Mange av Hemnes kommunes innbyggere er pendlere. Noen reiser av gårde på lengre arbeidsperioder, mens andre dagpendler. Vi fikk besøke noen av dem som arbeider i tunellen i Svenningdal, for LNS, og få en titt inn i pendlerlivet.
Avisa Hemnes var heldig å få slippe inn på anleggsområdet og få sett litt av innsiden i anleggslivet som utfolder seg på veiprosjekt Svenningelv-Lien i Grane. Dette er ifølge Statens vegvesens nettsider siste parsell som kommer til gjennomføring i utbyggingsprosjektet E6 Helgeland, som er en del av opprustinga av E6. Prosjektet startet opp seint i 2021, og er planlagt ferdig 2025. På Leonhard Nilsen og sønner – LNS- sine ansattelister finner vi arbeidere med bostedsadresse i Hemnes kommune, som lever et pendlerliv som betyr lange arbeidsdager og bopel i brakkerigg. Tre av herrene arbeider på samme skift, og har gjort det i en årrekke. De lot oss få et innsyn i dette livet deres – med arbeid og brakkeliv. Om det førte til tunellsyn? Les saken, og gjør deg opp en konklusjon.
Innføring i anleggslivet
Annette Larsson er prosjektingeniør på stedet. Hun fikk ansvaret for journalisten, med sikkerhetstiltak, besøksprotokollføring, riktig bekledning og innføring i litt av anleggslivets rutiner. Annette forteller at arbeiderne på dette prosjektet har 12 sammenhengende dager med arbeid, etterfulgt av 16 dager fri. De har ingen reisedøgn, og starter på jobb klokken 18.00 mandagen de går på. Det arbeides 12 timer hvert døgn. Mot helga begynner en snuoperasjon, hvor nattjobb blir til dagjobb, før det er heimreise på fredag uka etter. I helgene er det bare ett skift på, og et nytt skift starter alltid på mandagene. Hvert skift består av ni personer, og på dette prosjektet er det fire ulike skiftlag. Herrene dominerer skiftene, men det er to damer her også, dog på ulike skift.
– Det er rundt 20 personer i administrasjonen, og her har vi syv damer. Da er ikke underentreprenører regnet med, forteller hun på klingende svensk. Den unge damen har vokst opp med en far i anleggsbransjen og har både tsjekkiske og svenske røtter.
– Tunellarbeiderne skal i teorien kunne alt, så lærlingene læres opp i alt, men man spesialiserer seg etter hva man liker å gjøre og fordeler oppgavene. De har en bas, som både fyller ut dokumenter og kommuniserer med ledelsen, videre er det borrer, bergsprenger, noen som sprøyter betong og som laster masse, og bakstuff som sørger for vann, strøm og ventilasjon blant annet. Journalisten noterer flittig, og noen begreper noteres i kursiv. De skal det bes om forklaring på etter hvert.
Larsson forteller at LNS har ansvar for rundt 10 km på den nye E6- strekninga Svenningelv-Lien, med to tuneller. De har underentreprenører som tar seg av broer og mindre betongkonstruksjoner, deriblant Risa, samt et veldig tett samarbeid med Statens vegvesen som har kontorer vegg i vegg med dem på anlegget.
Saken fortsetter under bildet.
Det spesielle med dette prosjektet, og tunellen som de jobber med nå, er at det ble oppdaget løsmasser.
– Det ble oppdaget da vi var kommet inn 5-600 meter inn. Vi visste at det var svakhetssoner, men ikke slik som dette. Derfor ble det full stopp i arbeidet 8. desember, og frem til påske. Arbeiderne fikk velge om de ville være hjemme på ventelønn, eller gjøre annet arbeide.
En maurtue inne i fjellet
Larsson tar med seg Tverberg inn i en av arbeidsbilene, sikkerhetsklarering er gjort, og det bærer bort fra sol og dagslys, og inn i mørket i fjellet. Tunellen, og arbeidet som pågår skal tas i nærmere øyensyn. Lys, overraskende frisk luft, maskiner, dur fra verktøy og mennesker i arbeidsklær, med hjelm, hørselvern og hodelykt er det som møter oss. I en liftkasse som er løftet opp mot tunelltaket utspiller det seg arbeid som i en maurtue av miniatyr. Arbeidsfolket håndterer flittig sine individuelle oppgaver, korte beskjeder gis, liften kjøres litt videre, og noen står på bakken med sitt. Ingen grevlinger å se foreløbig.
– Du skal få bli med opp i liften en tur! Sier Erling Brygfjeld, og vinker til gjengen under taket. Det sier man ikke nei til.
Etter 12 timer inne i tunellen er det tid for middag i kantina i brakkeriggen i Svenningdal. Arbeidsgjengen stiller seg i kø, forsyner seg med mat fra buffeten, og setter seg i samlet flokk ved et bord. Det er stille lenge før praten begynner å summe. Sultne arbeidsfolk. Etter måltidet får avisas utsendte være med på TV-stua for å få høre litt mer om dette livet.
Kenneth Røsvassbukt og Erling Brygfjeld ønsker velkommen sammen med noen av de andre på skiftlaget. Bas, Steinar Berg foretrakk derimot ei treningsøkt foran å bli intervjuet og foreviget i Avisa Hemnes. Lærlingene Martine Horn Larssen og Magnus Dahl Haugen er også tilstede, sammen med «svensken vår»– som de kalte ham- Tony Gawek, fra Østersund.
Kenneth forteller at han begynte sin anleggskarriere i Bleikvassli Gruber, og har siden holdt seg til entreprenørvirksomhet.
– Jeg var i gruva til den ble fylt med vann, og har også vært en periode ved Romeriksporten. Det har vel bare blitt sånn, smiler han.
– Jeg har holdt på sånn siden jeg var ferdig i militæret, humrer Erling. Jeg begynte med å kjøre malm i Bleikvassli Gruber, og var ei stund hos Rana Gruber på Storforshei. Jeg har også arbeidet mer lokalt, og var med på å lage Korgfjelltunellen blant annet.
– Og Steinar, som lurte seg av gårde på trening, ler de:
– Han har lengre fartstid enn oss i bransjen.
– Den veien vi kom inn i bransjen er nok ikke farbar nå. Nå må man ha utdanning, både anleggsmaskinmekanikere og førere. Lærlingene er heldige, de får lære seg alt.
Saken fortsetter under bildet.
Som en familie
– Vi har snart jobbet ti år sammen, og det er veldig godt. Det er ganske enkelt: de som ikke passer inn, drar videre. Vi blir nesten som en familie, vi som arbeider sammen. Vi står opp i lag, spiser frokost i lag, arbeider, spiser middag og ser dagsrevyen i lag, ramser Erling opp.
– Blir det tid til noe sosialt også, når dere har arbeidsperiode, eller er det bare spise- sove -arbeide som gjelder?
– Jo, det blir tid til litt sosialt og, nikker de.
– Og bedriften legger gjerne opp til det, både med trening og andre ting. – Og nå kommer det treningsrom på riggen også.
– Er det er røft miljø i denne bransjen?
– Det har nok forandret seg mye de siste ti årene, svarer de enstemmig.
– Det har kommet litt nye holdninger inn, og en del kvinner. Det er ikke lenger tøffest å ha de mest skitne arbeidsklærne og støvlene. De fleste kjører maskinene i bare sokkelesten, utdyper de.
– Kan dere beskrive en vanlig dag i en arbeidsperiode?
– En dagtidsarbeidsdag starter med at vekkerklokka ringer, og så spiser vi frokost før vi kjører på lompen.
– Lompen?
Gjengen ler litt. Stammespråket deres er noe ukjent for skribenten, men de forklarer gjerne:
– Ja, lompen er garderoben, hvor vi skifter til arbeidsklær. Så drikker vi gjerne en kopp kaffe sammen med dem som går av nattskiftet og får ei oppdatering slik at vi vet hva vi skal til med.
– Steinar, Kenneth og Martine kjører boreriggen. De borer salver og sørger for sikringsbolter slik at det er trygt der vi er, beskriver Erling.
– Så kommer Erling inn med ladebilen med sprengstoff, lader og kjører ut. Under sprenging er alle mann ute, fortsetter Kenneth.
– Så skyter vi og venter ei stund før vi kjører inn og laster ut massen.
– Det er en hydraulisk hammer på gravemaskinen, som vi bruker til å renske stuffen for å få bort alle lause steiner. Så sprøytes det med betongsprøyterigg for å sikre slik at det er helt trygt, før vi begynner det hele på nytt, meddeler Erling.
– Stuffen?
Det dukker stadig opp nye morsomme begreper som krever ei forklaring for uinnvidde.
– Stuffen er der fremme hvor det jobbes i tunellveggen, forklarer de smilende, og legger til at de også har en i arbeidsstokken med rollen bakstuff.
– Tony er bakstuff. Han henger opp ventilasjon og sørger for at vi har vann, strøm og så videre. Vi har alle våre roller, men kan også bytte innimellom.
Saken fortsetter under bildet.
Mye fri og god lønn
Gjengen opplyser om at de borer om lag 6 meter hver gang de skal sprenge, men hvor langt hver salve resulterer i, varierer fra fjellsort til fjellsort. Slik holder de på hele skiftet sitt.
– Hvordan gjør dere det med matpauser og slikt?
– Vi er her i 12 timer og må bare tilpasse det, og sørge for matpauser selv. Det blir sjelden at vi spiser lunsj sammen, men så spiser vi middag sammen hver dag etter arbeidsslutt.
De forteller videre fra en normaldag for tunellfolket:
– Deretter tar vi oss en dusj, og prøver å unngå middagskvila, ler Erling.
Noen tar seg ei treningsøkt, slik som Steinar denne dagen, og Erling har med sykkelen.
– Ja, eller så blir det rett over i soving, humrer Kenneth.
– Hva er det som gjør at dere trives med denne livsstilen?
– Når vi har fri, så har vi fri, og har tid til mye annet, kommer det kjapt fra Kenneth.
– Ja, vi er her éi helg i måneden, og hjemme tre helger, så vi kan jo egentlig dra til syden en gang i måneden om vi ønsker det. Jeg reiste til Cuba tidligere i vår, i to uker, fortsetter Erling.
– Ja, så tjener vi bra i tillegg, legger Kenneth til. Erling nikker.
– Passer dette livet for småbarnsfamilier også?
– Det kommer nok litt an på. Noen velger det, og får det til å fungere. De føler de får bedre tid til barna når de først er hjemme, og kan velge å ha dem litt hjemme fra barnehagen for eksempel. Men det er et rotte-res, så det passer ikke for alle.
Saken fortsetter under bildet.
– Ja, det blir en livsstil, og arbeidskollegaene som en ekstra familie, konkluderer de, og den gode stemningen dem imellom avslører både humor og omsorg for hverandre, og når dette påpekes avslører de leende:
– Ja, det kan bli litt «hyss» innimellom, – Gjerne til motskiftet. Vi kjenner dem godt.
– Hva skulle til for at dere skulle valgt bort dette?
– Om jeg hadde vunnet en milliard i lotto, konstaterer Kenneth, men skynder seg å legge til:
– Men jeg hadde sikkert savnet dette, pussig nok.
– Jeg jobber for fritiden, må jeg innrømme, deler Erling, og de er enige om at hverdagspendling ikke hadde vært noe for dem.
– Vi forsaker jo noe, men det er så mye verdt når man kommer heim på fri. Man trenger ikke be om fri til avtaler med lege, eller til å dra på bilverksted eller noe. Det er ikke noe stress, poengterer Erling videre.
– Folk er jo litt misunnelige på oss som har så mye fri, sier Kenneth og trekker litt på skuldrene.
Perfeksjonerer eget arbeid.
Livet på brakka er intenst, men ifølge arbeidsgjengen godt tilrettelagt. De får god mat servert i kantina som er åpen 24 timer i døgnet. Rommene blir vasket og sengene redd opp til de kommer reisende til ny arbeidsperiode. Rommene er ikke så store, men det er ikke så mange timene de er i bruk. Arbeidsklærne vaskes for dem, og ting er på stell. Brakkeriggene har badstue og TV-stue, og vaskemaskiner til dem som ønsker å vaske privat tøy. Fasilitetene er på plass. Det er lite som minner om historiene man har hørt fra brakkeriggene, med mye fest og fyll. LNS-gjengen forteller at det skjedde ei endring i miljøet da skiftene ble endret.
– Etter skiftendringa jobber man hver dag man er her, så det blir ikke tid til festligheter.
Den lave arbeidsledigheten i hele landet er også noe som denne bransjen har fått kjenne på. Det er vanskeligere å rekruttere folk nå, enn det har vært tidligere. Men de som er her, trives.
Saken fortsetter under bildet.
– Vi søker å perfeksjonere jobben vår, og har eget utstyr som vi har laget selv. Vi blir gode på å løse nye problemer og det er jo gøy. Det er ingen dag her som er lik, det dukker stadig opp nye problemstillinger som får oss til å lage egne verktøy som aldri før er laget, forteller den engasjerte anleggsflokken.
Sikkerheten må også være på plass. Sprengningssertifikat må eksempelvis resertifiseres etter 5 år, og det må være orden i maskiner og i utstyr. Lagerhallene har bestemte plasser til alt, og hele anleggsområdet er preget av struktur og orden, fra smått til stort.
– Det er viktig både for å unngå skader og at arbeidet skal gå mest mulig effektivt, redegjør de.
Vedlikeholdsarbeid må også gjøres jevnlig, og noe oppgir de at gjøres via serviceavtaler med eksempelvis Volvo. Boreriggen blir sett over hver dag av dem selv.
– Dette er jo også for egen interesse. Vi jobber på akkord, og tjener derfor mer jo mindre vi ødelegger. Vi må ha det på stell slik at vi slipper å bruke tid på å leite etter ting, belyser Kenneth.
En bransje i endring, mytenes fall
De senere år har også krav om kildesortering i avfall kommet inn, og ført til endring i avfallshåndteringa.
– Vi er supernøye på kildesorteringen i containerne, slik at alt havner i rett container, melder Erling avslutningsvis før gjengen kommanderes opp i sofahjørnet sammen for bildetaking.
De gamle mytene om det ville brakkelivet, og noe lempfeldige arbeidsforhold kan vel sies å slå sprekker. Gjengen på LNS i Grane ligner ikke stort på det bildet som gjerne tegnes av gode gamle «anleggsslusker». Et påfallende fravær av tunge tobakksskyer med rufsete menn i arbeidsklær – brukt tre år i sammenheng- inni, og like stort fravær av flåsete kommentarer bak halvtomme ølbokser, er herved dokumentert. De kildesorterer sågar, og innrømmer det.
De engasjerte tunellarbeiderne hilser velkommen både kvinnelige medarbeidere og slipper nysgjerrige journalister inn i arbeidshverdag og på brakka. Pendlergjengen er glad i både arbeidslivet sitt og det private som venter heime, et skiftende liv som passer dem perfekt. – Og grevlinger i taket hører stort sett barnesanger til.
