Bildekveld på Gammalskola i Bleikvasslia er et populært arrangement, som bygdalaget og Egon Stubbli samarbeider om. Egon viser frem bilder fra den enorme samlinga si på mellom 35. og 40.000 bilder, og de oppmøtte bidrar med det de har av kunnskap, med glimt i øyet.
Egon Stubbli har siden 2014 samlet på gamle bilder fra heimkommunen Hemnes. Fortrinnsvis fra bygda han har vokst opp i: Bleikvasslia. Med jevne mellomrom arrangerer Bleikvassli Bygdalag i samarbeid med Egon «bildekvelder» hvor Egon viser frem bilder på storskjerm. Bildekveldene er populære for sambygdingene, og da avisa stakk innom torsdag 13. april var det om lag tjuefem skuelystne som hadde møtt opp.
Uhøytidelig stemning, humor og kunnskapsdeling
Egon styrer bildevisningen, og forteller det han vet om bildet han har oppe på storskjermen. Navn på personer, når og hvor bildet er tatt, og eventuelle andre opplysninger. De oppmøtte bidrar med sin kunnskap, drodler rundt situasjoner, årstall og navn, og humor følger tett på.
Landskapet slik det en gang var, bosteder med bygninger, arbeidssituasjoner, klær, håndtverk og tradisjoner er blant motivene. Hesjing, gamle landbruksredskaper og maskiner, samt utførelse av husflid blir også vist frem. Et bilde av Olaus Linvik som produserer auser dukker opp, og en kommentar om at det nok ikke var store fortjenesten på slikt arbeid, selv om noen ble særdeles effektive i produksjonen, dukker opp.
– Jo, ble det ikke flere øre per ause? Kommer det til svar, og latteren brer seg.
– Joda, det var både auser til 10 øre og 12 øre å få kjøpt, kontrer en annen.
– Ja, det blir penger av sånt, konkluderer en fjerde.
De fleste oppmøtte er fra bygda, men også folk fra Leirskardalen, Rundmoen og Bjerka har tatt turen. Diskusjoner for å tidfeste bilder dukker stadig opp. Veibygging og ulike bygninger, samt farger på bildene brukes som hjelpemidler for å finne rett årstall, men det er likevel ikke en enkel oppgave.
– Det e tatt sist på søttitale, kommer det tydelig fra en kant i rommet.
– Nei, hør du, det e ikkje tatt sist på søtti, mæn føsst på søttitalet, repliseres det fra andre siden av rommet, og latter fyller gammelskola igjen.
Kjempetrivelig
Det vises bilder også fra Finneidfjord, Korgen og Hemnesberget innimellom, og gamle biler som det konkluderes med ikke er el-biler, er stadig med på bildene og utløser vennlige verbale knivinger om hva som var det beste bilmerket. Sjøforsen i all sin prakt, og et stort leirskred i Leirskardalen i 1925 ved Roghell.
Arnulf Skreslett kunne fortelle at Leirelva ble sperret, men at elva etter hvert åt seg gjennom massene og tok dem med til Røssåga. Ingen liv gikk tapt.
Midtveis i bildefremvisninga var det tid for kaffe og litt å bite i. Solvår Tømmermo og Heidi Fagerbakk fra bygdalaget sto for dette.
– Hva er det som får dere til å komme på bildekveld?
– Jeg er glad i gamle bilder, og så er det kjempetrivelig, sier Arnulf.
Grethe og John Lillemo nikker og sier seg enige.
– Det er artig å få ser bilder fra steder rundt om her, som vi kan kjenne igjen. Jeg er interessert i å se ting fra gammelt av, og få med meg litt historie og hvordan det så ut før. Ektemannen hiver seg på den tanken, og nevner at det har skjedd store endringer både i bosetting og hvordan det ser ut på gårdene.
– Tenk at i Linvika, som vi så bilde fra i sted, der er det ikke et eneste hus igjen nå. Jeg har vært der som ung, på overnatting, deler han.
De tre synes bildene har ei fin blanding av folk, steder, landskap og setter pris på at det er fra flere ulike tidsepoker, både bilder som er hundre år gamle, men også at noen bilder av dem som er tilstede dukker opp.
Odd Lillemo har tatt turen fra Leirskardalen for å være med på bildekveld.
– Så du tar turen hit for å få med deg dette?
– Ja, jeg må jo det. Må jo treffe litt folk. Det er jo så trivelig, sier Odd, og forteller at han nok skal la sine brødre Olav og Inge få høre det, siden de ikke møtte opp denne gangen. Det ligner «skofting».
En enorm bildebank
Stemninga er uhøytidelig, og Arnulf byr sågar på et gammelt dikt han kan utenat, når bildefremvisninga er i gang igjen, et bilde blir identifisert som Smalsundet. Diktet handler om tyve mann som ikke kom seg over ved Smalsundet.
Egon er fornøyd etter endt kveld, og kan fortelle at dette bare var noen av de 35.-40.000 bildene han har samlet i hop.
– Hvordan startet denne interessen?
– Jeg var på leit etter noen familiebilder, og så ballet det på seg.
Bildene scannes og noen får litt forbedringer gjennom bildebehandling. Men ikke alle.
– Nei det er umulig med så mange bilder. Jeg har samlet fra hele bygda her oppe, og prøver å få med meg navn, men har nok 2- 300 uten navn, og de får jeg nok heller aldri. Det er gjerne snakk om bilder som er 150 år gamle.
– Trives du med å holde på med dette?
– Ja, sier han og smiler.
– Så lenger det ikke blir for mye, legger han til.
