Avslutningen på påskeferien til Hilde Karin og Per-Arne Skreslett ble ikke helt det de hadde sett for seg, da de kom hjem fra hytta til et vannskadet hus på Markusmoen i Korgen.
Da ekteparet Hilde Karin og Per-Arne Skreslett kom hjem fra påskeferie på hytta ved Røsvatnet fikk de seg en overraskelse. Paret er bosatt i en enebolig på Markusmoen i Korgen, og i løpet av stille uke hadde de fått en lekkasje på kjøkkenet. Vann hadde lekket videre fra kjøkkenet, og dekket gulvene i hele første etasje. Avisa Hemnes fikk titte innom hos paret ei uke etter at skaden var oppdaget, og få en prat med de to. Selv har paret måtte flytte ut, og har hatt tilholdssted på Helma hotell på Mo siden vannskadene ble oppdaget.
Tømte håndduksskapet
Et sus av varmevifter var det første som møtte oss, en derav sydlig temperatur og synet av plastdekte vegger som blafret i ujevn takt, var det neste.
– Hva var det som møtte dere da dere kom inn døra andre påskedag?
– En dam av vann ved dørstokken, sier fruen, og tegner i lufta.
– Det sto vel cirka 1,5 centimenter med vann på gulvene her i stua, utdyper ektemannen.
– Hva tenkte dere da?
– At jeg måtte få slått av vannet, på hovedkranen, kommer det fort fra Per-Arne.
– Ja, så tømte vi håndduksskapet, i forsøk på å få opp vannet, fortsetter Hilde Karin.
– Men det var jo bare som å pisse i havet. Det nyttet ikke, fullfører han og rister på hodet.
Alle gulv har blitt revet opp, og varmeviftene jobber døgnet rundt for å tørke opp fukten i første etasje. Det eneste som står igjen i stua er den brune skinnsofaen deres. Dekket med plast den også.
– Entrepnor imponerte skikkelig. Et kvarter etter at vi ringte, var de på plass, og startet med å få suge bort vannet og det som de kalte førstehjelp. De satte klosser under beina på alle møbler, forteller ekteparet.
– Men alt av møbler hadde vannet trukket opp i, via beina, det samme gjaldt klesskap, og senga på soverommet, sier de og peker mot rommet innenfor stua.
– Gardinene var vanntrukne halvveis opp lengden, og gulvmattene tunge som bly.
Mistet alt i første etasje
Kjøkkeninnredningen i huset delvis demontert, og med skapelementer, oppvaskmaskin og komfyr plassert midt i rommet, i det som beboerne kaller et kaos. Grønnplantene i vinduet vaier i vinden fra viftene.
– Vi har mistet alt i første etasje, sukker Hilde Karin mens hun ser seg rundt i den nokså tomme stuen.
Langs veggene bukter luftslanger, som skal fordele den varme lufta, seg. En dør av plast, med glidelåsåpning skiller stua fra spisestua. Per Arne åpner «døren» og viser frem det som nå tjener som lager for nesten alle møblene.
– Alt av møbler blir kondemnert, har vi fått beskjed om.
– Hvor kom vannet fra?
– Det var en lekkasje i et kjøkkenskap, deler de.
Paret hadde vært så snarest innom hjemme onsdag i stille uke, men da så alt normalt ut i boligen.
– Vi var bare så vidt innom, da vi kom fra hytta for å levere barnebarnet vårt Frøya, som hadde vært sammen med oss. Vi sjekket ikke kjøkkenskapene da, så vi vet jo ikke for sikkert at det ikke var startet å lekke da. Men alt så vanlig ut.
– Dere bor midlertidig på hotell, men det er vel neppe ei løsning i det lange løp?
– Nei, altså det er jo artig å bo på hotell når man drar på en weekend et annet sted for å kose seg, men …. ja, vi har en stol og en skrivepult på rommet, det er det hele. Det blir fort kjedelig. Heldigvis har vi ting å fylle dagene med, slik som i dag når vi har vært i bursdag og i kveld skal vi på Klemetspelmøte. Vi har hatt en ettermiddag på Mo, og da gikk vi tur på ettermiddagen, meddeler Hilde Karin og legger smilende til:
– Men, herre verden, vi bor på verdens hyggeligste hotell, med ansatte som ønsker oss velkommen heim når vi kommer inn døra. – Og det er så mange som har kontaktet oss, etter dette, som har tilbydd oss hjelp og spør om vi trenger noe. Det er vi kjempetakknemlige for!
Lang prosess fremover
De to forteller at de ser seg etter andre løsninger, da forsikringen bare dekker en viss sum i måneden på boutgifter, og dette ser ut til å dra ut i tid.
– Takstmannen som var her estimerte i verstefall fem måneder før vi får flytte heim.
– Hvordan ser prosessen ut videre fremover nå?
– Nesten alle gulvene er revet, så måler de fukten her jevnlig, til de får et nivå som er tilfredsstillende. Da kan prosessen med å legge nye gulv og ordne opp, begynne.
– Hvordan har dere opplevd dette?
Per Arne er stille, og ser bort på fruen sin.
– På fredag dro vi på hytta, og vi er jo så heldige som har den. Det var nok den dagen reaksjonen kom. Jeg kjente på at jeg var så glad for å ha hytta, at vi eide noe som var fullt brukbart. – Bare det å kunne tørke av kjøkkenbenken med en klut, satte jeg pris på. Jeg kjenner nok på et tap. Det er jo heimen våres, sier hun tankefull.
Mannen er fortsatt stille, og like tankefull.
– En vakker dag så er vi ferdige, men akkurat nå virker det litt langt unna.
– Men vi er glade for at det skjedde nå, og ikke for fjorten dager siden, eller under en kuldeperiode tidligere i vinter, da hadde det jo frosset sundt i tillegg. Nå får vi bare ta det uke for uke, både med hvor vi skal bo og slikt, avslutter de to.
