Live (18) byttet ut russetid med praksis på saue- og storfegård i Skottland. Den unge dama fra Korgen har en drøm om å bli bonde, fikk mange inntrykk på reisen og har mange tanker om landbruket i fremtiden.
Live-Marie Thoresen Skreslett (18) går sitt tredje år på videregående skole i Marka i Vefsn, på Landbrukslinja. I stedet for russetid fikk hun oppleve landbruk i Skottland. Hun reiste 29. april, til Isle of Bute, og kom heim natt til 16.mai, mange erfaringer rikere, og det ikke bare rundt landbruk.
– Det var kjempeskummelt å reise alene, jeg har bare reist i Norge alene før, ler hun.
Praksistur alene i utlandet
– Da jeg kom til Skottland måtte jeg reise med både trikk, tog og ferje alene, etter at jeg hadde landet i Edinburgh, og det var kjempeskummelt, fortsetter hun, men legger til at det gikk bra, og at hun kom fram til øya hun skulle være på.
Praksisturen i utlandet var en fristende mulighet som hun til tross for at syntes virket skummel, ikke kunne la være å søke om.
– Kan du fortelle hvordan dette kom i orden?
– Det er en forening som heter naturbruksskolenes forening. De har samarbeid med Erasmus +, og de får pengestøtte fra EU som de vil bruke på utveksling. Skolen vår har fått utdelt et visst antall plasser, og vi måtte søke om å få reise. Lærerne bestemte hvem som skulle dra.
Noen reiste til Sverige, Østerrike og Nederland. Vi kunne velge land selv innafor EU, og jeg fikk reise til Skottland tross Brexit, forklarer hun.
– Hvordan bodde du under oppholdet? Og hva fikk du oppleve der?
– Jeg bodde hos ei norsk dame med skotsk mann, heime på en går de leier. De driver med sau som hovednæring, med 1200 søyer, og 600 ungdyr, «hogs» som de kaller dem, både værer og søyer som var lam i fjor. – Sauene pares ikke første året. Så hadde de 50 ammekyr og mange hunder, deler Live, og legger til at gården hadde 6.000 mål med innmark/utmark, og bøndene kjørte firhjuling over hele området på øya for å se til dyrene.
– Så fikk jeg være med på daglig gårdsarbeid, og være med på å se på show med sauer og andre dyr – okser, høylandsfe blant annet. Disse showene er mest for skøy, men de tar det veldig seriøst likevel, humrer hun og belyser videre:
– Her viser de frem lam, unge værer og søyer, og å få en premiering med en rosett var veldig stas for dem.
Saken fortsetter under bildet.
Mange inntrykk
– Hva gjorde mest inntrykk?
– Måten de klarer å drive ute hele året på. De har jo et annet klima enn oss, og har ikke ei driftsbygning som oss, men en slags hall som brukes til sortering, klipping eller til syke dyr. Så er dyrene ute hele året ellers, det var det kuleste.
Live forteller at noe annet som gjorde inntrykk, var at de i Storbritannia driver salg av dyr på en helt annen måte enn her i Norge. Salg foregår på marked og med auksjon, på tvers av hele Storbritannia. I Norge er det restriksjoner på salg utenfor faste regioner, og hvert individ vurderes ut fra faste kriterier og får en såkalt avlsindeks. Her under ligger blant annet fødselsvekt med tilvekst, morsevne, ullkvalitet, beinstilling og annet – også påvirket av individets foreldre.
– Når dyrene brukes i avl der, er det utseendet som avgjør, og litt atferd. Værene er det bare
Utseende de ser på, og de styler gjerne hornene før de blir vist frem på show. Dersom hornene krøller seg inn mot skallen, varmes de opp, og bøyes ut. Så blir det sett på kjøttfylde og om de er overbitt, øser Live av sin nyervervede kunnskap.
– Den «stylinga» med horn vil jo ikke bli helt rett med tanke på avl, var min tanke, men det er penger i det. Så både vasker og farger de ulla også, dersom de har rullet seg i sand for eksempel. Da blander de farger i sprayflasker og resultatet er med på å gi dyret poeng, fortsetter hun.
Live forteller videre ikke driver individmerking, slik vi gjør i Norge, men at de merker dyrene med fargekode etter hvilket år de er født, og med et produksjonsnummer for gården.
– Jeg skjønner ikke helt hvordan de unngår innavl, men de hadde kontroll på det, sa de, ved å kjenne igjen hvilken gård et dyr kom fra.
Det som gjorde aller mest inntrykk på Live, var det de kaller marking time.
– Da kastrerer de værlam og gjennomfører halekupering på lammene ved å sette på et gummistrikk rundt testikler og et stykke opp på halen. De har vondt de første 40 minuttene, men så dør vevet og faller av, sier hun med store øyne, og rister litt på hodet.
Saken fortsetter under bildet.
– Hvorfor er dette vanlig praksis?
– Det er for å unngå bakterier og sykdom. Ved å fjerne deler av halen blir det ikke så mye avføring som blir liggende der bak, og dermed mindre bakterier og parasitter også. Kastreringen gjør også at de alle kan gå på samme beite. Værlammene som skal brukes i avl er plukket ut før dette.
– Jeg var veldig skeptisk til dette da jeg fikk høre om det, og synes det var veldig spesielt, men jeg skjønner hvorfor. Ved å bruke strikk blir det et lukka sår, i motsetning til om man kutter, og dermed mindre infeksjonsfare, poengterer hun og sier at det ikke var andre ting hun reagerte på når det kom til dyrevelferd.
Andre driftsmåter enn heime
Den entusiastiske jenta kom til Isle of Bute i slutten av lamminga, som foregår på helt annet vis enn her hjemme.
– Sauene ordner seg selv ute. De er scannet, med ultralyd, slik som her, og de fleste får ett, eller to lam. Hvor mange de mister, som er dødfødte eller dør ei stund etter fødsel, vet man ikke.
Saken fortsetter under bildet.
– Tok du med noen gode ideer/inspirasjon fra det du fikk oppleve?
– Jeg synes det er kult å drive ute hele året, men det er jo ikke gjennomførbart på samme måte her. Så var det gøy med markedene og at de har en annen dyreflyt. I Norge driver alle som har sau med lamming, tar rede på de man skal ha, og selger innen lovlig region. Mens der er det noen som driver med lamming, og noen kjøper lam og fostrer opp. De bruker kun naturlig parring, ikke inseminering.
– Så gjør de litt det samme når det gjelder fôr -for noen er det mer lønnsomt å kjøpe fôr, enn å investere i alle de maskinene som trengs for å høste selv. Og dermed heller bruke egen innmark til beite. Dyrene fôres fra januar til mars, og går ellers på beite, oppgir hun.
Live satte også pris på å få prøve å bruke gjeterhund.
– Dama jeg bodde hos har 12 gjeterhunder, og har vært norgesmester. Jeg fikk låne hund og prøve å hente sauer. Det var gøy, gliser hun.
– Sauene der er mer sensitive for hunder, enn de norske sauene som krever litt mer press. Det var kult med de åpne åkrene, og hundene var veldig selvstendige, og visste hva de skulle gjøre om jeg – som ikke er så god på høyre og venstre- sa feil, sier hun og ler.
– Jeg kommer ikke til å glemme dette med det første, konstaterer Live.
Saken fortsetter under bildet.
Ei jente med klare mål og tenkte tanker
– Hadde de utfordringer med rovdyr der?
– Nei, egentlig ikke. Ei og anna ørn. Siden det var på ei øy, er det nok lettere å unngå, men de har andre farer, som parasitter, og infeksjoner, fra for eksempel flått.
Live fikk være på gården såpass lenge at hun opplevde å få litt helhet i drifta. Til tross for stort dyretall, opplevde hun det ikke som stressfulle dager, og heimlengselen var til å leve med.
– Men jeg er veldig heimekjær, så det var godt gjort at jeg dro. Jeg har aldri vært så lenge borte før, ler hun.
Live er vokst opp med gårdslivet i nærheten, med onkel Christer Skreslett sin sauegård på Rundmoen. Men hva er det som får unge damer til å velge landbruk som yrkesvei?
Den unge bondespiren smiler lurt til spørsmålet.
– Jeg har jo vært mye i fjøs hele livet, arbeidet i fjøs. Jeg er mest glad i sau, og synes det er stas med lamming, men jeg liker kyr også. – Jeg er veldig glad i dyr, så det er nok det, konkluderer hun.
– Og så må man kunne litt om alt. Fjøsstell, dyr, åker, dyrking, planter, økonomi, maskiner. Ja, man må kunne litt om alt, og blir en altmuligmann som finner ut av ting og løser problemer. Så er det trivelig med dyr på beite, ramser hun opp.
– Hva skal du gjøre nå etter endt skolegang?
– Arbeide i fjøs. Jeg har meldt meg som ledig avløser i kommunen, og har fått 35% fast hos Kjell Magne Sandmo så langt, men jeg mangler litt for å ha full stilling.
– Hva tenker du om norsk landbruk i fremtiden? Har dere snakket mye om slikt som bærekraftighet og selvberging på skolen?
– Vi elevene får jo lage oss noen meninger om det, men ikke skolen. Jeg tenker at avtalene Norge har, påvirker maten vi kjøper. Billigere importmat gjør at folk velger det. Hadde det vært dyrere, hadde det blitt kjøpt mer norsk kjøtt og det hadde blitt bruk for flere bønder i Norge. Men hadde vi stoppet importen hadde vi ikke hatt nok kjøtt i forhold til forbruk, kommer det kjapt fra jenta.
Trengs endring i politikken
– Jeg tenker at det er viktig at vi har de bøndene vi har, og at det skulle vært bedre tilrettelagt for å drive i mindre skala. Også med tanke på dyrevelferd. Da tenker jeg ikke på hobbybasis, men slik det er nå er det mange bønder som må ha jobb utenfor gårder for å få det til å gå rundt. Vi bør bruke det arealet vi har fornuftig, med de vekstene og det vi kan få av mat basert på dette. – Og bevaring av kulturlandskap også. Hadde vi ikke hatt beitedyr, hadde det grodd att, og det er viktig for økosystemet at det ikke gjør. Alt henger sammen. – Også for dem som går på tur som bruker stiene dyrene har tråkket, og utsikten som er der fordi det er beitet, uttrykker hun, og fortsetter:
– Det har blitt bare fler og fler fordeler med å drive stort, så det må endres noe i politikken, mener jeg. Jeg tror egentlig det er dem som er bosatt i byer som trenger å bekymre seg mest for selvforsyningen om grensene blir stengte. Vi på bygdene klarer oss en stund selv om det skjer. Men hele Norge trenger mat, og det må vi begynne å innse, og få slutt på at det legges ned gårder, sier Live engasjert.
Saken fortsetter under bildet.
Ser fremover og håper
– Jeg håper det kan bli slik i fremtiden at vi unge kan få drive. Om jeg vil bli bonde må jeg jo kjøpe meg en gård, og det vil kreve støtte for å komme seg inn i landbruket. Det er dumt om man utdanner mange som ikke får muligheten til dette. Jeg håper på mer penger i landbruket.
– Dere unge, hva tenker dere om generasjon over og forvaltning av naturen?
– Jeg synes det er bra det er mange etablerte åkrer, og at det har vært mye beite og bruk av skog og fjellet, men det er synd at det er mange miljøutfordringer.
– Hva tenker du om industrialisering av landbruket?
– Jeg vil ikke ha en fabrikk, med fortest mulig vekst og å sende dyrene til slakt. Jeg vil bli kjent med dyrene og det tenker jeg gir bedre dyrevelferd. Det er vanskeligere å følge opp hvert dyr nå man har mange, og lett å overse om noen er syke. Man skal jo gjøre alt annet som kreves for å drive gård også, avslutter den unge landbruksentusiasten.
