I løpet av forholdsvis få år skal vi alle være en del av det såkalte grønne skiftet. Årsaken er at måten vi forbruker og gjennomfører hverdag og fest på skader jorden så kraftig at det er en trussel for vår eksistens. Norge har forpliktet seg til å redusere utslipp av klimagasser målt i CO2 med 55 prosent, og innen 2050 skal kuttene være på 90-95 prosent, alt målt opp mot utslippene i 1990.
Stengt tatt er vi for lengst en del av dette grønne skiftet, vi har lest og hørt om det i mange år. Vi har sett politikere, næringslivsledere og de såkalt vanlige folkene rundt kafebordene gå fra å være skråsikker på at dette bare er tull til å ta til seg kunnskap. Klodens oppvarming går fryktelig fort, og det har blitt tydelig for de fleste at ekstremvær begynner å bli normalt, og at hundreårsflommer kommer hvert femte år, minst.
Det har gått 33 år siden 1990, 2030 er bare 7 år unna. Så – hvor langt har vi kommet på disse 55 prosentene? Svaret er litt sjokkerende, i 2021 hadde vi fått unna 4,7 prosent, godt under en tidel. Da må resten gå rimelig kjapt, hvordan er det mulig?
Benevnelsen «det grønne skiftet» er ikke spesielt god, for vi får ikke en grønnere klode som blir mindre utsatt for menneskelig påvirkning, faktisk tvert imot. For å erstatte fossile energikilder vi er avhengige av i dag må vi ta i bruk enda mer av klodens uberørte deler, utvinne enda flere mineraler og ressurser som i dag er urørt.
Produksjon av energi, mat og ikke minst velstandsprodukter krever plass og skaper ulemper. Jo grønnere dette skal utføres, jo verre vil det trolig bli i den andre enden. Medaljens bakside kommer så nærme at vi ikke vil ha den.
Vindmøller, mer vannkraft, gruver, produksjon av hydrogen, ammoniakk og batterier – stadig flere roper nei til verktøyene som skal gi oss de nødvendige kuttene. Ulempene blir for store, for merkbare.
Samtidig er det få om ingen som snakker om alternativene. Sier man nei må det finnes en annen vei mot nødvendig reduksjon i utslipp. Det nytter ikke å sette seg ned i veikrysset fordi både veien til høyre og venstre er ubehagelig. Skal vi ha råd til å si nei til alt dette må vi kutte i forbruk, endre måten vi lever på i dag med høyt forbruk og evig vekst. Det vil bli en særdeles har landing, men noen må snart begynne å prate om det, ønsker vi virkelig «nei»?
Vi ønsker ilden, men den ubehagelige røyken fra bålet følger med.