Aleksander Kristensen (49) fra Finneidfjord har vært gjennom forskjellig, og har møtt veggen på mer enn én måte. Nå finner han ro og terapi i baking og matlaging, og serverer sine gjester i Sjøgata på Hemnesberget.
Hemnes kommune ønsket i vinter å være med på å bidra til å sikre et kafétilbud på Hemnesberget, og støttet gjennom omstillingsprosjektet «Næring i Hemnes» et prøveprosjekt, der de i en periode ville bidra med støtte til husleie for kafélokalet i Sjøgata 4.
Dette ønsket etter hvert Kristensen å teste ut.
– Utgangspunktet for at jeg i det hele og det store startet med dette, er at jeg sliter med helsa, forteller en åpenhjertig Aleksander.
– Jeg er operert i begge skuldrene, har hatt flere hjerteinfarkt, har stenose i ryggen og er ikke lengre arbeidsfør på samme måte som jeg har vært tidligere. Jeg har heller ikke noen utdannelse, og har hele tiden vært nødt til å ta tunge jobber som slet meg ut, forteller han.
– Men samtidig er jeg arbeidsnarkoman, og sliter med å sitte i ro, sier han.
Inn i mørket
– Da ryggen var på det verste slet jeg med søvn, døgnrytme, ja med å fungere i det hele tatt. Det endte til slutt med at jeg ble innlagt med alvorlig depresjon, etter mer enn halvannet år uten ei eneste natt med ordentlig søvn. Det eneste som funket for å sove var å drikke seg full, men jeg hvilte egentlig aldri, forteller Aleksander, og legger ikke lokk på noe.
– Dette ble bare verre og verre, og jeg fikk til slutt litt medisiner for å ta vekk noe smerte, slik at jeg kunne få meg ei og anna natt med søvn. Men jeg kunne ikke gå på dette hele tida, for da hadde man jo blitt narkoman, sier han videre.
– Altså, for å si det slik; fastlegeordninga vi har i Hemnes er veldig bra, men når man ikke har en fastlege … Jeg har vært hos 14 forskjellige leger, og må starte på ny hver gang. Man blir sliten av å «krige» mot et system som i utgangspunktet er der for å hjelpe deg, og man blir motløs av å stadig starte forfra, fastslår han.
– Tidligere hadde jeg en enorm arbeidskapasitet og var vant til å jobbe 120 til 140 timer i uka.
Det gikk derfra til null timer, og det var nok bare å komme seg ut av senga og inn i klærne. Kjerring og unger flyttet fra meg, for det gikk ikke an å være sammen med meg. Jeg ville jo ikke være sammen med meg selvengang. Da ble det viktig med rett hjelp, fortsetter han.
– Hos meg ble skikkelig mørkt, og jeg var innlagt i Mosjøen i tre måneder, med depresjon og selvmordstanker, og livet var egentlig bare dritt, sier han alvorlig.
– I Mosjøen fikk jeg god hjelp med medisinering. De så nøye på hva som trengtes, reduserte antall medisiner. Etter oppholdet i Mosjøen ble det en ny hverdag for meg, og sakte, men sikkert begynte jeg å fungere litt igjen, fortsetter Aleksander.
– Jeg merket det først med at jeg plutselig fikk lyst til å gjøre litt hjemme, legger han til.
Fornøyde
Kundene som kommer og går er unisont enige i at det er veldig kjekt at Aleksander er på plass i kaféen.
– Han er utrolig flink med mat har vi funnet ut, smiler Jostein Kvernmo på tur ut fra et lite kafétreff.
– Ja, vi håper at resten av hemnesværingene tar turen hit og støtter opp om driften, skyter en like fornøyd Stein Dahlberg inn.
– Hva ser du for deg selv da? Blir det dette du skal holde på med fremover, og klarer du med det?
– Jeg trives i alle fall med det, smiler Aleksander.
– Jeg baker og lager all maten helt fra grunnen, og har heller ikke oppskrifter på noe av det jeg lager her. Det vil si, jeg henter ikke oppskrifter på nett og i blader, for så å lage det. Jeg må gjøre det på min måte, ellers funker det ikke for meg, sier han.
– Så det du serverer her i kaféen komponerer og kreerer du selv?
– Jeg studerer først hva som normalt sett finnes i en rett eller et bakverk, og så endrer jeg litt på mengder og legger kanskje til noe. Jeg bruker en del chili i kakene, slik at de pirrer litt ekstra på tunga, og heller ikke blir for søte, avslører «Baksterkaill´n».
– Jeg forsøker også å lage maten slik at alle kan spise den. Alle kan spise mat uten laktose og gluten, men det er veldig mange som ikke kan spise med, sier han.
– Derfor har jeg alltid laktose- og glutenfrie alternativer, og jeg forsøker å få det mer og mer over på i alle fall laktosefritt. Vi får se hvordan det går, smiler han.
Egenterapi
– Hvordan har mottakelsen så langt vært? Kommer det folk hit?
– Foreløpig er jo besøket fryktelig variabelt, men det kan jo være at ikke alle har fått med seg at det er åpent her hver dag. Ja, unntatt søndag da, sier Aleksander.
– Men skal man ha det åpent «hele tida», er man også avhengig av at det kommer litt folk og besøker deg og legger igjen noen kroner. Det er begrenset hvor mye man kan bake opp og fryse ned av kaker og brødvarer. Hjemme har jeg frysekapasitet på 460 liter, og det fyller jeg på ei uke når jeg går i gang, ler han.
– Onsdagene er veldig bra. Da har jeg en fast «kafégjeng» her, og det er kjempehyggelig å ha de innom. De flirer og prater, og det er godt å høre dem rundt seg, fortsetter han.
– Sånn er det med alle kundene som er her. Jeg trenger ikke nødvendigvis å være sammen med dem, for etter depresjonen er jeg ikke så sterk på å være sammen med folk. Men jeg nyter lyden av folk rundt meg, og trenger ikke høre hva de snakker om for å synes det er koselig, sier han videre.
– Den gode samtalen som man kan høre velvoksne folk har … Bare lyden av dette, og at folk ikke har det travelt, det er omtrent som musikk for meg, legger han til.
– Det prates om alt og ingenting, og det flires mye. De flirer sammen, ikke av hverandre, men med hverandre, og har det rett og slett mye artig. For meg er det helt unikt å være her. Jeg kunne aldri ha gått tilbake til industrien nå, for jeg vet ikke hvor mye jeg hadde maktet med der, sier han bestemt.
– Baking og matlaging er terapi for meg. Hjemme går jeg alltid med headsettet på og hører musikk eller lydbok, og da kan jeg holde på hele dagen, sier han.
– Da «suller» jeg meg sakte gjennom dagen, og om jeg har fått sovet den lille stunda jeg pleier å sove, da må jeg ha noe å geskjeftige meg med. Jeg klarer bare ikke å sitte i ro, smiler han.
– Men jeg har altså ikke vært flink til å ta vare på meg selv, legger han til.
– Men du er blitt flinkere til det?
– Ja, jeg er jo nødt til det. Visst ikke så stryker jeg jo med. Og den sosiale angsten som fulgte med helseproblemene og depresjonen blir stadig bedre. Nå ønsker jeg jo å komme meg mer ut blant folk igjen, svarer han.
– Det blir stadig bedre, selv om jeg på langt nær vil si at jeg har fått skikk på livet. Jeg er fortsatt en «rotpeis», og jeg har gjort mye som jeg angrer på, og som kunne vært gjort annerledes. Men jeg vet ikke om jeg ville vært uten de erfaringene, og jeg håper at folk skal skjønne at mye av det jeg har gjort ikke er bevisst. Det er sykdom som er årsaken, og jeg har greid å skjule det med å jobbe mye. Og jeg har på sett og vis gått 15 år «på overtid», og på akkord med meg selv. Jobbe mye for å ha fornøyde folk rundt meg, men glemme seg selv oppi det hele, sier Aleksander.
– Jeg elsker å hjelpe folk, og har aldri vært god på å si nei. Jeg sier gjerne nei i feil situasjoner, prioriterer feil og klarer ikke se hva som gagner meg og de andre. Det jeg selv har slitt med har jeg kamuflert med jobbing. Det går ikke i lengden, for til slutt kommer smellen. Det kan ramme hvem som helst, og vi har alle ei mental helse. Også de det kanskje ikke synes på, eller som kamuflerer det godt, fortsetter han.
– Jeg ble stadig bedt på diverse sosiale treff, men jeg taklet det rett og slett ikke. Jeg hadde nok med meg selv, og det tok så lang tid å komme seg såpass ovenpå at man klarte å gå på butikken. Og jeg har forlatt handlevogna mange ganger bare for å komme meg unna. Når det er mørkt så er det mørkt, og man har ikke lyst til å «gå i storskrikinga» inne i butikken bare fordi folk spør hva du har gjort, hvordan det går, og hva som feiler deg, sier Aleksander.
– Men antidepressivene gjør at jeg fungerer til en viss grad, og de smertedempende medisinene for ryggen hjelper meg å leve. De gjør meg ikke til skikkelig arbeidskar igjen, men gir meg en del av livskvaliteten tilbake, legger han til.
– Enn den terapien du selv sier du får gjennom å holde på med mat. Funker den?
– Jeg elsker smaker, og føler at jeg er ganske god på å kombinere. Jeg får mye skryt for at maten er smakfull, så det er på en måte dobbel terapi. Jeg får holde på med noe som gir meg glede, og som jeg føler at jeg mestrer, og så får jeg i tillegg positive tilbakemeldinger fra mange. Og det er godt, smiler han.
Også glutenfritt
Aleksander forteller at han har fire signaturkaker som han har komponert selv.
– De er det ingen som får oppskriften på, ler han bestemt, og forteller at det dreier seg om ei ostekake, ei Oreokake, brownieskonfekt og ei sjokoladekake med chili.
– Du snakket i sted om glutenfri mat. Lager du konsekvent glutenfri mat?
– Jeg prøver å få så mye som mulig over på glutenfritt ja, og alt som lages er laktosefritt. Til og med rundstykkene, og de har jeg brukt lang tid på å få til å smake omtrent som de gjorde hos Baker Olsen på Mo, ler kaféverten.
– Jeg bruker mye tid på å få smakene riktig, og på konsistens og lukt. Maten skal lukte godt, for det er gjerne der opplevelsen starter, i tillegg til at det visuelt ser bra ut. Jeg bruker mye tid og kapasitet på dette, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget de forskjellige kakene for å få dem akkurat slik jeg vil ha dem. Jeg jakter hele tiden på det lille ekstra, slik at kakene blir «mine», smiler han.
– Jeg ønsker å lage kaker som er litt utenfor «standard», og det er heldigvis mange som synes at de er veldig gode. Egentlig så leker jeg meg på kjøkkenet, fordi jeg synes det er så artig. I utgangspunktet er jeg ikke noen kakebaker, men jeg synes det er gøy å lage mat, legger han til.
– Så dette er kosejobb for deg, og ikke noe som drar deg ned og tømmer deg for krefter?
– Ja, det er i høyeste grad kos. Her får jeg brukt hodet på noe konstruktivt, poengterer han.
– Jeg sliter nok litt vel mye med destruktiv tankegang. Jeg har ikke de høyeste tanker om meg selv, og har egentlig aldri hatt det. Dårlig selvbilde er noe som har fulgt meg bestandig. Jeg har alltid sett meg selv som en småfeit Finni-væring som ikke har utmerket seg på noe vis, og har alltid likt best å være i bakgrunnen, smiler han skjevt.
– Men har du hatt denne gleden med å lage mat med deg helt siden du var guttunge?
– Jeg har alltid vært glad i å lage mat. Mamma bakte mye, og jeg har det nok med meg derfra, forteller han.
– Tenkte du på dette som en vei å gå da du skulle på videregående skole?
– Jeg har alltid vært bevisst på jeg ville gjøre, og hadde en drøm. Jeg har alltid hatt en enorm teknisk interesse. Motorer, biler og alt som rørte seg var spennende, og jeg skulle bli flymekaniker. Det var det eneste som sto i hodet på meg, sier han.
– Men snittkarakterene for å komme seg på dette studiet var enormt høye, og jeg nådde aldri dit opp. I stedet ble det jobbing litt her og litt der før jeg havnet i industrien nede i Florø, tre dager etter endt militærtjeneste, fortsetter han.
Navneskifte
– Du nevnte at du trivdes med samtaler rundt deg, og lyden av folk, og det passer jo fint med navnet «Hjerterommet», som kaféen heter i dag. Har du tenkt å beholde det navnet fremover?
– Nei, det blir nok «Baksterkaill´n». Det er det som blir navnet på aksjeselskapet, avslører han.
– Nå har du prøvd konseptet i noen uker. Ser du for deg å drive lenge videre?
– Jeg har tatt skjenkeprøven og hadde ambulerende bevilling i påsken. Jeg søker i nær fremtid fast serveringsbevilling med alle rettigheter, og jeg synes det er kjempeartig å holde på. Nå har jeg utviklet en slags fast meny, og produkter som folk kan kjenne igjen, sier han.
– Og så jobber jeg med å kopiere Lyders berømte åttetall, og også de blir laktosefrie. De har jeg skjønt er savnet her på Hemnesberget, smiler Baksterkaill´n, før han igjen tar plass bak disken for å servere en kaffetørst gjest.
Og ostekaka journalisten avrundet intervjuet med? Outstanding!
