Ved Korgen sentralskole fikk ungdomsskoleelevene sett en rykende fersk samisk kunstfilm i anledning samefolkets dag – en kortfilm av bjerkamannen Markus Thonhaugen- med samisk techno, spilt inn i Tromsø og Berlin. Etter filmen var det duket for diskusjon.
Samefolkets dag ble markert på Korgen sentralskole hele mandag 6. februar. Det samiske flagget ble heiset på morgenen, og alle elvene fikk servert gahko og bidos, som 6. og 9. klasse hadde laget.
Ungdomsskolen fikk senere trinnvis se Markus Thonhaugen sin samiske kunstfilm «Techno Áhčči» i Black boxen, og være med på diskusjon etterkant, ledet an av Lars-Sivert Larssen. Avisa Hemnes stakk innom idet 10. klasse hadde tatt plass for å se filmen.
En hilsen fra Berlin til ungdommen i Korgen
Larssen ønsket velkommen før han spilte av en videohilsen fra Thonhaugen, som selv har vært elev ved Korgen sentralskole, og som for tiden er bosatt i Berlin. Thonhaugen oppfordret de unge til å kjøre diskusjon etter filmen: – Hva var det vi nettopp så? Kan samisk kultur komme frem gjennom nye uttrykksformer?
Markus poengterte også at det er en kunstfilm, som dermed kan tolkes på mange måter.
– Så ser jeg dere kanskje på dansegulvet ved en senere anledning, avsluttet han.
Saken fortsetter under bildet.
Technorytmene fylte deretter black boxen, og i det skinnende lyset fra storskjermen kunne bein som gynget i takt med rytmenen skimtes blant tiendeklassingene. Thonhaugen har fått med seg sin egen far og to søstre under innspillingen, samt et femtitalls statister som stilte opp under scenene som var spilt inn på disco i Berlin. Lerretet var vekselvis kledd med nordnorsk vill natur, høye fjell, ringer i vannet, en flokk reinsdyr, og på den andre siden av dansende mennesker på diskotek i storbyen. Djupe toner med joik kom også til uttrykk.
Tok helt av, men var vanskelig å forstå
Etter endt film spurte Lars-Sivert om noen av elevene hadde noen tanker om filmen.
– Wow, det tok jo helt av, men jeg skjønte egentlig ingen ting, utbrøt Kimmie Solvang.
– Det var jo fest, så fjell, så fest igjen og så natur. Det var litt vanskelig å forstå, fortsetter hun.
Det nikkes i flokken. Filmen hadde gjort inntrykk. Men å tolke filmen, fant de noe utfordrende.
Sander Olsen sier seg enig med Kimmie:
– Det var litt vanskelig å forstå. Det var mye forskjellig, de pratet samisk, og så hadde de det artig. Men det var jo mye techno og lite joik.
Ungdommen kommer sammen med Lars-Sivert frem til at musikken var den samme hele tiden, men at omgivelsense skiftet. Det som var filmet var både likheter og ytterpunkter. Det var store kontraster.
– Det var lite lavvoer, men det er jo slik de fleste samene lever nå, i storbyer, kommenterte Gudbjørn Derås.
Lars-Sivert bekrefter tanken, og drar inn litt fakta om hvor den samiske befolkningen bor i Norge i dag, hvor Sápmi ligger, og at det er 10 offisielle samiske språk.
Å være like men likevel ulike
– Hva tenker dere om det å ikke være like, det å skille seg ut? Spør Larssen ungdommen.
– Det er jo kanskje vanskelig nok for oss å være oss selv, og for samene var det sikkert vanskeligere før, når de kunne bli kalt forskjellige stygge ting og sett ble ned på, sier en betenkt Kimmie.
– Vi er jo ikke så vant med at noen er annerledes, vi er jo ganske like alle sammen, skyter Sander inn.
– Ja, hvordan er det her, er det lett å være helt seg selv i klassen? Spør Lars Sivert.
Saken fortsetter under bildet.
Ungdommen nøler, men mener at de er ganske så like. Larssen poengterer at 9-10 av dem sitter med hettegenser på seg. Sokker har de sågar alle sammen på seg.
– Noen ganger kan det jo være sånn at vi kler oss likt alle andre for å slippe å skille oss ut. Vi vil gjerne være både like og unike, som i en reinflokk, sier Lars-Sivert.
Det nikkes i den ganske så stille forsamlingen av tiendeklassinger, før et av menneskene som dukket opp i filmen kommenteres.
– Det var en mann med horn der. Og så mange piercinger at det så ut som skjegg! Kommer det fra de unge.
Saken fortsetter under bildet.
Lars-Sivert kan fortelle at vedkommende har verdensrekord i antall piercinger.
En tøff film
– Kanskje vi burde sett filmen på nytt, for å forstå, kommer det fra Sander.
Det konkluderes med at det var en tøff film, og at musikken både var noe de kunne tenkt seg å høre på, – og ikke.
Samtalen dreies over til Klemetspelet, og noen av elevene kan bekrefte at de har vært med. – Kanskje denne musikken til Markus kunne blitt brukt der, neste gang? Spør Larssen.
Det både nikkes og ristes på hoder. Det er enighet og delte meninger. Noen mener det samme som sin neste, andre rekker en hånd i været og ytrer ei motsetning. Elevene er like og ulike. De er ei stor gruppe, men også en gjeng med egne individer, inni forholdsvis like hettegensere og ankelsokker.
