Før påske mottok Ole Reidar Davidsen (35) brevet fra kommunen om mulig ekspropriasjon. Familien føler seg nå tvunget til å skrive under på å selge gården han har bygd opp over snart to tiår, til et selskap som ønsker å drive med hydrogenproduksjon på Mula.
Da Ole Reidar Davidsen (35) var 15 år kjøpte han 15 sau for konfirmasjonspengene. 20 år senere har han bygd opp en stor gård med 300 sau, omtrent fra grunnen av.
– Jeg startet i «Aura» hjemme hos foreldrene mine, da de la ned driften i 1992. Jeg var vel cirka 18 år da Leif Mula lurte på om jeg ville kjøpe gården deres på Mula, forteller Ole Reidar, som kommer inn døren hjemme bare sekunder før journalisten, så han akkurat rekker å tørke fjeset rent for sagmugg.
Samboeren gjennom 7 år, Maria Skaga Strøm, er på jobb på Mo, mens barna Johan (3) og Frida (1) er i barnehagen.
I 2005 kjøpte Ole Reidar altså gården hos Leif Mula.
– I 2006 reiv vi alt i fjøset og bygde om. I 2007 bygde vi redskapshus. Da jeg overtok var det bare cirka 70 mål dyrket mark, så vi dyrket opp nesten 100 mål til. Alt dette ble gjort med egeninnsats.
I 2009-2010 ble fjøset bygd ut og besetningen mangedoblet. Han startet med 15 sau, nå hadde han god plass til 300 vinterfôrede sau.
– Huset var over 100 år gammelt da jeg overtok, det ble revet og bygd nytt, med en enorm egeninnsats. I dag er det bare den ene delen av fjøset som gjenstår av det som var her da jeg overtok, resten er nytt. Det har blitt lagt ned mye arbeid for å få det slik det er i dag.
Mistenksom henvendelse
Fra kjøkkenvinduet ser Ole Reidar både fjord og fjell, åker og skog. At plassen er vakker, er vanskelig å si noe på. Når det plutselig en høstdag i 2021 dukker opp en fremmed person som har lyst til å kjøpe Mulklubben, er det ikke rart at Ole Reidar ble skeptisk.
Mulklubben er en «fjellhump» på drøyt 90 meter.
– Maria var ute og trillet tur med Frida, og så kom det en mann og spurte om hun visste hvem som bodde her. Han fortalte da at han var fra et konsulentbyrå sørpå, og at de var interesserte i Mulklubben. Men prosjektet var topp hemmelig, og han kunne ikke dele informasjon på mail eller telefon, derfor kom han i egen person, begynner Ole Reidar.
– Jeg fortalte han at Mulklubben i utgangspunktet ikke var til salg, og i hvert fall ikke når han ikke fortalte hva det dreide seg om, men at han gjerne måtte komme med et bud. Jeg så først for meg at det dreide seg om vindmøller, forteller han.
Ole Reidar syntes det var en merkelig situasjon, men fortsatte dialogen med mannen over telefon, og etter hvert kom det frem at det var FFI (Fortescue Future Industries) som sto bak. Det skjeve inntrykket de først hadde fått, rettet på seg etter hvert som de begynte å få mer informasjon.
– De ville fortsatt ikke si så mye mer om planene, men da det ble vinter fortalte de at to toppledere i FFI ville komme og se på plassen og møte oss. Den ene holdt til i Østerrike og den andre i Seattle.
I februar 2022 kom disse topplederene til Mula, og da fikk Ole Reidar endelig vite at dette dreide seg om hydrogenproduksjon.
– Slik vi forsto det på konsulenten var det spesielt at folk så høyt i systemet kom hit for å snakke med oss.
Fikk bud på hele gården
Vinter og vår ble til sommer før den samme konsulenten som først banket på døren deres, ønsket et møte med Ole Reidar og Maria, og kom med et bud på hele gården.
– Det ble først sagt at vi kunne fortsette å bo her, at det bare var Mulklubben som skulle sprenges ned og at det ikke kom til å påvirke oss. Men under dette møtet ble det framlagt planer, og det ble tydelig at dette var langt større enn det som først ble sagt.
På denne tiden var alt topp hemmelig, og Maria og Ole Reidar fikk ikke diskutere dette med noen.
– Budet vi fikk virket som en bra pris, omtrent det vi hadde sett for oss.
Ole Reidar og Maria spekulerte på hva de skulle gjøre, og det tok ikke lang tid før det kom kontrakter på bordet og de fikk beskjed om at de burde signere, for de kom aldri til å få så bra et tilbud igjen.
– Vi følte et viss press på oss på å signere. Nærmeste familie måtte skrive under taushetserklæring for at vi skulle kunne prate med dem om det, og det var mange møter på denne tiden.
Det ble sagt at både produksjon og utskipningen skulle foregå på Mula.
– Det vil da være et tankskip som kommer og henter hydrogen. Vi hadde ikke peiling på hva hydrogen ble brukt til da, nå vet vi at det skal brukes som drivstoff til skipstrafikk, forteller Ole Reidar.
Budet strekker ikke til
– Vi diskuterte budet med kommunen, og de var behjelpelige med å sette opp kalkyler på hvordan vi kom ut av det med tanke på skatt, og i fjor fikk vi taksert bygningsmassen for å få en pekepinn på hva det vil koste å sette opp tilsvarende. Vi hadde kommet til å miste alt av dyrket jord og skog, så vårt inntektsgrunnlag ville blitt redusert enormt.
– Fjøset ble taksert til 14,9 millioner, og huset 6 millioner. Bare bygningsmassen er altså verdt 21 millioner om jeg skal opp med tilsvarende, forteller Ole Reidar.
Om han og Maria skulle ha takket ja til tilbudet, så de for seg å bygge seg opp på nytt der hvor foreldrene til Ole Reidar bor og han selv er oppvokst, ved den kjente og kjære badeplassen på Røssåauren, et lite stykke før Mula.
– Da måtte vi nok ha redusert litt på dyretallet og driften. Vi mister jo mye av jorda her, men jeg har vært i dialog med noen på Baklandet om å kjøpe dyrket jord hos ham, og har fått pris på det. Når vi da begynner å summere i hop dette, at foreldrene mine må flytte og vi kjøper gården, fjøset må rives og bygges nytt, samt redskapshus og renovering av boligen, da ser vi fort at budet vi har fått ikke strekker til.
– Hadde vi valgt å flytte og kjøpe oss en gård i en annen kommune hadde det nok gått bra, men vi har ikke lyst til å flytte fra plassen. Det eneste alternativet for oss er Auren. Får vi ikke til det, ønsker vi ikke å gjøre det. Det har vært en dialog med familien, og de støtter oss i dette om vi velger å ta det valget, selv om det ikke bare er «hipp hurra».
Det ble videre en forhandling om pris, hvor Ole Reidar og Maria sa at de ikke godtok budet. FFI måtte enten øke budet eller skrinlegge planene.
En ny konsulent kom på banen, han var ansatt i FFI Norge.
– Et nytt bud kom ganske fort, litt høyere enn det forrige, men ikke en voldsom økning. Vi ser at vi ikke kommer til å sitte igjen med så mye. I verste fall havner vi på null, og da kan man lure på hva vitsen var. Ja, vi sitter igjen med et nytt hus, men vi har mistet plassen vår.
Fuella ringer
Ole Reidar og Maria var nær ved å signere da et nytt selskap ringer, nemlig Fuella. De vil ha utskipningskai ved Mula, og ville kjøpe 10 mål med svaberg. Ole Reidar og familien skulle kunne fortsette å bo og drive på Mula som før.
– Vi fikk etter hvert et bud som vi greide å forhandle en del opp. Det ble fort et tilbud vi vurderte sterkt ettersom prosjektet deres ville ikke gå ut over oss.
Ole Reidar og Maria hadde visstnok god dialog med Fuella, og det var ikke hemmelighold slik som med FFI. Med Fuella var det heller ikke snakk om like store naturinngrep som med FFI, ettersom Fuella var ute etter kai, mens FFI ønsket både kai og fabrikk.
I dialog med kommunen fortalte Ole Reidar og Maria at de var positive til Fuella. Da ble det ifølge Ole Reidar dårlig stemning.
– Like før påske fikk vi brev med varsel om mulig ekspropriasjon hos kommunen. Da fikk vi oss en skikkelig knekk, begynner han.
– Det ble sagt under hele prosessen at om det var grunneiere som ikke ville dette, skulle prosjektet stoppes. Ingen skulle tvinges til å gjøre dette, og det skulle aldri foregå ekspropriasjon.
Ole Reidar forteller at de da føler seg veldig tvunget til å signere med FFI.
– Det er slik vi tolker varselet om ekspropriering, at de vil styre oss i den retningen. De vil ikke at vi skal signere med Fuella.
Livet står på vent
– Jeg har hatt planer om å dyrke opp mer mark og bygge ut fjøset. Dette har nå stått på vent i to år. Man føler man ikke en gang kan male huset, for plutselig blir alt revet.
Ifølge Ole Reidar har han aldri vurdert å slutte med gårdsdrift.
– Det er helt uaktuelt. Å flytte i et boligfelt hadde jeg ikke taklet bra. Og så gjenstår det å se hvor godt man takler å få livsverket sitt revet bort. Det har vært en tøff prosess, og det har vært krevende å forhandle med en så stor aktør.
– Jeg har hatt mange søvnløse netter i uka denne tiden. Man har jo tenkt på om det beste hadde vært å kjøpe en gård langt unna, og at det er dumt å tenke at dette er den eneste plassen som gjelder, men barna har besteforeldrene sine her, og det er her vi vil være.
Ole Reidar sier at det også har vært vanskelig å finne ut av hvor mye som skal skattes.
– Summen vi eventuelt bruker til reinvesterer trenger vi ikke å skatte av, men om vi sitter igjen med noe blir det skattet hardt. Vi risikerer at vi må skatte 50 prosent av det vi har igjen.
Ole Reidar forteller at han og Maria ikke ser så mange andre valg enn å signere med FFI.
– Gjør vi ikke det kan det bli ekspropriasjon, og det har vi blitt advart sterkt mot av flere. Det kan vi komme så dårlig ut av at vi ikke har råd til å reinvestere og må avslutte drifta. Vi har på en måte ikke noe valg lenger.
– Skriver vi under på avtalen får vi ti prosent av den avtalte salgssummen innen 30 dager, mens resten av pengene kommer etter 12 måneder. Om det ikke blir noe av prosjektet får vi fortsatt beholde de ti prosentene, forklarer Ole Reidar.
Føles som en trussel
Ole Reidar forstår at det er fornuftig å bruke overskuddskraften man har i Hemnes, men synes det er synd at det er akkurat hans hjem som rammes.
– Mula er selvfølgelig så aktuell fordi det er nærmeste mulige dypvannskai til Vesterli. Plassen her er unik, og det kommer garantert andre interesserte aktører senere.
– Føler du deg ivaretatt av Hemnes kommune?
– Vi har blitt behandlet godt og føler oss forstått av kommunen, av Karl Johan Lenningsvik og Marit Valla som vi har hatt kontakt med, men vi ble selvfølgelig skuffet over vedtaket som kom før påske, og følte at vi fikk press på oss. Det følte vi var en trussel for å få oss til å signere med FFI.
– Akkurat nå ser vi oss nok nødt til å signere, og jeg satser på at vi har landet på en beslutning før lammingen starter. Det er en enorm prosess å få omregulert området fra landbruk til industri, så får vi bare se om prosjektet er realiserbart, avslutter Ole Reidar.
