Hvert år betaler innbyggere i norske kommuner over én milliard kroner i avfallsgebyr som næringslivet skulle ha bekostet, hevder kommunenes interesseorganisasjon. Produsenten skal betale for plastemballasjen når den blir søppel. Men kommunene sitter med det meste av regningen. Nå ber de EUs kontrollorgan om å gripe inn.
Noe av jobben gjør du gratis når du kildesorterer plastemballasjen din hjemme.
Men det koster penger når kommunen henter den, pakker den og gjør den klar til eksport. Det koster mer penger når den lastes på bil eller tog og sendes til Tyskland eller Sverige. Og det koster å få et anlegg der til å sortere, vaske og gjenvinne det som kan resirkuleres – og brenne resten.
I prinsippet er det forurenseren som skal betale for dette. Selskapene som lager eller selger Bamsemums i plastpakke eller oppvaskmiddel på plastflaske, har økonomisk ansvar for det emballasjen koster når den er blitt avfall.
Men det er kommunene som sitter igjen med den største regningen.
Har lyttet til klagene
Plastmilliarden, kaller Svein Kamfjord pengene. I flere år har direktøren for avfall og ressurs i organisasjonen Samfunnsbedriftene lyttet til samme klage fra 110 kommunale og interkommunale avfallsselskap Norge rundt: At de overhodet ikke får dekket kostnadene for brukt plastemballasje som de samler inn fra husholdningene.
Nå har Samfunnsbedriftene regnet på det – og gått til aksjon på alles vegne. De har klaget videre, til EUs kontrollorgan ESA.
– Næringslivet skulle ha betalt for avfallet som plastemballasjen utgjør. Men de sniker seg unna. Norske myndigheter tvinger i stedet kommunene til å subsidiere produsentene. Det innebærer ulovlig statsstøtte. Det kan også svekke viljen hos innbyggerne til å bidra til en sirkulær økonomi, hevder Kamfjord.
Halvparten blir brent
I forrige uke meldte Avisa Hemnes at bare rundt halvparten av plastemballasjen folk kildesorterer hjemme, ender opp resirkulert. Den andre halvparten blir brent. Enda mye mer av den kortlevde plasten går i restavfallet hjemme hos folk og rett til forbrenning.
Det er dramatisk og innviklet.
Bak tallene foregår en like innfløkt kamp om store penger. Eller rettere: Om å spare store penger på håndteringen av kjempeproblemet som det økende plastemballasje-forbruket er.
I snitt har kommunene utgifter på 9.800 kroner per tonn brukt plastemballasje som de samler inn, ifølge Samfunnsbedriftenes foreløpige beregning. Den er basert på tall fra en håndfull kommuner. Når kommunene sender fra seg dette avfallet, får de ulikt betalt for plasten, avhengig av hvor tilsølt den er. I snitt får de 950 kroner per tonn plast, opplyser returselskapet Plastretur.
I snitt har kommuner i så fall ti ganger høyere kostnader enn de får dekket. Utgiften blir lagt på avfallsgebyret til innbyggerne.
“Slutt på spleiselag”
Ved en branntomt på Forus ved Stavanger gleder Rudolf Meissner seg over klagen fra Samfunnsbedriftene. Den er berettiget og veldig bra, mener han.
– Norske myndigheter har behandlet plastemballasje-håndteringen som et spleiselag. Klagen skal tvinge dem til å endre dette. EU krever at produsentene fullt dekker kostnadene i alle ledd, sier Meissner, som er fagansvarlig for avfallssortering i det interkommunale IVAR.
– Kravet fra myndighetene er at det skal kildesorteres ved fritidsboliger
Kommunene på Nord-Jæren var i front i Norge på plastgjenvinning – til en skjebnesvanger dag i fjor sommer, da det tok fyr i en haug papir. Seinere fant IVAR en mengde engangskameraer i papirrestene. Kameraene har batterier. Dette er en kjent brannrisiko – og IVARs hypotese om årsaken etter at politiet henla saken.
En liten brann i mottakshallen utviklet seg til en flammekatastrofe som fullstendig ødela en ny sorteringshall og skadet et flunkende nytt vaskeanlegg for plast. For plastgjenvinning i Rogaland betyr brannen tre “tapte år”, som Meissner sier. I disse årene går nesten alt plastavfall fra 360.000 innbyggere i restavfallet og rett til forbrenning. Det er ikke miljø- eller klimavennlig, og det er innbyggerne som betaler.
I Stavanger økte kommunen renovasjonsgebyret med 17 prosent fra 2020 til 2021 og med 15 prosent fra 2021 til 2022. I år steg gebyret med åtte prosent.
Forurenser skal betale
Plastemballasje blir raskt til avfall. De som selger shampo, yoghurt eller middagspølser skal sørge for håndteringen av den brukte plastemballasjen etter at den er samlet inn av kommunen. De har “utvidet produsentansvar”. Regelverket pålegger dem også å betale for både innsamling, sortering, materialgjenvinning og annen behandling. Kostnadene må de bake inn i prisen på varen de selger.
Produsenter har plikt til å være medlemmer i et såkalt returselskap. Norge har to. Orkla, Tine, Nortura, Gilde, Jordan og andre store aktører på dagligvarer i Norge er medlemmer av Plastretur, som hadde monopol på feltet til 2020.
Da kom konkurrenten Norsirk på banen. Fortsatt dominerer Plastretur fullstendig, med både flest medlemmer og flest kunder; de henter kildesortert plastsøppel fra 326 av landets 356 kommuner.
Forlanger full opprydding
EU har strammet kravene til produsentene kraftig, og EUs regler skal gjelde i Norge.
Men norsk praksis bryter med EUs krav og må endres kraftig for at Norge skal nå klimamålene og bli et lavutslippssamfunn, hevder Samfunnsbedriftene:
- Staten må beregne hva plastemballasje-avfallet faktisk koster, i stedet for å tvinge partene til forhandlinger. Samfunnsbedriftene og flere renovasjonssjefer hevder de opplever forhandlinger med Plastretur som diktat.
- Kommunene er nødt til å samle inn alt plastemballasje-avfall fra folks hjem. På samme måte må produsentene få plikt til å hente alt det kommunen har samlet inn. I dag er de bare nødt til å materialgjenvinne 30 prosent av plastemballasjen fra varene de selger.
- Næringslivet må pålegges å designe plastemballasjen slik at den kan gjenvinnes. En stor andel av plastemballasjen er laget slik at den er umulig å gjenvinne.
- Produsenter må få plikt til å betale for plast som brennes, ellers kan de ustraffet fortsette å lage emballasje som ikke kan resirkuleres. I dag havner nesten halvparten av plastemballasjen i restavfallet. Innbyggerne må betale for forbrenningen.
- Titusenvis av tonn med plastemballasje som kommunene samler inn, kommer fra “gratispassasjerer” som netthandel, svenskehandel og selskaper som lar være å melde seg inn i et returselskap. Kommunen får ikke dekket kostnadene. Dette må staten pålegge produsentene å ta ansvar for.
Dagens godtgjørelse til kommunene er riktig, mener Plastreturs administrerende direktør Karl Johan Ingvaldsen.
– Den er vi og kommunene blitt enige om. Men framover kommer krav om ettersorteringsanlegg. Det vil koste penger å grave dypere i restavfallet, og den diskusjonen er vi klare for, sier han.
Frustrasjon over hele Europa
Plastretur har merket seg at Samfunnsbedriftene klager til EUs kontrollorgan over påstått ulovlig statsstøtte.
– Juridiske utredninger vi har fått, sier det motsatte. Så det blir spennende å se hva de får ut av denne klagen, sier Ingvaldsen.
Myndighetene har ikke tatt inn over seg at EU har endret politikk på feltet, mener Svein Kamfjord.
– De har ikke forstått forskjellen på forbruker og innbygger. Hvis forbruker betaler, betyr det at forurenser betaler. Hvis innbygger betaler, betyr det at forurenser slipper å betale, sier han.
Kommunene og Plastretur er enige om én ting: Reglene er uklare. Staten må engasjere seg mer aktivt. Men de er rykende uenige om hvem som skal betale for hva og hvor mye. Norske lover og regler har til nå ikke hjulpet dem å finne ut av det.
Kommuner i en rekke andre europeiske land er like frustrerte som de norske. I Frankrike mener kommune-sammenslutningen Amorce at de får maksimalt 40 prosent av kostnadene sine dekket fra returselskapet Citeo, som har Coca-Cola, L’Oréal og Carrefour blant medlemmene.
Nå betaler produsentene mindre
Nestlé, Bama, Findus og andre medlemmer av returselskap betaler en avgift for hvert tonn plastemballasje på produktene de selger. Returselskapet skal bruke dem til å betale kommunene for plastemballasjen de har samlet inn, frakten fra kommunene til resirkuleringsanlegg i utlandet – og selve resirkuleringen.
De fleste priser har steget i år. Men fra 1. mars senket Plastretur medlemsvederlaget sitt; det ble billigere for dagligvaregigantene og andre å selge produkter med plastemballasje. Avgiften ble satt ned fra 3.490 kroner per tonn til 3.000 kroner per tonn.
Dette skyldes at det var satt kraftig opp under pandemien, da folk laget mye mer mat hjemme og dermed kastet mer, noe som ga Plastretur større utgifter, forklarer administrerende direktør Karl Johan Ingvaldsen.
– Vi økte vederlaget for å bygge opp buffer for seks måneders drift som vi er pålagt å ha. Nå har vi gjort det, og da setter vi det midlertidig ned. Vi skal være en ikke-kommersiell organisasjon som ikke skal bygge opp store kapitalreserver på medlemmenes bekostning, sier Ingvaldsen.
Samfunnsbedriftene har ingen forståelse for at Plastretur har satt ned medlemsavgiften. – De snylter på kommunene, kort og godt, hevder Kamfjord.
– Et bikkjeslagsmål
Både Plastretur, Norsirk, kommunene og myndighetene vet at konflikten ikke går bort av seg selv. I det grønne skiftet er planen at økonomien skal bli sirkulær og nærmest avfallsfri.
Det betyr at kommunene framover blir pålagt å hente ut mye mer plastemballasje fra avfallet de samler inn hjemme hos folk. Og at de som selger produkter med plastforpakning, må sørge for å resirkulere mye mer.
Det vil koste masse penger. Hvem skal betale?
Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) sier han har sympati med kommunene.
– De har rett i at vi ikke har fullverdig produsentansvar i dag. I prinsippet bør mer av kostnadene flyttes til de som velger å bruke plast på produktene sine. Men det tar litt tid å forandre regelverket, sier han.
Miljødirektoratet opplyser at de har fått i oppdrag fra departementet å anbefale endringer innen 15. november i år.
I avfallsselskapet IVAR på Forus ser Rudolf Meissner for seg hva som vil skje mellom partene.
– Det blir et bikkjeslagsmål, spår han.
FAKTA PLASTAVFALL
- Rundt 242 000 tonn plastemballasje kom på det norske markedet i 2021.
- Prognosen er fortsatt forbruksvekst som vil øke avfallsmengdene dramatisk.
Over halvparten av plastemballasjen fra husholdningene blir kastet i restavfallet og brent. - Produsenter og importører av plastemballasje har økonomisk ansvar for plasten gjennom hele kretsløpet – også når den er blitt avfall. Dette kalles utvidet produsentansvar.
- Plastemballasjen som nordmenn kildesorterer hjemme, blir sendt til gjenvinning i Tyskland og Sverige. I fjor ble halvparten av den resirkulert. Den andre halvparten ble brent.
- Det norske plastsystemet ligger ikke an til å nå Norges forpliktende klima- og miljømål til 2040.
