Helsestasjon for ungdom fikk med seg rus- og psykiatritjenesten, og tidligere rusmisbruker Tor Jonny Henriksen for å drive forebyggende arbeid med temaet rus, for alle ungdommene i kommunen. I samarbeid med skolene fikk de gjennomført fire seanser i skoletiden. Ungdomsrådsrepresentant Lisbeth Buskli mente dette var ekstremt forebyggende.
Bodil Olufsen og Veronica Kristin Eriksen fra Helsestasjon for ungdom arrangerte torsdag og fredag sist uke en seanse med tema rus for ungdomsskoleelevene i kommunen. I samarbeid med rus- og psykiatritjenesten (ROP) med Hermann Larsen som Hemnes kommune sin representant inn i Fact-teamet (fleksibel aktiv oppsøkende behandling) Nord Helgeland på Mo i Rana, hadde de forberedt dette med å hente inn spørsmål fra ungdommen, til Tor Johnny Henriksen som er tidligere rusmisbruker, fra Bjerka.
– Vi fikk inn 238 spørsmål og dette viser at ungdommen har mange spørsmål og er nysgjerrige på dette temaet, poengterer Hermann Larsen.
Tor Jonnys historie
Vi fikk noen ord med hovedpersonen før de startet opp. Tor Johnny har etter mange år i Oslo og Trondheim nå blitt bjerkaværing igjen. Bak seg har han et langt liv med rus, og alt som det innebærer. Nå forteller han sin sterke historie, i håp om å gjøre en forskjell, og hindre andre i å havne i samme bane.
Med spørsmålene som utgangspunkt for samtale, ble Tor Johnnys historie – om å bruke ei uke på å komme seg inn i rusmiljøet, og tretti år på å komme seg ut- fortalt for ungdommen på noe som liknet talkshow på Skavlan-vis.
Saken fortsetter under bildet.
Tor Johnny ble født med abstinenser, da hans biologiske mor var rusmisbruker. Gutten ble adoptert, og selv om han ser på seg selv som en som ble født inn i rusen, kom hans neste møte med rus først da han hadde flyttet til Oslo, som 18 åring rundt 1993-94. Mannen som nå har lagt bak seg det livet som han selv beskriver som et evig jag og stress etter å få tak i den neste dosen, har nå i samarbeid med helsestasjon for ungdom i Hemnes fortalt sin historie for ungdomsskoleelevene i kommunen. Torsdag var gjengen på plass i black-boxen i Korgen, med elever fra Korgen og Bleikvassli fra 7-10. klasse som tilhørere, delt i to aldersgrupper. Avisa Hemnes fikk også være med på seansen.
– Hvorfor forteller du historien din, Tor Johnny?
– Jeg gjør dette for at ungdommen skal holde seg unna rus. Jeg vet det er mye rus, og at det er mange unge som er «borte og snuser på det».
– Hva var det som gjorde at du begynte å ruse deg?
– Jeg skulle egentlig prøve for å se hva det var min biologiske mor valgte fremfor oss barna. Innen rusmiljøet er det ingen ting som ikke er akseptert, uansett hvordan man er, deler Tor Johnny.
Var drittlei
– Enn hva var det som gjorde at du greide å komme deg ut av det?
– Egentlig var jeg bare drittlei. De som greier å komme seg ut, er de som er lei av det livet og er motivert til det selv. Jeg pakka baggen og reiste hjem til Bjerka til jul i 2018, forteller han om veien ut av det stressfulle livet som rusmisbruker. Han hadde da vært gjennom flere perioder med LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) og hatt perioder som nykter tidligere også.
– Jeg sier ikke at jeg skal klare det, men at jeg skal prøve, legger han til. Og deler en tanke om at det nok er mange tilfeldigheter som gjør at noen havner i tunge rusmiljø, og noen havner der allerede etter første gangs prøving. Andre havner i vennegjenger der det oppleves press, og at rusmidler er normalisert.
Henriksen har hatt god støtte fra familien sin på den tunge veien mot et rusfritt liv.
– Det er veldig viktig med støtte fra familien, poengterer han.
– Kjenner du at du gjør en viktig jobb med å være her og fortelle historien din?
– Ja, kommer det klart og tydelig fra Tor Johnny, før ungdommene strømmer til i black boxen.
Saken fortsetter under bildet.
Ung og nysgjerrig
Samtalen mellom den tidligere rusmisbrukeren, helsesykepleierne og Herman går rett på, med ei innledning fra Hermann før de kjører i gang med spørsmålene fra elevene.
Det kommer frem at det første rusmidlet han prøvde ut, var amfetamin. Alkohol var det siste han testet. Det første møtet med amfetamin gjorde ham rolig, og han forteller at han opplevde det som behagelig, i motsetning til debuten med hasj, som han sier gav ham «noia». Tor Johnny visste at narkotika var farlig, men ville teste likevel.
– Jeg var ung og nysgjerrig, og det var et veldig åpent miljø hvor man ble akseptert for den man er. – Det var mange vanlige folk. Artige folk. Og i begynnelsen er alt gratis.
Tor Johnny endte opp med å bruke heroin, som er det hardeste stoffet.
– Tenker du at det er lettere for unge som opplever utenforskap, og har en følelse av å ikke passe inn, å oppsøke slike miljø? Spør Bodil.
– Ja, i store byer i alle fall. Jeg er bekymret for de unge som reiser til Trondheim, det er verre der enn i Oslo. Og verst for jenter. De blir misbrukt på mange måter, sukker han, og forklarer videre, når Bodil spør om han mener seksuelt:
– Ja, og det kan gjerne være kjærestene deres som bruker dem, og utnytter dem på den måten, lar andre utnytte dem for å skaffe dem begge dop.
Tor Johnny er utdanna frisør, og fikk sin første jobb i Oslo som herrefrisør. Han endte etter hvert på trygd, og hver eneste dag dreide seg om å skaffe seg den neste dosen med rus. Alle hans penger gikk til å kjøpe dop.
Hermann leser opp et regnestykke: med fire hundre kroner for hver tablett Tor Johnny trengte, fire ganger om dagen, ble det 580.000 kroner på et år.
– Det er fryktelig mye penger som er bortkasta på tretti år, kommer det fra Henriksen.
Beinhardt miljø
– Hva er det sykeste du har gjort i rusa tilstand? Spør Bodil
– Jeg har gjort mye rart. Men det sykeste var nok at jeg trodde jeg var under en tornebusk og skulle hente frem en hund. Det var langt fra sannheten, jeg var egentlig på et sykehus.
– Hva er det dummeste du har gjort?
Tor Johnny ler. Han har mange episoder å ta av, sier han.
– Nei, det var nok kanskje å kjøre bil dagen derpå, når jeg trodde jeg var nykter, men ikke var det.
Det er helt stille i Black boxen, ungdommen sitter i ro og lytter til den sterke historien som fortelles.
Saken fortsetter under bildet.
Henriksen forteller hva som skjer om kroppen ikke får sin forventede dose, om abstinenser som rir kroppen, skjelvinger, oppkast, panikk og særdeles dårlig form.
– Om du noen gang har vært skikkelig fyllesyk, så kan du gange det med hundre.
Tor Johnny har aldri bodd på gata, men kjenner mange som har gjort det. I en periode var det daglig for ham å oppleve at folk rundt ham døde av overdoser. Selv har han overlevd to overdoser.
Når spørsmålet om han har fått noen skader som følge av livet med rus, svarer han følgende:
– Jeg vet ikke om diabetesen er en følge, noen mener det. Så er jeg sliten, eller mer utmatta, det er ikke spesielt rosenrødt, forteller han.
Tannhelse og rusmisbrukere blir tatt opp som tema, og Tor Johnny forteller at han har fått nye tenner, da syreskader fra narkotika ødelegger tennene innenfra, og de faller ut, i tillegg til at tannhelse ikke er i fokus når man er rusmisbruker.
Dopmiljøet er beinhardt, og skylder man penger er det bare å ordne opp. For å unngå «juling til man blir invalid», som Tor Johnny kaller det. Som selger kan det være fristende å spise av lasset, men det kommer man seg sjelden unna med. Verdisaker man har blir tatt, og gjeld må betales. Noen ender opp med å få «judasdoser» som konsekvens av utestående penger.
Henriksen sier han kjenner til at det er et hardt-, og det han kaller et farlig miljø på Mo, hvor slikt har forekommet.
– De kan virke som de er snille, og ettergir gjeld, og så får du en judasdose, hvor dopet i verste fall kan være pensla med fentanyl, og det du egentlig da har fått, er en overdose som følge av at du ikke har betalt gjelda di, forklarer han.
– De er kyniske, de som står bak. De skal bare ha pengene sine, og de har gjerne hus, bil og barn. Jeg skjønner ikke hvordan de får det til å være sånn, sukker han.
Har du sett noen dø?
Neste spørsmål er om han har vært døden nær.
– Ja, det er man egentlig hver gang man tar noe. Man vet ikke hva man får. Men jeg tok aldri løse tabletter, da risikerer man at de er pensla med noe. Jeg tok bare sånt som man må trykke ut av et brett, som paracet, oppgir han.
Tor Johny har det bra i dag, og holder seg unna alt av rusmidler, også alkohol. Men er fortsatt under LAR. Rusmiljøene holder han seg unna, og nyter å være hjertelig til stede i livet, og ikke ha det jaget etter rusen. Han forteller at han er nysgjerrig på alt, og trives med ridning og å stelle med hester.
Etter samtalen er det åpent for nye spørsmål fra tilhørerne.
Adrian Vasdal Vågen vil vite om han har opplevd noen dø ved siden av seg.
Saken fortsetter under bildet.
– Ja, kommer det kontant fra Tor Johnny.
– Det skjedde hjemme hos meg. Jeg prøvde å få liv i henne igjen, men det nyttet ikke. Heldigvis var dette der jeg bodde i et kollektiv med døgnvakter, så jeg fikk hentet hjelp. Hun sa hun ikke hadde tatt noe før hun kom dit, men det hadde hun, så da hun tok en dose til ble det en overdose, beskriver han.
Alvoret ligger tungt over de unge i black boxen, og Bodil avrunder med viktige ord:
– Vi har ingen ungdommer å miste.
I en senere runde kom det spørsmål fra salen om Tor Jonny i dag har kontakt med sin biologiske mor. Dette kunne han bekrefte, og at han er stolt av henne som også er rusfri nå.
Ute på gangen er tre jenter fra Bleikvasslia samlet.
– Hva synes dere om dette?
– Jeg syntes det var veldig bra, sier Sandra Oksfjellelv
Ayla Syversen nikker og sier seg enig.
– Det var spennende å høre om hvordan han har hatt det, og det er et viktig tema å ta opp.
– Jeg syntes også det var spennende å høre, sier Emilie Hanssen. Og alle jentene oppgir at de har lært noen nytt.
– Hva synes dere om han som stiller opp og forteller historien sin da?
– Det er veldig tøft gjort, enes de.
– Har dere noen gang blitt tilbudt stoff?
– Nei, svarer de unisont.
Saken fortsetter under bildet.
Ekstremt forebyggende
Lisbeth Buskli og Oda Fjeldavli Tuven som sitter i Hemnes ungdomsråd var også til stede.
– Hva syntes dere om dette?
– Jeg synes det var fantastisk modig av Tor Jonny å stille opp og fortelle oss om hans opplevelse som rusavhengig. Det var utrolig mye informasjon å hente, som jeg ikke visste fra før. Ikke bare fikk vi mer innsyn i hvordan det er å være rusavhengig selv, men også om hvordan det er for dem rundt dem, samt alle de forferdelige tingene man kan oppleve i et sånt miljø, sier Lisbeth.
– Det var lærerikt, spennende, og trist. Dette tror jeg var ekstremt forebyggende og fikk ungdommene til å innse hvor forferdelig det kan være. Fantastisk! Avslutter hun.
Oda sier seg enig med Lisbeth:
– Jeg synes det var spennende å høre hvordan livet til Tor Jonny har vært og alt han har vært igjennom. Jeg synes de har vært flinke til å velge ut spørsmål ettersom de hadde fått så mange, som gjorde at vi fikk høre mye fra de fleste delene og problemene fra hans liv, konstaterer hun.
– Jeg tror ungdommer vil tenke seg bedre om, hvis de blir tilbudt noe, etter å ha hørt Tor Jonny sin historie. Jeg synes dette var et veldig lærerikt og bra opplegg, poengterer Oda.
Vi har ingen ungdommer å miste
Ingrid Iversen Enga studerer sosialt arbeid i Bodø, og er ute i praksis i Rus- og Psykiatritjenesten fra 5. januar og ut mai og følger for tiden Hermann, som er praksisveileder.
– Det er veldig bra at de får til dette, og jeg håper på at elevene kan få et litt mer kritisk blikk på rus. Jeg tenker det er viktig å starte forebygging tidligst mulig, og være åpen om temaet. At ungdommen her fikk stille spørsmål anonymt tror jeg var lurt. Da tør de spørre om ting som de kanskje ikke ellers ville gjort.
– Opplever du at det er ei økning i bruk av rusmidler blant unge?
– Jeg kjenner nok til mer av det nå, og det oppleves gjerne som det er ei økning, da det har blitt mer normalisert mange steder. Så er det mange som sliter psykisk, og derfor gjerne tyr til rusmidler for å komme seg vekk fra tankekjør, for eksempel.
Bodil og Veronica var fornøyde med de fire gjennomførte øktene med tema rus.
– Vi har fått mange gode tilbakemeldinger i etterkant, og vi i Helsestasjon for ungdom ønsker å få bidra inn mot skolen på denne måten. Gjerne som et fast innslag, med fokus på forebygging forteller de, og skryter av samarbeidet med skolene og skolesjefen for at de fikk arrangere dette i skoletiden for å nå alle ungdommene.
– Kanskje vi kan få til å bidra i nabokommunene også på sikt? Og gjerne arrangere noe liknende for foreldre, i en litt annen form som passer til dem, og spørsmål de kunne ha nytte av å få svar på, nevner de engasjerte damene til slutt, og sender en stor takk til Nortura Bjerka og Coop Prix Korgen som sponset arrangementene med henholdsvis pølser og pølsebrød.
