Den 16. mars var det nok en gang på tide å gratulere med kvenfolkets dag (Kväänikansan päivä)! Saga (15) og Alva (12) Johansson har en kvensk far og feiret dagen på Vallaskola, i samarbeid med museet i Hemnes.
Dagen har vært en fast merkedag for kvener siden 2014, men dette er bare den andre gangen den blir feiret i Hemnes kommune.
Søstrene Saga (15) og Alva (12) Johansson er opprinnelig fra Sverige, har en svensk mor og en kvensk far. I samarbeid med Helgeland museum avdeling Hemnes, arrangerte de en feiring av kvenfolkets dag på Vallaskola.
– Det er første gangen vi er med på et musikkprosjekt uten mamma, sier en spent Saga, som holder på å rigge opp til sang og trekkspill.
– Vi skal spille tre folketoner og så en selvkomponert sang som jeg har skrevet.
– Med litt assistanse fra meg, legger Alva til.
Saga har på seg en tradisjonell kvendrakt.
– Den har mamma sydd, med litt hjelp fra mormor, sier Saga.
– Jeg får også en sånn, når jeg blir konfirmert, forteller Alva. Hun venter på læreren sin, som fant ut i voksen alder at hun var kvensk.
Ikke snakket om
Det anslås at det finnes mellom 10.000-15.000 kvener i Norge, men dette tallet kan være feilaktig lavt, ifølge kvenskinstitutt.no. Det finnes ca. 2.000-8.000 personer som snakker kvensk/finsk i dag, avhengig av hvilke regnemetoder eller kriterier som ligger til grunn. De fleste kvener har både samiske og norske slektninger.
Det finnes ingen oversikt over hvor mange kvener det finnes i Hemnes, Saga og Alva vet ikke om mange andre.
Saga forteller at det å være kvensk i lang tid ble dysset ned og ikke snakket om, og det blir dermed vanskeligere for folk å få vite om hvis de har litt kvensk blod i seg.
– Farmor og farfar snakket ikke om at de var kvensk før etter de ble 70 år. Kvenene gikk gjennom den samme fornorskningspolitikken som samene, men samene var flinkere til å kjempe i ettertid. Mange tror finsk og kvensk er omtrent helt likt, men språkene er faktisk så forskjellige at de har vanskelig for å forstå hverandre.
Folkeviser
Saga har lært det hun kan om den kvener fra nett og farmoren og farfaren. Museumsbestyrer Sissel Lillebjerka forteller at det var Saga selv som tok initiativ til å spille og fortelle om kvenfolket denne dagen. Sissel har ordnet med mat, kaffe og kaker, og etter en stund har en liten forsamling samlet seg, og praten går lett.
En av gjestene er Ståle Bech, og han nevner så vidt at han også bruker å spille litt.
– Du spiller vel ikke trekkspill? spør Saga.
– Jo litt, svarer Ståle.
– Å nei. Jeg har lært meg å spille selv, så jeg gjør sikker alt helt feil, ler Saga.
Men Saga spiller de fire låtene med stødige hender. Både Saga og Alva bidrar på vokal, og har teksten framfor seg.
– Den første sangen heter «God aften» og er en slags uoffisiell nasjonalsang, forteller Saga.
– Forsto du hva du sang?
Saga forteller at hun forsto en del av ordene, og at hun har fått hjelp fra besteforeldrene med å oversette teksten.
Den siste sangen går på svensk, det er nemlig den Saga har skrevet selv.
– Har du lyst til å fortsette å skrive sanger?
– Ja, absolutt! svarer Saga
