Politikk handler om å prioritere. I lokalpolitikken kan det gjøre vondt, og det er en stor fare for å møte seg selv i døra – ting er nært.
Skolestrukturen i Hemnes har vært en gjenganger så lenge jeg har fulgt tett på skolefeltet, i drøyt 20 år. Som FAU-medlem i mange år dukket høstjakta opp år etter år. Det var for lite penger i kassa, og så mange fine ting man ønsket å bruke penger på. Da fikk de ulike FAU-ene ei smørbrødliste med forslag til kutt i skolene i Hemnes. Etter å ha gjort jobben med å faktisk mene noe endte det alltid med at høstjakta ble avlyst, politikerne ville ikke. Igjen sto de ulike FAU-ene som syndere fordi de hadde ment noe.
Et FAU-medlems oppgave er å ivareta elevenes og skolens beste. Det kan noen ganger bety at ulike FAU-utvalg kommer til ulike konklusjoner. Det betyr ikke at den ene har rett og den andre feil, det ideelt beste for en skole må ikke være ideelt best for en annen skole.
Vi må lære oss å tåle meninger, hvis ikke blir vi meningsløse mennesker. Det er gjennom diskusjoner at nye løsninger for framtiden tas, enten det er i en familie, en bedrift, eller innen politikken. Den aller viktigste egenskapen er ikke å rope høyest, eller ha de beste talegavene, det er tvert imot å lytte. Å lytte og forstå skaper kanskje nye løsninger, nye argumenter – og ofte kompromiss.
Skolestruktur er mye mer enn bare skole. Det preger også debatten. De aller fleste diskusjonene går på tettstedene som står i fare for å miste sin skole, eller deler av den. Debatten om Hemnesskolen derimot, den har vi knapt sett.
| Her finner du samleside for alle saker om skolestruktur. |
Er skolen til for elevene, for foreldrene eller for tettstedene? Den debatten ser vi sjelden, verken i Hemnes eller andre steder. Skolen er selvsagt til for elevene, men det skader ikke om den også gjør hverdagen enklere for foreldrene, og gjør tettstedet mer attraktivt.
FAU fikk aldri slike spørsmål da jeg satt der, og jeg har ikke hørt noen som har stilt spørsmålet i etterkant heller. Derimot er spørsmålet stadig, hvordan kan vi bruke mindre penger på skolen?
Her har politikerne i Hemnes vært standhaftig, et klart flertall har alltid sagt at skolene skal bestå. Deretter har de glemt bort resten av prioriteringen. Ved hver eneste korsvei har beslutningen også utløst nye sparetiltak, fordi valget har kostet. Det koster naturlig nok mer penger å drifte flere skolebygg. Strøm, vedlikehold, renhold, forsikring – hver eneste kvadratmeter koster.
Så var det tilbake til dette med prioritering. Når politikerne stemmer for å beholde alle skolene er det svært tydelig politisk handling, dette er politikk. Det er bred enighet i Hemnes om at strukturer skal bestemmes politisk, dette er en klar og tydelig prioritering.
Dessverre forsvant ansvarsfølelsen etter å ha sikret byggene, merkostnaden med å drifte flere skoler har politikerne i Hemnes valgt å se vekk fra. Tvert imot, politikerne har vedtatt såkalte uspesifiserte rammekutt, det betyr i klartekst at de pålegger kommunedirektøren å bruke mindre penger, men ikke hvor han skal bruke mindre. Dermed er det fram med ostehøvelen, alle må kutte litt. Det har ført til at skolene i Hemnes har fått vesentlig mindre penger å rutte med.
De som har tatt regningen er elevene. Det er færre ressurser, og når de små skolene må ha en minstebemanning er det de store skolene som har blitt nødt til å ta en langt større andel av kuttene. Det har aldri vært noen politiske vedtak på om dette er ønskelig, tvert imot har det ved flere anledninger blitt gitt refs til kommunedirektøren for at han har kuttet «feil».
Når politikerne nå igjen skal sette seg ned for å diskutere skolestruktur bør de våge å sette noen mål, grenser og ta valg. Skal skolen prioriteres må det følge med penger. Det betyr at andre må ta kuttene, det betyr mindre penger til for eksempel omsorg, kirke, veier eller kanskje barnehage.
Det er mange gode grunner til ikke å gjøre noe med strukturen akkurat nå. Det bør komme en kraftig vekst i regionen, en region der Hemnes befinner seg i midten – og kan ende opp som vertskommune for flere store industriprosjekt. Vi skal øke folketallet, kanskje er skoler et viktig lodd på vekta for å få den til å tippe i vår retning når folk skal bosette seg. Samtidig må man forstå at det ikke er nok å ha skoler, de må satses på. Halvveis vedtak gagner ingen, det gjør skolene dårligere, er til skade for elevene og vil skremme bort nye innbyggere. Det holder ikke å prioritere seg fram til midtbanen, målet står i den andre enden av banen.
