I pinsehelgen dukket det opp en svært sjelden gjest i Ranafjorden. Den besøkende var en hvalross, og den gikk i land i Juvikfjæra ved Hemnesberget.
Å få besøk i nærområdene av et slikt stort dyr er selvsagt fascinerende, og lokker mange nysgjerrige og skuelystne til stedet det holder til.
Vetle Løveng er naturhistorisk kurator ved Helgeland museum, og svarer på litt av det man bør tenke på når vi får gjester av en slik art.
Hold avstand
– Hvordan bør lokalbefolkningen håndtere et slikt besøk? Vil den bli veldig stresset og urolig dersom den blir mye «plaget»?
– Det er ville dyr det er snakk om her, og på generell basis bør man alltid holde så god avstand som mulig. Om dyret begynner å flytte på seg eller lage lyd er det et tydelig tegn på at man er for nærme, og at man bør trekke seg tilbake, sier Løveng.
– Selv om det er en eksotisk gjest og det er fristende å snike seg nærme for et bilde, kan det ikke bli sagt ofte nok at det er best å holde god avstand. For Freya, som var på besøk i Oslofjorden, var det til syvende og sist at hun ble en attraksjon som trakk store folkemengder som ble hennes endelikt. Jo nærmere man kommer, og jo mer man tøyer grensene, desto større er sannsynligheten for at uheldige eller farlige situasjoner kan oppstå, legger han til.
– Hvor farlig kan en voksen hvalross være?
– En hvalross vil nok bare angripe et menneske som en siste løsning i selvforsvar, så lenge man gir de rikelig med plass bør det gå fint, sier Løveng.
– Men så lenge det er snakk om ville dyr vil det alltid være et snev av uforutsigbarhet. Rolige situasjoner vil fort kunne endre seg, dersom dyret føler seg truet eller presset. Det er tross alt snakk om dyr som kan bli godt over 1 tonn tunge, så om de vil er det voldsomme krefter som kan slippe løs, fortsetter han.
– På land er de ikke særlig mobile, spesielt på de litt kuperte svabergene vi har her i området vil de slite med å få noe særlig fart på seg. Så med mindre man er fryktelig nærme er det ikke noe problem. De er mye bedre tilpasset et liv i vann, og de kan lett kantre paddleboard (SUP), kajakker eller andre små båter. En hvalross er absolutt ikke noe jeg har lyst til å bade med, understreker kuratoren.
Sannsynligvis et streifdyr
– Hva kan det skyldes at individet er helt her nede hos oss?
– Bestanden vi har her til lands er delt mellom Svalbard og Frans Josefs Land. Her med en klar overvekt av hanner på Svalbard, mens det er en klar overvekt av hunner på Frans Josefs Land, forteller Løveng.
– Når de dukker opp hos oss er det stort sett snakk om streifdyr, ofte unge hanner som er ute på tur, fortsetter han.
– Hvalrosser lever av muslinger de finner på havbunnen ved hjelp av værhårene sine. De vil derfor teoretisk sett kunne dukke opp på plasser hvor det er relativt grunt vann med muslinger, og plasser de kan trekke på land for å hvile. Fryktelig vanlig er det ikke, men de dukker opp med jevne mellomrom, sier han.
– Kan det bli aktuelt med noen slags «bergingsaksjon», for å få dyret ut til det åpne havet igjen?
– Å flytte på dyr av denne størrelsen er ikke bare bare, fastslår Løveng.
– Som det ble diskutert med Freya i Oslofjorden, er det få alternativer som ikke byr på stor risiko for dyret. Man er avhengig av å ha fysisk kontroll på dyret før det bedøves. Om det bedøves mens det ligger på land risikerer man at den drar ut til vanns, bedøvelsen slår inn, og den drukner. Om man fanger den i et nett, kan den fort virvle seg fast med påfølgende drukningsfare, forklarer han.
– Enhver reell flytningsmulighet vil være forbundet med risiko. Her i Ranafjorden er det såpass nærme åpent hav at det ikke bør være nødvendig å flytte den. Det bør uansett kun benyttes som en siste løsning, avslutter naturhistorikeren.
