I de siste årene har en rekke næringsaktører kjempet om tilgang til den resterende overskuddskraften på Helgeland. Kraftutbyggingen på Helgeland i perioden etter 1945 kom som en følge av industribygging der det var behov for store kraftmengder.
Både kraftutbyggingen og den kraftforedlende industrien skapte arbeidsplasser og velferd i et samfunn som endret seg kjapt med automatiseringen innen både fiskeri og landbruk. Den frigjorte arbeidskraften kunne endt opp i arbeidsledighet, det var ikke vanskelig å fylle de nyskapte jobbene.
Kraftforedling har tidligere vært produksjon av tradisjonelle produkter som aluminium, stål og kunstgjødsel. I dag har de fått hard konkurranse om kraften, batterifabrikker, datasentre og hydrogen- og ammoniakkproduksjon – alle løper mot mølla for å bli først.
Helt fram til nå har det ikke vært noen regler eller muligheter til å vekte aktørene, hva ønsker vi og hva trenger vi? De som skal tildele kvotene av kraft har imidlertid satt krav til å vise seriøsitet og framdrift i prosessene, om en aktør søker om en stor kraftmengde og sitter rolig og bare venter på å få tilgang havner de bakerst i køen. Myndighetene signaliserer nå en endring i denne praksisen, men enn så lenge gjelder nok de «gamle» reglene.
Dette kravet til framdrift har muligens fått formannskapet i Hemnes til å vedta det som i verste fall kan bli kommunalt tvangskjøp av eiendommer, for så å stille eiendommene til rådighet for industriaktører. Det var kanskje behov for å vise framdrift i prosessen, en prosess som har gått bak lukkede dører og med taushetserklæringer. Hemmelige prosesser skaper ikke tillit, tvert om, de provoserer og skaper mistanke.
Norge er verdens mest åpne land med åpne prosesser. Vi har en offentlighetslov som gjør at det er mulig å titte det offentlige og etter hvert også mye av næringslivet i kortene.
En slik kultur er nærmest ukjent i mange andre land. Når utenlandske selskap søker kontakt med det offentlige Norge med krav om hemmelighold må det i hvert enkelt tilfelle vurderes, vi mener at prosjektet på Mula hadde hatt svært godt av et offentlig lys langt tidligere, og ikke minst – lenge før trusler om ekspropriasjon kommer.
