Tirsdag var Vitensenteret på Mo fylt opp med elever fra Hemnes kommune. På programmet sto både programmering og utforsking i utstillingene, noe som gav både brede smil, latter, ny kunnskap og ei sosial stund.
Hemnes kommune og Vitensenteret har et samarbeidsprosjekt pågående, som strekker seg fra barnehagebarn til ungdomsskoleelever. Overordnet tema for skoleåret 2022-23 er programmering. Mens barnehagebarna får besøk fra Vitensenteret inn i barnehagene, reiser skolelevene til Mo i Rana.
Tirsdag 7. mars var 5. og 6.-klasse fra Bleikvassli skole, samt 5. og 7. klasse fra Korgen sentralskole på Vitensenteret tirsdag. Da Avisa Hemnes dukket opp var elevene delt inn i grupper, og i full sving. På programmet sto det både programmering og å se seg om i utstillingene.
Programmering på timeplanen
Helene Klæbo Møllersen er formidlingsleder ved Vitensenteret, og hadde ei gruppe med 5. klassinger fra Korgen, og 5.og 6- klasse fra Bleikvasslia sammen med seg. Møllersen programmerte elevene både til å sitte, stå, klappe og si hei. Dette var starten på ei økt med programmering av både micro:bit og etter hvert bit:bot, som er en liten bil.
– Det er viktig å gjøre feil for å lære, og få det til til slutt, sier Møllersen.
– Dette er algoritmisk tenkning og samarbeid. Samarbeid er superviktig, fortsetter hun.
Elevene satt sammen to og to ved bordene, og lyttet til det som ble sagt. Et lerret på veggen illustrerer det som Møllersen underviser. Lærerne, Siri Reinfjell og Steffen Krogh har selv vært gjennom kursing i programmering, og hjelper også til underveis.
Helene forklarer programmeringsbegreper som blokker, løkker, gjentakelse, gjentakelse for alltid, variabler og vilkår, og gjør kunnskapen tilgjengelig for de unge tilhørerne med gode hverdagseksempler som de kan kjenne seg igjen i. Så er det tid for å starte datamaskinene og teste ut programmering av en micro:bit som skal bli en terning.
– Denne micro:bit’en har bare nok minne til å huske ei programmering, en legorobot kan huske opp til ti. Så hvis vi vil ha den til å gjøre noe annet, må den programmeres på nytt, opplyser Helene.
– Hva skal vises på terningen? Spør hun, og får hurtig svar:
– Tall!
– Hva skal skje når man rister på den?
– At det kommer et tilfeldig tall!? Elevene er absolutt programmerte til å være delaktige og på. Helene programmerer sin brikke, og ber barna gjette hvilket tall hun får når hun rister. Men Micro:bit’en fungerer ikke som forventet, og hun ber elevene prøve på sine egne istedenfor.
Kursing av både elever og lærere
Det jobbes rund bordene, og noen fniser litt.
– Vi fikk 814! kommer det fra to gutter, som har laget en terning med lang tallrekke.
Kaja Sofie Lifjell sitter sammen med Helle Bjørkheim og får terningen til å fungere som de har tenkt.
– Har dere forsøkt programmering før?
– Ja, litt, svarer de beskjedent.
– Hva synes dere om det?
– Det er litt artig, men det frister mer å gå ut å se der ute, sier jentene og peker mot utstillingene.
Litt senere er det tid for å programmere små biler.
Heine Millingsjord Andreas Kyllingmo jobber iherdig, og tester ut ulike programmer. Ikke alle resulterer i det de forventer, men guttene gir seg ikke.
– Gjorde den det dere hadde tenkt, denne gangen?
– Nesten, konstaterer Heine før han hiver seg over datamaskinen for å finpusse programmeringen. Til slutt går bilen både langt nok, og med rett spinn og farge på lysene.
Helene Møllersen forteller at de har kjørt kurs for lærere allerede, og har flere på gang.
– Det er viktig å få lærerne i gang. De kan ikke vente til de er utlærte, men lære nok til å bli trygge på å bruke det i klasserommet allerede nå, og lære mer underveis, sammen med barna.
Spennende i utstillingene
Ute i utstillingene farer syvendeklassingene rundt og tester de ulike elementene i utstillingen.
To jenter tripper rundt med VR-briller på, og den ene utbryter:
– Åh, julenissen!
Jentene ler og beveger seg rundt med armene flaksende i lufta.
– Hva er det dere ser inne i brillene?
– Vi hopper på ski, kommer det fra Jorunn Lorentzen og Ingrid Elise Vassdal.
– Er det gøy med de brillene?
– Nei! Kommer det fra den ene spontant, ikke helt overbevisende.
Pernille Aanes Valla kommer bort til de andre jentene og får prøve brillene.
– WOW! Åh, noen vil ha autografen min, sier Pernille og skriver i lufta. Jentene ler. VR får i alle fall frem latter, om det ikke er spesielt gøy.
Leah Nilsen og Aurora Lund eksperimenterer med magneter på et bord.
– Vi sender dem videre ved hjelp av magneter, forklarer de, og samarbeider videre om prosjektet.
– Hva synes dere om å være her på vitensenteret?
– Det er artig, svarer de unisont, før Aurora legger til:
– Men jeg har vært her flere ganger før, så det er helt vanlig å være her. Men så har de noen nye ting også, så det er spennende.
Spontan gjeng
Hele utstillingen er fylt av raske syvendeklassebein, og en vrimmel av latter og opplevelser. Det forskes, testes, og konkurreres.
– Hei du fotograf, kan du ta bilde av oss?
En gjeng smilende jenter smiler forventningsfullt til avisas utsendte, og de har planen klar. De skal ligge på løpebanen, mens noen andre løper og hopper over dem. Det løpes, hoppes og knipses. – Og bildene sjekkes.
– Kan du ta bilde av oss her borte óg? Gjengen går bort til veggen med fargeskygger, og stiller seg opp, de poserer vant, i stor flokk.
– Får vi se?
Bildene vises frem.
– Wow, kult! utbryter de, før de i neste sekund er klare med en ny aktivitet. Her er det impulser og raske skifter.
Strålende fornøyde lærere
Lærerne som er med går også rundt, og lar seg fascinere av utstillingen. Latter blir det da lyden av metanutslipp runger i rommet når de går forbi stasjonen som viser prompende kyr og informasjon om metan. De skylder på hverandre, og ler hjertelig. Stemningen er god.
Per Arne Skreslett forteller at slike dager virkelig settes pris på, i en hverdag med stramt budsjett i skolen.
– Det er en skikkelig boost i hverdagen, og elevene er veldig aktive og fornøyde.
Mette Evensen Hoem sier seg enig med sin kollega.
– Her har de jo et helt annet tilbud enn det vi kan tilby på skolen. Elevene setter pris på at det er nye folk som lærer dem nye ting. Og de opplever mestring. Det er ikke alltid slik at det er de mest «bokflinke» som er mest kreative under eksempelvis bilkjøring, og nye konstellasjoner oppstår, poengterer Mette, og de to lærerne legger til:
– Det blir som på skidagene, elevene er så aktive at de glemmer å spise. Vanligvis er dagene planlagte av oss fra morgen til ettermiddag, så slike dager med mer slakke og den viktige sosiale biten tror vi er kjempeviktig.
Assistent Anita Stubbli Grunnvoll er også skjønt enig med de to kollegene, og de tre ønsker seg mer av de praktiske fagene inn i skolen.
