Hvordan vi skal løse klimakrisa er vår tids store utfordring. Det er mange meninger om det.
Våre myndigheter har imidlertid sådd et frø som har fått navnet «Det Grønne Skiftet» – vanna og gjødsla godt og med høy manipulasjonsfaktor – slik at store deler av befolkningen velger å tro at dette er veien å gå for å berge klimaet.
Det er det stikk motsatte som skjer.
Det Grønne Skiftet baserer seg på en politikk som i løpet av kort tid vil rasere og tømme våre naturressurser nasjonalt og globalt. Så lenge kontinuerlig vekst fortsatt er motoren i økonomien og de såkalte Grønne næringer er avhengig av enorme mengder naturressurser og energi i sin produksjon har vi ingen mulighet til å løse klimakrisa. Hvor lenge kan vi fortsette på denne veien før naturen for alvor slår tilbake og vippepunktene eskalerer og fører til irreversible prosesser som vil true menneskehetens livsgrunnlag?
Den Grønnmalte omstillingen som finner sted i Norge og ellers i verden forsterker konflikten mellom klima og natur.
Da klima- og miljøminister Espen Barth Eide kom tilbake fra Naturtoppmøtet i Monteal i desember 2022 velsignet han oss alle med de magiske ordene:
Nå er det naturens tur! Jeg må da spørre: Når er Nå?
Det eneste som har skjedd fra den kanten er at han kort tid etter toppmøtet bryter naturavtalen og opphever vernet av Lågendeltaet. Hva skal vi tro på? Hvor ble det av demokratiet?
Vi har styresmakter som bryter de internasjonale reglene som de selv har vært med på å føre frem til en endelig, forpliktende avtale.
Samtidig som vi har fått en internasjonal naturavtale (30% vern og restaurering av land og hav ) – så har Energikommisjonen i landet vårt lagt frem sin rapport som synes å leve sitt eget dobbeltmoralistiske liv: «Mer av alt – raskere!»
Høres ut som en spøk – men det er det dessverre ikke.

De fleste tiltakene som lanseres i denne rapporten baserer seg på et eksplosivt uttak og forbruk av natur og økosystemer (arealer, mineraler, jordmetaller) slik den Grønne omstillingen krever.
Når det gjelder vindkraft er det lett å trekke frem Fosensaken og det pågående menneskerettighetsbruddet i forhold til urbefolkningen. Høyesterett har avsagt sin dom som tilsier at konsesjonen er ugyldig og vindkraftverket ulovlig satt opp. Men turbinene svirrer og går som om ingenting har skjedd. Jeg vil i denne sammenheng også påstå at den storstilte raseringen og nedbyggingen av natur og økosystemer på Fosen er miljøkriminalitet av verste sort. Vi andre «småfolk» får vår tilmålte straff for ulovligheter ved f.eks å bygge et uthus uten at tillatelse er gitt på forhånd. Da er dommen gjerne at bygningen må rives!
Den nasjonale og globale håndteringen av klimakrisa er basert på en rovdrift som har utløst et kappløp når det gjelder å sikre seg tilgang til naturressurser uten tanke på at vi graver vår egen grav. Naturen er bærebjelken og fundamentet for alt liv på jorda. Uten en velfungerende natur og økosystemtjenester har vi ingen mulighet til å løse den kritiske klimasituasjon som vi selv har skapt. Og her er jeg ved sakens kjerne. Så lenge økonomisk vekst og økt forbruk får fortsette har vi tapt i klimakampen. Det er på høy tid at FN med sin store stab av forskere og samfunnsvitere våger å ta opp dette vanskelige temaet og lede verdens styresmakter inn på et nytt globalt spor.
Det er skapt en illusjon om at «Det Grønne Skiftet» er grønt. I Norge og Europa har det vært mulig å tro på dette så lenge den skitne gruvedriften har foregått på andre kontinenter. Vår satsing på vindkraft på land og til havs, batterifabrikker, hydrogen, elektrifisering, datasentre osv er i stor grad basert på råstoffer fra den fattige delen av verden. Hvordan har vi samvittighet til å fortsette denne imperialistiske og undertrykkende politikken? Vi har alle sett bilder fra de grusomme arbeidsvilkårene i koboltgruvene i Kongo. Hvordan kan vi sole oss i glansen av dette såkalte Grønne industrieventyret som styresmaktene har lulla oss inn i? Jeg blir kvalm.
Etiske og moralske retningslinjer er fraværende hos den sittende regjering. Jeg mener at Regjeringens Grønnmalte omstillingspolitikk utgjør en pågående forbrytelse mot mennesker og natur. I vårt eget land og i global sammenheng. Og hva med ansvaret for fremtidens generasjoner? Vi vet nok om de katastrofale klima og naturendringene som er satt i gang til å forstå at livsgrunnlaget for våre etterkommere er basert på et utilgivelig svik hvis vi ikke endrer kursen NÅ for å avverge de verste scenarier.

Utsikt fra Spjeltfjelldalen.Det aller beste klimatiltak er å la naturen få fortsette å være natur.
Utsikt fra Spjeltfjelldalen. FOTO: Tone Toft
Det må tilrettelegges for en økologisk økonomi som respekterer naturens tålegrense og ivaretar likeverd og rettferdighet for alle mennesker.
Det er selvsagt vanskelig, men det er vi mennesker som har innført og bestemt at markedsliberalismen med sitt vekstparadigme er den eneste sanne løsning. Men det er på tide å innse at denne økonomiske modellen har utspilt sin rolle. Vi kan ikke ofre ubegrenset natur og økosystemtjenester for å løse klimakrisa på en begrenset planet. Det er på høy tid med en kursendring som vil tjene menneskeheten og alt levende på jorda.
Hva er et godt liv? Kanskje på tide å stille dette spørsmålet, om ikke annet så til ettertanke. For meg er det livsnødvendig å kunne oppholde meg og ferdes i naturen. Sånn føles det. Jeg tror mange har det på samme måte. Glede, stillhet, trivsel, sinnsro, helse og ny kraft. En mening med tilværelsen… så mye faller på plass. Alt dette får jeg gjennom naturen.
I dag måles alle verdier i penger. Til og med naturen skal visstnok få en prislapp.
Jeg mener at naturens verdi ikke er målbar i vanlig forstand – fordi den er en uvurderlig forutsetning og utgjør selve kilden til alt liv på Jorda.
Jeg tenker at det er betimelig å løfte frem Grunnlovens § 112 som er en rettighetsbestemmelse som gir oss alle rett til et levelig miljø. (Miljøparagrafen)
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»
Tone Toft,
naturverner i Brasøy