Carmen Brendmo som er ansatt på kjøkkenet, viser vei inn til henne og ler så det runger når Birgit skjønner at det er hun vi vil snakke med.
– Trollkjerringer, spøker Birgit leende.
Og kollegaene responderer lattermilde:
– Vi er jo så glad i deg, og hadde ikke klart oss uten deg!
– Vi har nettopp spurt henne om å stille opp neste uke også, forteller de.
– Jeg trives jo så godt her, det er så kjekke folk å arbeide sammen med, smiler Birgit.
Kom hit som hushjelp
Birgit kommer opprinnelig fra Værøy i Lofoten, og kom til Hemnes med doktor Nygård, som hun var hushjelp hos, som ung. Etter framhaldsskolen i Korgen begynte hun sin karriere i omsorgsyrket.
– Man måtte være 18 for å få jobb, men jeg fikk sommerarbeid før det, og ble så ansatt på pleieavdelingen noen år først.
– Jeg har hatt litt permisjon innimellom, men det er kjempelenge siden jeg fikk gullklokka fra kommunen, ler hun.
Birgit forteller at hun og ektemannen Magnus fikk en hørselshemmet sønn, noe som både var utfordrende og krevde en del reising på den tiden. Det var lite hjelp å få lokalt.
– Han måtte flytte på døveskole fra han var ni år gammel, og var heime fire ganger i året, sukker hun.
Det var ei tøff tid, kan hun konstatere, men sønnen fullførte lærerutdanning og jobber i dag som lærer for fremmedspråklige. Ekteparet fikk en sønn nummer to, og siden da har Birgit vært i arbeid.
– Jeg har ikke grudd meg en eneste dag til å dra på arbeid. Det er kjempegodt miljø her, og jeg er frisk og rask, så derfor sier jeg ja til å stille opp når det er behov, forteller syttifemåringen.
Det er vanskelig å skaffe vikarer, opplyser kjøkkenpersonalet. Noen få dukker opp, men forsvinner gjerne like fort når de finner seg fast jobb, noe de har forståelse for. Til vanlig er de tre ansatte på kjøkkenet, som tar seg av alle oppgavene der, men for tiden er en av dem i permisjon. Tidligere jobbet de turnus på kjøkkenet, men nå er det bare dagtidsjobb. Arbeidet består i å lage varm lunsj og middag, samt lage klart «tørrmat» og drikke. Maten som skal serveres i helgene lages klart før de tar helg selv, og sendes på avdelingene på omsorgssenteret.
Trivsel og humor
– Hva er det som er drivkraften din etter så mange år, Birgit?
– Jeg trives så godt, konstaterer hun.
Saken fortsetter under bildet
– Det er ikke det at jeg ikke finner på ting heime, jeg driver med både håndarbeid og forskjellig, men så er det godt å komme seg ut litt, og jeg har sagt jeg skal hjelpe til så godt jeg kan, nikker Birgit og legger til:
– Jeg synes synd i dem, jeg vet jo hvor travelt det er når man mangler folk og man springer føttene av seg. Men er det en dag det ikke passer, så sier jeg nei. Og jeg har sagt at jeg ikke skal slå Gislaug Hatten sin arbeidsinnsats her oppe på omsorgssenteret. Birgit ler.
Birgit liker å ha noe å arbeide med, men er ikke rastløs av seg. Selv om hun er pensjonist liker hun å bidra i samfunnet, det gir meningsfylte dager. På hytta på Valneset ved Røsvatnet liker hun å stelle, og er glad i å male og fikse rundt omkring.
– Hvor lenge jeg blir her som vikar vet jeg jo ikke, jeg gjør så godt jeg kan, men kjenner at jeg ikke er femti lenger. Jeg plages litt med knærne, men det går bra. Og så vil jeg jo ikke ta arbeid fra de unge, så de må spørre dem først, sier hun bestemt.
– Mange sier «at du orker å stå opp klokken seks for å jobbe enda!», men det gjør meg ingen ting. Carmen og Ingebjørg er så trivelige å arbeide ilag med. Det er lav terskel for å si ting, og mye humor. Vi kjenner hverandre så godt så det er bare skøy, poengterer hun til slutt.
Kanskje for snill
Ingebjørg og Carmen skryter hemningsløst av Birgit.
– Det er alfa og omega å ha henne. Det er jo ikke folk å ta av, så hun er gull verdt! Kommenterer Carmen.
– Det har bestandig vært vanskelig å få tak i vikarer, og de blir jo bare ei stund, så det er jo heldigheta at hun er pensjonist, smiler Ingebjørg.
– Hun er kanskje for snill med oss, ler de.
De to bekrefter at Birgit er opptatt av å ikke ta arbeid fra de unge, og at hun bare takker ja om de har sjekket det opp først.
– Hva blir konsekvensene om dere ikke får tak i vikar?
– Da må vi redusere på ting, som heimebakst og den heimelaga maten. Det er synd, for det er jo det vi vil servere. Oppvasken må vi jo ta. Og vi gjør alt selv her på kjøkkenet, samt vasking av utstyr og klær.
– Men vi er flinke til å planlegge, som til jul. Vi ordner alt av bakst selv, om det ikke blir riktig syv sorter. Med god planlegging og rutiner får man til det meste, man kan ikke ta det «på plums», sier Carmen før hun og Ingebjørg ser på Birgit og konkluderer:
– Vi hadde ikke klart oss uten henne. Hun er fantastisk, og vi hadde ikke hatt det like trivelig her uten henne. De to ler, og ser på Birgit, som ikke kan annet enn å le hun også.
