Lite har skjedd i forhandlingene mellom Ole Reidar Davidsen og Fortescue Future Industries (FFI) siden i høst. Nå har han takket nei til tilbudet fra dem, og mener det skal mye til for å bli med på videre forhandlinger.
Ole Reidar Davidsen har tatt en endelig beslutning om budet som har ligget på bordet fra industrigiganten Fortescue Future Industries (FFI) siden i høst. Mens Ole Reidar har ventet på høyere bud, har kommunikasjonen med FFI blitt dårligere, i takt med nattesøvnen hans.
– Det har egentlig blitt mindre og mindre kontakt, i det siste har kontakten kun vært via advokat. Det har i grunnen stått stilt siden i høst. Vi har ikke kommet noen vei med forhandlingene, kun diskutert enkelte detaljer, for eksempel veirett. Vi ventet på nytt og høyere bud, men det kom aldri. Det har vært frustrerende å føle at man ikke kommer noen vei.
– Har du takket nei fordi prisen er for lav, eller avviser du videre forhandlinger?
– Det skal mye til for at vi blir med på videre forhandlinger. Det er ikke noen god følelse å tenke at man skal selge gården. Det har jeg slitt med det i det siste og sovet dårlig. Da blir det for meg tydelig at det er feil. Hadde budet vært brukbart fra første stund hadde vi kanskje signert ganske fort, men det har blitt verre og verre å skulle signere etter at alt har tatt så lang tid, og vi har måttet gå og tenke på dette så lenge.
– Hvordan har du vurdert at budet er for lavt?
– Jeg mener vi må opp med tilsvarende driftsbygninger. Med tanke på at noen en gang skal overta etter oss, bør det være en brukbar gård å overta. Jeg mener bygningsmassen og husene skal erstattes i samme størrelse, kanskje til og med bedre, og at vi bør sitte igjen med en sum til slutt. Budet vi har fått er så marginalt at vi kan ende opp med å sitte igjen med null, i tillegg til å miste både plassen og jorda. Da ser jeg ikke vitsen å takke ja, selv om bygningsmassen blir ny. Det er uansett plassen som betyr mest. Gården ville også blitt mer tungdreven om man flyttet til Røssåauren, her på Mula er det bare å åpne fjøsdøra så går sauene til fjells.
Ole Reidar forteller at det er fagfolk som har taksert driftsbygningene og huset. Driftsbygningene havnet på 15 millioner og huset på 6 millioner.
– Og så skal man kjøpe tilleggsjord, skog og gården i Røssåauren. Da sier det seg selv at man havner på en bra sum. Vi hadde fått en grei gård for den prisen om vi hadde flyttet sørover, men det vil vi jo ikke.
– Mye av valget vi har tatt er basert på tiden dette har tatt og prosessen vi har vært gjennom. Vi har vært frustrert etter møtene med FFI, det har ikke virket rett noen ganger.
– Om du hadde blitt nødt til å flytte, ville det vært mulig å videreføre gården med den besetningen du har i dag?
– Hvis vi måtte ta imot tilbudet hadde vi nok måttet redusert fjøset for å sitte igjen med noe. Ellers hadde vi måttet inn med egeninnsats, og det synes jeg blir feil i en slik situasjon. Vi vet heller ikke hva som skjer med prisene i framtiden, all usikkerheten og alt man ikke vet har vært det verste.
– Hva ville det ha betydd økonomisk?
– Om vi hadde måttet redusere besetningen hadde det selvfølgelig betydd mindre inntekt. Kanskje man måtte ha tatt seg annet arbeid i tillegg. Det positive er jo at man hadde sittet igjen uten gjeld, men jeg mener alt skal erstattes, og i hvert fall ikke bli noe mindre.
– Hvordan føles det å stå i denne unntakstilstanden kontinuerlig?
– Det har ikke vært bra i det hele tatt. Spesielt siden påske har jeg knapt sovet på nettene. Nå har jeg faktisk blitt sykmeldt og fått hjelp på gården, ellers hadde det vært håpløst med tanke på lammingen. Nå er det fire mann som løpet rundt for fullt her.
Ole Reidar forteller at han er glad for at de har klart å ta et valg før lamminga startet.
– Det er en lettelse. Så får vi se hva som skjer videre, om det er noe i disse eksproprieringstruslene. Vi har heldigvis fått mye støtte rundt det, og jeg har skjønt at veien dit er lang. Statsforvalter ringte faktisk og sa jeg ikke måtte ta noen forhastede beslutninger, for dette var langt frem i tid.
– Skal du på folkemøtet på mandag?
– Vi får nok ikke tid, det er full lamming så det blir vanskelig. Kanskje en av oss drar om det lar seg gjøre.
Etter den lange prosessen er Ole Reidar klar på én ting:
– Hemmelighold skulle det aldri vært. Vi skulle ha hatt mulighet til å prate med hvem som helst om bud og alt. Det ville gjort det så mye lettere å stå i denne prosessen. De har nok valgt feil strategi der, avslutter han.
