Ved Hemnes omsorgssenter har de en uvurderlig «ekstraressurs». Det har de hatt i ei tid nå, for Håvard Valla har i en periode på 8-9 år vært som en slags vaktmester på senteret.
Håvard jobber omtrent hver dag, helt frivillig, hele året gjennom, og løser store og små oppgaver på omsorgssenteret, som Hemnes kommune tekniske fag ellers måtte ha betalt for.
Vi treffer ham noen dager før nasjonaldagsfeiringen, sent en lørdag ettermiddag, og da er han i sving med å fjerne noen busker foran hovedinngangen. Nå er det bare røttene igjen, og de skal også bort.
– Det skal jeg bare fortelle deg; det var fanden meg ikke noen småtterier, de røttene, sier Håvard på sitt saftige vis.
– Jeg holdt omtrent på å havne på andre siden av veien her da den ene løsnet, ler han.
– Ei har jeg fått opp her som jeg nå holder på, og det gjenstår vel 5-6 stykker. I bedet lengre bort har jeg fått opp alt, så der er jeg ferdig, fortsetter han.
– Jeg undres forresten på om noen i kommunen har brukt motorsaga til å sage betong med, for den var ikke akkurat kvass, ler han.
– Det blir nok ei solid arbeidsøkt i morgen formiddag også. Det skal være barnedåpsselskap her da, og det hadde vært fint å få unna alle kvisthaugene her før det. Og så blir det i alle fall ikke noe maskinelt arbeid mens selskapet pågår, sier han videre.
– Vanligvis, når jeg jobber mellom byggene her, så holder jeg ikke på lengre enn til klokka åtte på kvelden, for da er det en god del av beboerne som går og legger seg. Litt hensyn må man jo ta, legger han til med et smil.
– Får du hjelp til å fjerne alt dette buskaset nå da?
– Det håper jeg da for Guds skyld! Håvard humrer.
– Jeg har lånt meg en henger, men det blir fryktelig mange lass om jeg skal kjøre alt av både busker, røtter og lauvsekker, sier han.
Lange arbeidsøkter
I mai har han fungert omtrent som anleggsgartner, og egenhendig sørget for å fjerne omkring 20 sekker med lauv og småkvist fra plenområdene utenfor senteret. Han har også raket og fått bort store dunger med strøsand og grus.
– Ja, bare der borte ved flaggstanga fylte jeg ei hel trillebår med småstein, så det har visst vært fan så glatt i vinter, ler Håvard.
– Det blir sikkert ei trillebår eller to til før jeg er ferdig med den jobben. Jeg satser på at det ikke skal se ut som en grusvei her når 17. mai-toget kommer hit, sier han.
– Jeg klipper en del plener her også, og det er et nokså stort areal samlet sett
– Omtrent alle som bor her på huset tror at jeg er vaktmester her, så jeg får kommentarer og spørsmål om å fikse både det ene og det andre. Men de henvendelsene sender jeg videre til teknisk etat, som jeg kaller det, fortsetter han.
– Dersom dette skal produseres i glassfiber, da har jeg arbeid så det holder fremover
– Det at de tror at du er vaktmester kommer kanskje av at du er her mye?
– Ja, jeg er her døgnet rundt. Jeg har ofte 12-13 timers arbeidstid, smiler han.
– Og sånn har du holdt på noen år?
– Dette er åttende eller niende året nå, sommer som vinter, så det begynner å bli ei lang timeliste, ler han.
– Dette er dugnad, og alt utstyret er mitt. Stort sett, i alle fall, sier han videre.
Lever med smerter
– Du sier at det du driver med er dugnad. Men det må vel være noe som driver deg?
– Ja, det er det jo. Jeg har uhyggelige smerter i kroppen, og så lenge jeg holder på med dette, og konsentrerer meg om jobben jeg gjør her, så merker jeg ingenting. Da glemmer jeg smertene, forteller Håvard.
– Jeg har tre-fire diagnoser, som er … Håvard tenker seg litt om.
– I grunnen så skulle jeg ikke vært i live. Jeg har jo hatt tre hjerneslag, forteller han.
– Jeg har også en betennelse i blodårene oppe i hjernebarken. Ifølge ekspertene hos Royal London Hospital, så er det visstnok mindre enn én per en million som har denne betennelsesdiagnosen, som kalles PACNS (Primary angiitis of the central nervous system, journ. anm.), sier han.
– I tillegg har jeg noe som heter Guillain-Barré syndrom, som er en nervebetennelse i kroppen. Venstrearmen er ganske gåen, fastslår han.
– Men ellers, så har jeg det bare bra, sier Håvard og drar på smilebåndet.
– Jeg skulle vel etter retten ha vært dau for lenge siden, legger han til noe mer alvorlig.
– Betennelsen i blodårene i hjernebarken ble oppdaget etter det siste slaget. Da ble jeg sendt til Bodø, og til å begynne med skjønte ikke legen der hva dette var. Han satt i 4-5 dager på kontoret og leste legelitteratur, og satte meg så rett på cellegift for å dempe betennelsen, sier Håvard.
– Så ble jeg sendt videre til Tromsø, der de gikk inn med kontrastvæske og konstaterte at blodårene var betente. I fra man får denne betennelsen til man «starver av» så går det omtrent 27 dager, om man ikke får rask behandling, sier han videre.
– Så det var på håret, for å si det mildt, legger han til.
Dugnad på blå resept
– Om vi vender tilbake til denne dugnadsinnsatsen din; jeg antar at det gir deg noe å holde på slik?
– Det gir mye. Bare det at de blir så inn i helsike glad de som bor her når jeg klipper plenene nede på bakkenivå, sier han.
– Der nede går det forresten en liten robotklipper, som jeg må «bære hjem» annenhver dag. Den klarer ikke å komme seg til ladestasjonen, for batteriene er helt ødelagt, fortsetter Håvard, som er snar til å snakke bort fokuset på egen person.
– Ellers så tar jeg jo mye pauser her. Sånn omkring halv seks så går jeg inn og drikker kaffe sammen med Stein Jensen, og prater litt med han. Det setter han pris på, forteller han.
– Og så sitter vi og løser kryssord av og til, de kveldene jeg ikke har så mye å gjøre, legger han til.
– Så du er på en måte også en besøksvenn her?
– Ja, både og. Når jeg sitter og spiser middag, så blir det snakk om både det ene og det andre. Og så kan jeg tillate meg å korrigere dem som er blitt «litt tøven», smiler han.
– Men jobben du gjør er dugnad, som du selv sier, og du får ingen lønningsseddel. Føler du likevel at du får betalt på en måte?
– Du … Den gleden jeg ser hos beboerne her når noe blir gjort, eller man er på besøk. Bare det alene er godt nok, for å si det slik, sier Håvard og smiler.
– Og så får jeg betalt «medisinsk sett». Jeg er egentlig satt opp på åtte Paralgin Forte per dag, men det unngår jeg når jeg holder på her, avslører han.
– Det er nærmest dugnad på blå resept dette, slår han fast.
Også vinterarbeid
– Vinterstid sørger jeg for å måke og frese snø ved flere av rømningsveiene, slik at de er fremkommelige. Det blir jo noen meter i løpet av en dag, og det har hendt at jeg har vært her to ganger per dag når det har vært mye og tett snøvær, sier Håvard.
– Snør det mye tar jeg ei økt på formiddagen, og så drar jeg tilbake hit omkring åtte på kvelden og åpner på nytt. Rømningsveiene må holdes åpne skal det være noe vits i å ha de, for sikkerheten må gå foran alt annet, poengterer han.
– Jeg sørger også for at alle søppeldunkene er tilgjengelige gjennom vinteren. Det legger seg jo snø fremfor dem også, vet du, smiler han.
– Til å begynne med var det min snøfres jeg brukte, men jeg fikk etter mye om og men fres fra kommunen. Den har forresten bare en sånn «fjertmotor», så når det blir våt og tung snø, så klarer den ikke med jobben. Da må jeg bruke min egen, fortsetter han.
– Men, jeg skulle ønske at man fikk litt mer hjelp med utstyr. Jeg ba om å få en kantklipper hit til senteret, for jeg forbante meg på at jeg ikke skulle bruke mine egne. Jeg fikk etter hvert det. Den kostet omkring 600 kroner, og den måtte de hente penger til fra to ulike budsjetter. Akkurat det synes jeg er håpløst, avslutter «vaktmester» Valla.
