«Lær deg å elske de nære ting» er siste setning i Arne Paasche Aasen sitt dikt «De nære ting», som i 1951 fikk melodi av Kurt Foss og Reidar Bøe. Sangen var godt kjent for de eldre som var med på dansestund på Hemnesberget omsorgssenter sist uke, og stunden ble en elsket nær ting for de oppmøtte.
Hemnes kulturskole har startet opp med dans på omsorgssentrene i kommunen. Annenhver uke får de som bor ved sentrene besøk av danselærer Pia Victoria Henriksen som tar dem med på ei sosial stund med bevegelse og musikk. Det er hun og kulturskolerektor Elisabeth Ødegård som står bak ideen om å spre danseglede inn til de eldre.
Inne i kantina på omsorgssenteret på Hemnesberget strømmer det på med danselystne eldre. Noen med rullatorer eller stokk, noen med ekstra oksygen på en tank, som seg hør og bør når dansegulvet skal inntas. Pia har satt frem stoler i en slags sirkel, og de eldre tar plass, holder stolene for hverandre og hjelper til med det som måtte trenges.
– Sætt eg meg på gølvet no?
– Neida, eg hell stolen din.
Det prates, og summes. Noen treffer en gammel nabo, og må ta igjen litt tapt informasjonsutveksling. Andre er spente og vil holde seg litt i bakgrunnen, kanskje bare se litt på først, med en beskjedenhet som minner om den gang man skulle delta på barneidrett, turn eller korpsøving for første gang. Og her er det plass til alle.
Pia ønsker velkommen, til både nye dansere og dem som har vært med tidligere. Hun presenterer seg og den ukjente med kamera som er med denne onsdagen.
Saken fortsetter under bildet.
– Vi har jo dans for de små barna, de litt større og de voksne, og da mente vi at vi selvfølgelig også måtte ha dans for de eldre også! Så derfor drar jeg rundt omkring, slik at vi kan ha det sosialt, høre på musikk og ha det gøy sammen. Og her er det ingen høye forventninger, dere gjør så mye eller lite dere vil, presiserer hun.
Så er de i gang. Musikken slås på, og de sytten ansiktene rundt Pia sprekker opp i smil, føtter tramper takta, og hender svinges mykt i takt med rytmene. Det nynnes og tralles, og vakre sangstemmer stemmer i når kjente slagere som «De nære ting», «Tango for to» og «Du ska få en dag i mårå» strømmer ut av høytalerne. Stemningen er god, og alle er med på sitt vis. Ei og anna røverhistorie blir også fortalt, og latteren runger.
– Så løfter vi armene, bak, frem, opp, og senker dem ned, instruerer danselæreren mens hun gjør det samme selv. Fingre og tær får være med, ingen kroppsdel blir gjenlatt. Pia geleider flokken gjennom en fiktiv av- og påkledning av klær, og latteren sitter løst når både underbukse og sokker skal kles av «på liksom».
– Eg fækk kje av tøflan, di va før trang, kommer det lattermildt fra en stol.
Saken fortsetter under bildet.
Etter siste sang takker de for laget, og applausen fyller rommet. Pia forteller at det blir tre uker til neste gang, da vinterferien står for døren.
– Nei, blir det så lenge til neste gang? Kommer det spontant fra en av de eldre danserne.
– Nei, du får ikke dra, kommer det fra en annen.
– Dette er slik som vi kan glede oss over i mange dager, kommer det entusiastisk fra en tredje.
Dansestundene ser ut til å være verdifulle og givende for de eldre.
Bea Jørgensen fra Korgen smiler fra øre til øre etter endt dansestund. Hun forteller at hun stortrives med fast plass omsorgssenteret og synes dansestunden er veldig fin.
– Det er artig å få rørt seg, og så er det fint å høre på så fin musikk, konstaterer hun.
Hjørdis Urlandå og Synnøve Johansen, som opprinnelig kommer fra henholdsvis Vega og Sortland, men har vært bosatt på Finni og Hemnesberget, er også strålende fornøyde.
– Dette er kjempebra! Og fin musikk var det og. Vi ble mange som møtte opp i dag, sier Hjørdis.
– Har dere vært med før også?
– Ja, vi har vært med alle gangene, vi lar ikke noe gå forbi oss, ler de samstemt.
– Dette er et flott tiltak, jeg elsker musikk, stråler Synnøve.
Damene takker Pia så hjerteligst for stunden, og gleden over dansestunden er gjensidig.
– Takk selv, dere er så artige og lette å være sammen med, svarer Pia.
– Nå skal vi ned for å få oss ettermiddagskaffe og saft, jubles det, og rullatorene startes opp igjen av glade eldre. Noen litt godslitne, og andre litt tunge i pusten. – Men alle med et glimt i øyet, kanskje med en ekstra gullkantet tanke om dagen i mårå, med blanke ark og dansefargestifter tell.
