Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Et samlet Storting vedtok å bygge de to berømte utvekslingskablene på et tidspunkt der energisituasjonen på kontinentet og i Storbritannia allerede var utfordrende med utsikter til ytterligere forverring.
Vi vet alle sammen hvordan det gikk. I tillegg til skyhøye strømpriser mistet vi et stort fortrinn: Å kunne tilby stabil og rimelig kraft til industrien som kunne produsere og selge varer til en konkurransedyktig pris.
Nå skal regjeringspartiene med støtte fra SV, MDG og KrF kjøre på med 23 milliarder kroner i subsidier for å få gjennomført første fase i havvindprosjektet Nordsjø 2. I første omgang kan vindparken levere omlag 7 TWh i året.
Vindkraft er variabel kraft, til forskjell fra vann-, gass- og kjernekraft som er eksempler på regulerbare kraftkilder.
Norge produserer i overkant av 150 TWh i året. Ved å legge til 7 TWh med vindkraft øker den årlige produksjonen, noe som umiddelbart høres positivt ut.
Men dette sier bare hvor mye strøm vi kan forbruke over tid.
Ifølge rapporten fra NVE og Statnett som heter «Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030», er vi med et økende innslag av variabel kraft på vei fra et energidimensjonert til et effektdimensjonert system.
Effekt handler om hvor mye strøm vi klarer å produsere på et gitt tidspunkt.
Hvor mye strøm vi trenger varierer; på kalde dager trenger vi mer enn på varme.
Strømnettet må ALLTID være i balanse, noe som betyr at produksjonen må være minst like høy som forbruket. Hvis vi styrer mot for lite effekt må strømforbruket reduseres umiddelbart, noe som innebærer utkobling av hele eller deler av strømnettet.
Hvis vi ikke kobler ut tidsnok vil strømnettet ødelegges. I tillegg til at det vil koste mange milliarder å få nettet reparert, kommer det til å ta lang tid før det er oppe og går igjen. Det sier seg selv at en slik situasjon er mer enn utfordrende for vårt kalde land. Liv vil gå tapt, slik det gjorde i Texas i februar 2021.
Vi var ikke veldig langt unna å måtte stenge ned deler av nettet vinteren 2020-21. Forbruket var på et tidspunkt 25,2 GW mens den laveste tilgjengelige produksjonskapasiteten var 25,8 GW. Vi hadde altså bare 0,5 GW å gå på.
Med økende andel vindkraft i det nordeuropeiske kraftsystemet vil vindfattige perioder føre til høy etterspørsel etter annen kraft til å dekke forbruket samtidig i mange land. Vi kan derfor ikke regne med å bli berget av import.
Når olje og energiminister Terje Aasland sitter på Dagsnytt 18 og legger ut om hvor bra det skal bli med norsk havvind, forteller han bare halve historien: hvor mye kraft vi får over tid. At vi kan få situasjoner der effektbalansen blir negativ, hopper han bukk over. Generelt rapporterer mediene lite om dette problemet.
Jeg forstår ikke hvordan Aasland tør hevde at havvindsatsingen vil være en fordel for norsk næringsliv og norske forbrukere. Jo mer variabel kraft vi får inn i det norske nettet, dess mer sårbare blir vi.
Aasland tror også at den norske satsingen vil føre til at prisene på å bygge ut havvind vil gå ned. Hvordan kan han si dette når råvareprisene hele tiden går oppover fordi det er en begrenset ressurs kombinert med at etterspørselen stiger?
De 23 milliardene kunne vært brukt på en helt annen og mer fornuftig måte, for eksempel til oppgradering av eksisterende vannkraft og energiøkonomisering.
Det sies at Norge styrer mot et kraftunderskudd. Ja, det gjør vi hvis vi skal elektrifisere alt som elektrifiseres kan i tillegg til å satse på ulike typer kraftkrevende industri, også «grønne».
Siden vi nå har fått alle kablene som kan levere strøm til Storbritannia og kontinentet, burde vil heller satse på regulerbar kraft. Det er nemlig regulerbar kraft Europa skriker etter – ikke variabel kraft.
Hvis vi skal bygge ut vesentlig mer kraft er det etter min mening mye bedre å satse på kjernekraftverk. Moderne kjernekraftverk er svært sikre og kan levere kontinuerlig regulerbar kraft over mange tiår.
Med kjernekraft i bunnen kunne vi også forvaltet vannkraften på en enda bedre måte; uten rovdrift på vannkraftverkene når etterspørselen er stor.
Om vi hadde bygget to store kjernekraftverk, et ved englandskabelen og et ved tysklandskabelen, hadde vi fått en mer lik energisituasjon som før de siste kablene ble satt i drift. Jeg synes at det er noe flere burde tenke mer over.
Lena Stien
