Hva er det egentlig de holder på med i lamminga, disse sauebøndene? En av journalistene i Avisa Hemnes har hatt lammeferie, og ei ferieskildring (typisk hjemmeoppgave når man tar ferie midt i «skoleåret») setter ord på, og avslører noe av det som foregår innafor fjøsets fire vegger.
Mai måned har ankommet. Med alt den innebærer: Fridager, 17.mai for folket, stryking av bunadskjorter, blanke sko, konfirmasjoner, sprettende lauv og spirende gress. Igangsetting av plenklippere, snitting av vekster og såing av frø. Og for sauebonden er det tid for å la seg laminere i fostervann og råmelk, teste ut tålmodighet, utholdenhet og evne til å prestere sitt ypperste for små saueliv som skal bli robuste og tåle en sommer i fjellheimen. Det er tid for uker med i snitt omtrent likt antall timer søvn i døgnet som antall spener på en sau. Det er tid for å finne frem sin indre «Markens grøde» og jobbe opp mot 24 timer i døgnet. Mens klokka avslører at det i gjennomsnitt traskes over 20.000 skritt i døgnet på flate fjøsgulvet durer verden utenfor i sitt vante tempo. Merkelig. I fjøset går tankene i fast rute fra tanker om lamming og amming, sugehjelp og sondeforing, samt frustrasjon over unge mødres manglende interesse for sitt barn, til at man kanskje skulle hatt en matbit selv. Hvert skritt leder inn i lammetåka og følelsen av å være like fresh som en avblomstret løvetann, med den årvisse kognitive svikten luskende bak som en skygge. Hadde sauebøndene hatt en varedeklarasjon klistret på ryggen på denne tiden av året, hadde det nok i beste fall stått «kan inneholde spor av vett og forstand» og «best før mai, men også brukbar etter». Dette gjelder også journalister som leker bonde denne måneden.
Ikke glem hukommelsen
Lamminga er likevel ei tid man gleder seg til. Akkurat i skrivende stund får den tanken meg til å tvile bittelitt på egen vurderingsevne, og ikke minst hukommelse.
Og apropos hukommelse: biologien har funnet ut at ved opplevelse av stress og belastning over tid skal ikke energien brukes til å huske. Det er andre funksjoner som er viktigere for å overleve, men i all min overlevelse på fjøsgulvet, – med håret godt tovet og stående til værs, med råmelk som stylingmiddel, og øynene klistret våkne med fostervann- og med sagflis i underbuksa, oppleves det likevel frustrerende å ikke huske hvor jeg har lagt fra meg mannen, eller glidemiddelet (det som brukes for å lette sauens fødsler, altså), eller når vi spiste mat sist. Å bli rammet av akutt demens hver lamming er like ubehagelig hvert år. Håpet om at det går over denne gangen også, ligger der. Men tvilen er like sterk: er dette min nye hjernekapasitet? Er jeg i ferd med å bli lam fra halsen og opp?
Søvnen man får, om det er snakk om en time eller tre, skal lade opp batteriene, og gjøre en i stand til en god jobb. Hadde det bare vært så lett. Søvn kan visstnok være en ferdighet. Og etter førti år med øving har jeg enda ikke oppnådd fagbrevet som vil kunne gi meg tittelen «god soldat» – den som kjent tar den hvilen vedkommende får, og makser ut det som hvilen kan gi. At jeg trenger lengre innsovning enn et fly trenger på å ta av på kortbaneflyplass beror ikke i utgangspunktet på at jeg deler seng med et snorkende menneske, men det gjør selvsagt ikke prosessen mer fornøyelig. Blåmerkene i siden på det snorkende mennesket, må nevnes at ikke kommer av min søvndesperate albue. Det er nok andre arbeidsuhell som ligger bak dem.
Men tilbake til temaet hukommelse: med lite søvn går menneskekroppen over i en overlevelsesmodus, og harddisken må velge hva den skal prioritere å bruke energi på. Hukommelse er noe av det første som kuttes ut. Noe jeg nå kommer på at jeg har nevnt allerede … Poenget er at hos noen skjer dette tidligere enn hos andre. Navn nevnes ikke. Vi kan si at jeg har glemt hvem det gjaldt, men det sies at dersom man etter tre minutter har glemt at man har vært jordmor i en binge, eller har glemt hvor man satte fra seg skoene for to sekunder siden, oppstår en tvil på eget intellekt. Det meldes om at andre bønder har pusset tenner i Spenol og satt skittenkoppene i kjøleskapet. Det hjelper litt. Men følelsen av intellektuelt forfall toppet seg i år ved opplevelsen med å våkne og betrakte egen arm henge ut av senga, for så å strekke på fingre og se at det ikke ga respons i hånda, (til tross for at bevegelsen kjennes helt normal ut) og deretter innse at det var armen til bonden som hang der.
Kroppen og bonderelasjoner
Det kroppslige forfallet stiller ikke langt bak i konkurransen heller. Det er til å ta, føle, lukte og se på. Håret har konvertert til ull. Alle barberhøvler har fått vakante stillinger, såpe og sjampo brukes innimellom, mest for syns skyld. Duften av fjøs kan ingen ta fra oss. (Tenk om andre yrkesgrupper var like gjenkjennelig på duften. «Oi, du må være journalist, det kjenner vi på lukta!») Bondeposene under øynene har blitt utvidet til størrelse xxxl. Om de er bærekraftige fordi at de kan gjenbrukes, vites ikke.
Kjærlighetsspråket mellom bonde og bondekone går over til korte, helhjertede, kjærlige og utvetydige beskjeder som: – Jeg kan fôre. – Du kan få sove hele natten i natt. Eller den mer kroppslige varianten med varm kropp som tar imot den kalde fjøsræva, med tilbehør – ja da mener jeg overkropp, armer og bein- som kommer ryggende innunder dyna klokken 03.00 på natta.
Sauer og lam får kjennelige navn i stedet for 77043, blir det «sid-jur-bærta», «lillemann» og «utejenta», og med hurtige ordvekslinger gis livsviktige beskjeder, som i neste sekund gjennomføres. Team sauflokk fungerer, og innimellom blir det tid til våronn, og klargjøring av gjerder, og oppfølging av sauene som har sluppet ut på innmark. Og heldigvis er vi velsignet med kårfolk og bondeaspiranter(barn) som stiller opp.
Alle kroppslige og mentale utfordringer- selv tårene som til tider har fosset ut av gluggene og sørget for saltvannsrens av kinnene og plastgulvet i bingene- forsvinner som dogg for solen når man ser lykkelig lammehopp- og sprett i bingene, ser sauemamma passe på sine nyfødte små, eller når noen endelig har lært seg å spise selv, har kommet seg opp på beina for første gang, eller når man hører breking fra små krøllete kropper når man kommer bort for litt kos og prat. Livet leker, og noen ganger leker livet med oss…
Puls og disiplin
La meg ta dere med i et nattesenario mot slutten av mai, med 300 lam født, og bare litt over 200 som gjenstår:
Vekkerklokka ringer, og hjernen forsøker å slå seg på. Hva er det for en lyd? Jo, vekking. Hvor er jeg? Hvor skal jeg? En titt på klokka. – Er det natt eller dag? Biologien min er uenig i at det er på tide å stå opp. Den får gravitasjonen med på laget, og holder meg hardt ned i madrassen (at søvnmangel brukes som torturmetode slår meg i dette sekund som både logisk en skikkelig infam og virkningsfull metode). Har musklene mine svunnet hen? Er leddene blitt 90 år den siste timen? Disiplin. Jeg har jo puls. Beina i gulvet. De lyse nordlandsnetter gjør det enkelt å finne plaggene som ble avduket etter sist fjøsrunde. Ulltrøya på. Bak fram, jaja… Stillongs, sokker og bukse. Da mangler bare sko. Forsøk på å rette opp kroppen, som på dette tidspunkt minner mer om et sammenkrøllet førsteutkast av ei tegning med motivet «hodefoting» produsert av et barnehagebarn. Funker sånn passe. Men det er kanskje viljen som har de største smertene.
Stillheten som møter meg i fjøset er påfallende. Dette er nok bare et skalkeskjul. Rundt neste binge lurer nok en fødeklar ullkropp med et fårete glis. Riktig!
Enerom ordnes med ei grind, og de lange, uelegante dog praktiske plasthanskene kles på. – Hva har vi her? Ett bein, og et stort hode. Det er akkurat et bein for lite. Dytte inn, ommøblere og finne bein nummer to. Alt ok. Vente. Vil inn for å sove. Kanskje jeg kan sove litt her hengende over bingen? Svinger den nå litt yngre enn 90 år gamle kroppen over bingen for å ta en titt i fjøset for øvrig. Er det flere som har meldt seg på nattens fødebonanza? En duvende vannpose i en annen sau sin akterende, må anses som en sterk søknad. Posen svinger truende som en wrecking ball når hun sauevrinskende vagger den store kroppen i bingen. Hun bruker utestemme for å understreke sin intensjon. Hvorfor så attraktivt med nattføding? Koselig sa du? Med litt dimmet lys? Kaffe intravenøst hadde vært noe. Kanskje veterinær kan fikse det? Eller eldreomsorgen? Med et sånt stativ man bare ruller med seg? Tanker skyves bort. Det skal fødes.
Sove snart?
En time senere har fem velskapte ull-avleggere blitt født, og sugetrening – hvor suspekt det enn høres ut- er en naturlig del av det. Råmelk, livets viktigste dråper skal inntas, og aller helst skal lammene finne frem til herlighetene selv før senga kan bli neste destinasjon. Etter tre minutter er de på beina, og begynner leitinga. Men det likner ikke at de har øyne for å se med, ei heller har de studert kartet for å kunne veien. Det leites på frambein og på stedet de akkurat har kommet ut fra. Ja fødselskanalens åpning. Det likner ikke suksess. Ammehjelpa må nok trå til, for å få litt fortgang. Jeg befinner meg igjen under en hundre kilo tung ullkropp. Varm sauepust mot det ene kinnet, og en like varm sauemage mot det andre. Skrikende lam, med vimsete bevegelser, i hendene. Juret henger der, med en størrelse jeg antakelig hadde misunt henne i tjueåra. To spener skal testes og kjøres inn. Meieriet er råmelksfullt og sauen urolig. Det er tid for ammeyoga.
Mens jeg sitter på huk strekkes en fot ut foran sauen for å forsøke å hindre vandring. Panna inn i svangen. Armer på jur og en liten fostervannsvåt, sprellende lammekropp. Spenen melkes for de første dråpene, rett i lammemunnen, og første sugeforsøk skal gjøres. – Det kan minne om kreative samkvem jeg har hørt andre har sett på fjernsynet, dog med andre brekelyder og mindre duft av fjøs. – Og uten krav om sugerefleks. Barnet hekter seg på spenen, som en vakuumpumpe, og jeg puster lettet ut. Lukker øynene til lyden av lam som spiser, men blir brått vekket av sauemors bevegelse, hun skal telle barna. Lukte dem både i nakke og baken for å sjekke at det er hennes. Og hennes plutselige telletrang fører til brå vendinger på det lille enkeltrommet. Den kraftfulle venstresvingen fører med seg en like brå svingende etterbyrde som deiser meg over øra der jeg sitter. «Helt naturlig» sier jeg stille til meg selv, med et lite snev av sarkasme, og med et påfølgende banneord enda stillere, samtidig som jeg tørker meg på kinnet med ei hand full av både råmelk, fostervann og litt blod. Sånn, nå er jeg vel fin som ny?
Nattens juratid nærmer seg forhåpentligvis slutten, bare noen økter med spenespenning gjenstår, så skal det hviles en time. Neste økt skal det lange mennesket som nå har hviletid få ta, og om noen timer er det visstnok morgen og en ny dato som skal fylles med alle disse nydelige oppgavene: melkeruta, jordmoraktivitet, gressfôring, sjekking av pupper, innsetting av ørekliper, forbereding til utslipp med montering av bjeller og gps-sporing, og nye episoder av Hunger games. Jeg beveger kroppen min bort fra bingen, puster ut og setter snuteretning mot lammebua. «Bæææææ» høres fra en binge i sør. Ja, det er en utestemme. Det er bare å snu seg igjen og tre på nye elegante plasthansker og en heldrakt med stayer-evne.
Det er vårens vakreste eventyr, med alle elementer som hører til: spenning, varme i hjertet, tårer i øynene, sorg, men aller mest glede.
