Noen ganger får ordførerne oppgaver de rett og slett ikke mestrer. Spesielt i et valgår fører det til hemmelige aksjoner, konspirasjoner og rett og slett svindel og bedrag.
ADVARSEL: Saken kan inneholde spor av sarkasme, ironi og andre sleivspark…..
For en uke eller to siden tikket det inn en pressemelding om en stafett, en sykkelstafett. Litt nede i saken kan du lese om hvordan det egentlig går når ordførere får oppdrag ut over deres kompetanseområde.
#ARNsykkel
Arctic Race of Norway, ARN, har gjennom ti år skapt folkefest i hele landsdelen, og bidratt både til samarbeid og internasjonal eksponering. Gjennom sommeren skal dette markeres med en sykkelstafett som starter i Bindal 9. juni og ender opp på Nordkapp i forbindelse med årets ritt 20. august.
– Litt inspirert av fakkelstafetten i forbindelse med OL synes vi dette er en flott måte å markere 10-årsjubileet i hele Nord-Norge. Samarbeidet mellom kommunene er et symbol på samarbeidet som har løftet frem Arctic Race of Norway, og er med på å gi hele landsdelen mulighet til å delta på folkefesten i jubileumsåret, uttalte da daglig leder Knut-Eirik Dybdal i ARN.
Hver enkelt kommune vil ha ansvar for å få sykkelen videre til neste kommune på riktig tidspunkt. Med så mange involvert langs hele løypa vil det bli stort rom for kreativitet langs løypa, het det i pressemeldingen.
Så var det tilbake til virkeligheten igjen. Legg spesielt merke til at hver kommune har ansvaret for å få sykkelen videre på riktig tidspunkt, står det noe om hvordan? Hva tror du skjer om du gir en ordfører vide fullmakter, uten noen rammer i det hele tatt? Akkurat! Skremmende, ikke sant?
Sykkelstativ??
Initiativet til denne stafetten er sett fra folk som bryr seg litt om sykkel glimrende, for de som er enda mer interessert er dette rett og slett viktig, veldig viktig. I Hemnes orienterte ordfører Paul Asphaug (Sp) kommunestyret sist torsdag om at han egenhending skulle kjøre til Hattfjelldal og henge et sykkelstativ på tilhengerfeste, eller kula som han sa, og så kjøre til Nesna for å dumpe av sykkelen.
Avisas representant på pressebenken kvakk til, og forventet et hav av replikker som tok skarp avstand fra en slik nedverdigende behandling av en landeveissykkel. Det ble bare stille, helt stille – noe som er helt uvanlig unntatt ved saker med store beløp. Pressen har merkverdig nok ikke talerett i kommunestyret, men i første pause ble det innlagt protest, omtrent slik du ser i filmer og serier fra retten.
Det endte med en avtale om å dra til Hattfjelldal for å sykle(!) sykkelen til Hemnes. Det var nå neste problem dukket opp. Hvem inni granskauen hadde satt opp ruta, vedkommende må ha benyttet atlas fra steinalderen. Den skal altså fra kommune til kommune, men mellom Hemnes og Nesna ligger en liten kommune inneklemt, nokså usynlig – Rana. Oppgaven var altså å hente sykkelen i Hattfjelldal sentrum og overbringe den i Nesna sentrum. Her hadde muligens redaktøren påtatt seg et litt for stort ansvar, i alle fall et ansvar ut over fysisk kapasitet.
– Dette ordner vi, det er jo et stort sykkelmiljø i Rana! konkluderte redaktøren i samråd med kommunestyrerepresentant Ingebjørn Nygård (Ap).
Retningsvill rute
Et døgn eller så senere begynner vi å innse at det miljøet var ganske så musestille, den eneste som hadde respondert var vedkommende som skulle sykle sykkelen tilbake til Rana, ja, og så sykle den til Lurøy. Det betyr at sykkelen skulle passere samme område tre ganger. Egentlig burde ingen som setter opp slike ruter slippe unna gjennomføre selv.
Vi, det vil si foruten avisas utsendte var det politikeren Ingebjørn Nygård og sykkelentusiasten Bernt Kibsgaard, startet turen med en klar tro på at ting selvsagt ordner seg, nesten helt av seg selv, eller av oss. Når vi nærmer oss Hattfjelldal gjør vi som avtalt, ringer ordfører Harald Lie (Sp).
Da kommer det for en dag, mens vi befant oss i Hattfjelldal sentrum befant ordføreren seg sammen med sykkelen i et område med dårlig mobildekning, nærmere bestemt på kommunegrensen mellom Hattfjelldal og Hemnes.
Senterpartiordførerne hadde avtalt hvordan dette skulle skje, faktisk på telefonen under det pågående kommunestyremøtet. Trolig både streamet på nettet og kringkastet i Radio Korgen. Allikevel vet ingen hvem som egentlig avtalte hva og hvorfor, omtrent som valgflesk.
Nå var gode råd dyre. Vi hadde avtalt å overlevere sykkelen videre til Rana, men vi ønsket selvsagt å nyte turen langs Villmarksveien, helt fra Hattfjelldal, ikke bare fra kommunegrensen.
Altfor kort!
– Det blir veldig kort å sykle, kan ikke du komme oss i møte mot Hattfjelldal? spurte vi tynt.
Det skurret på linja, om det var dårlig dekning, eller en ordfører som rett og slett ikke trodde på at vi ville sykle lengre, ikke kortere, er uvisst. Vi ga opp, og satte kursen mot kommunegrensen.
Der sto ordfører med medhjelper, og vi måtte konstatere at vi hadde møttes underveis, vi mot Hattfjelldal sentrum, han mot Hemnes. Han innrømmet at de to Sp-ordførerne nok hadde hatt dårlig kommunikasjon.
Ordfører Lie hadde på seg sykkelhjelm, men ellers var det lite som tydet på at han hadde syklet veldig mange meter. Det stemte godt med bildet vi fikk etter litt etterforskning på hvor sykkelen hadde vært før den havnet i Hattfjelldal. Det var sykling poserende i jeans og ordførerkjede, på en 3D-printet sykkel fra Equinor. Vi burde selvsagt luktet lunta. I ettertid har vi funnet ut at sykkelen i svært liten grad har blitt syklet, men fraktet med bil, traktor og det som måtte passe. Trolig var vi de første som tok i bruk sykkelen som sykkel og syklet.
Torxløs i ødemarka
Første utfordring var moderne teknologi, torx. Sykler har ikke torxskruer, de har sekskant. Derfor har ikke sykkelverktøy torxløsning heller. Denne sykkelen var altså printet, eller skrevet som det heter på norsk, ut av Equinor, tidligere kjent som oljeselskapet Statoil. Etter at de fant ut at det lønte seg å bruke noen milliarder på å bytte navn for å få et grønnere omdømme har de altså også forsøkt seg som sykkelprodusent.
Det ble noe bannskap samtidig som andre fylte bilen med tilbehør og slikt som fulgte med til sykkelen, bare ikke de tingene man virkelig trengte, flaskeholder er for eksempel litt veldig viktig om man skal gjøre mer enn å posere på sykkelen.
Sykkelen var uansett ikke stor, og setet var altfor lavt. Muligens var ordførermalen Equinor benyttet av den mindre størrelsen, to av deltakerne våre ble umiddelbart funnet upassende til sykkelen. Det var bare rett og rimelig at det var politikeren Ingebjørn som fikk representere ordføreren i Hemnes i noen timer.
Vi satte oss på syklene, to medbrakte for anledningen, i tillegg til det grønnvaskede oljealibiet. Vi var enige om at det var for kort hjemover, og satte heller kursen sørover. Det var nær 30 grader, en drømmedag på sykkelen. Her skulle det nytes.
Nødhjelp
Aller øverst på ønskelista var selvsagt en torxnøkkel av riktig dimensjon, for å justere opp setet slik at det ble mulig å sykle normalt. Den fant vi hos en utflyttet korgværing som var bosatt langs veien, Nils Tore Bjerknesli. Han tilbydde oss å ta den med videre, det skulle vise seg å være klokt.
Villmarksveien på sykkel er fantastisk, og spesielt når været var så ekstremt på plussiden. Vi syklet til Vesterbukta før vi vendte nesen riktig vei, nordover igjen. Her var teknisk stopp nummer to på turen. Setet holdt seg slett ikke på plass, det hadde seget ned igjen – millimeter for millimeter inntil Ingebjørn hadde knærne under haka. Da er det vanskelig å sykle.
Sykkelturen gikk greit, men med rekordmange tekniske stopp underveis. Mens vi syklet tikket det inn meldinger, logistikken for å få sykkelen videre til Nesna brøt sammen, det ble klart at her er det etterarbeid.
Bygger om med duct tape
Vel hjemme begynner modifiseringen. Ingebjørn tenker med gru på skjebnen til brannsjefen i Rana som hadde tatt på seg flere etapper de neste dagene. Han er i størrelse XL, sykkelen slik den framstår er i størrelse XS. Det ender opp med at han tar sitt eget sete med lang setepinne, det som fulgte med var nemlig kappet ekstra kort. Deretter pasta og duct tape. Modifiseringen fungerte, men bare til låns. Stakkars de som er høyere enn 165 og skal sykle denne videre uten modifisering.
Vi får håpe at ryktet går i sykkelmiljøet i Nord-Norge i forkant av sykkelstafetten – at de står klar med verktøy og deler.
Hele turen kom i stand for å forhindre ordfører Paul Asphaug å skjemme ut Hemnes med å frakte en landeveissykkel på et sykkelstativ bak på bilen. Hvordan kom så sykkelen endelig fram til Nesna?
På et sykkelstativ bak bilen til ordføreren i Hemnes. Ikke si det til noen!
