Mennesker med bipolare lidelser er så mye mer enn diagnosen sin. Åshild Brygfjeld Martinsen deler sin ferd gjennom 20 år med liv, hvor den bipolare lidelsen har vært med i bagasjen.
Åshild Martinsen Brygfjeld markerte for et par uker siden et jubileum man sjelden ser: et 20- årsjubileum for sin bipolare lidelse. Grunnen til at hun valgte denne vinklingen var at det ofte bare er negative assosiasjoner rundt det å ha depresjon eller psykiske lidelser, og hun ville derfor «pakke det inn i en jubileumspakke» for å få frem et annet perspektiv. Vi i avisa var så heldige å få en prat med henne, for å høre mer om hvordan det er å leve med en slik diagnose. Åshild stilte velvillig opp på telefon fra hovedstaden, for å dele fra sin historie, fra A til Å.
– Kan du ta oss med tilbake til 2003 og fortelle om hvordan dette startet for deg som 12- åring?
– Ja, jeg husker at jeg var på turistforeningshytta ved Kjennsvatnet, det var et arrangement der, og jeg var sammen med en venninne og hennes foreldre. Det var mange andre der også. Det var blant annet en gudstjeneste ute ved breen, og jeg har minner av bruddstykker der jeg begynte å tenke negativt. Det var grått vær, så det var passende sånn sett, forteller Åshild.
– Jeg husker at jeg begynte å sammenlikne meg med min venninne som jeg var veldig glad i, og som jeg kjente veldig godt.
Åshild forteller at tanker som «Hvorfor er hun alltid så mye flinkere til å prate, enn meg?» og «hvorfor er hun så mye flinkere til å fyre på bålet, enn meg?» dukket opp. Hun hadde også under gudstjenesten lurt på hvordan presten kunne være så positiv.
– Da vi dro hjem sovnet jeg i bilen, og det gjorde venninna mi og. Da jeg våknet var hun allerede våken, og til og med dette fikk jeg negative tanker rundt, at hun våknet før meg. Det slo meg ikke at dette var nye tanker, deler hun.
Saken fortsetter under bildet.
Mamma hadde mistanke
– Tok det lang tid før du fortalte dette til noen?
– Jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok før jeg snakket med foreldrene mine. Mamma hadde allerede anelse, med pappa sine liknende utfordringer som bakteppe. Men hun håpet på bare lavt jernlager eller noe slikt.
Både Barne- og ungdomspsykiatrien og skolen ble koblet inn.
– Det ble tidlig snakk om antidepressiva, men da satte mamma foten ned. Hun ville prøve andre ting først.
– Ved BUP fikk jeg en beskrivelse av meg selv som resurssterk, et ord jeg har båret med meg siden da, og hatt med meg som ei forventning til meg selv. Jeg har alltid villet vise med ytre faktorer at jeg er god nok, og at jeg har verdi. Dette har kommet tydelig frem i depresjonene mine. Depresjonen forteller at jeg ikke har verdi uansett hvor god jeg er, sier den åpenhjertige hemnesværingen, og forteller at hun ikke fikk diagnosen bipolar type 1 før hun ble 18 år, da hun opplevde sin første maniske fase.
– Å oppleve manien var like fjernt for meg som de depressive tankene, jeg opplevde at jeg hadde stor verdi, hadde masse energi, sov lite, hadde taleflom og kunne involvere meg i mange ting og med folk. Jeg fikk gjort masse – eller jeg opplevde i allefall det, ler hun, og fortsetter:
– Jeg husker at jeg satt på en kafé sammen med en kompis som var god i matte/kjemi, og jeg mente at jeg kunne snakke om temaene selv om jeg ikke kunne faget, og at vi kunne ha en samtale med gjensidig faglig forståelse. Jeg mente også at jeg kunne forstå hvilken som helst legejournal med fagterminologien som brukes der, noe jeg jo ikke kan. Jeg fikk tanker om at jeg kunne mye mer enn jeg kan, og også her dukket altså dette med å være resurssterk, som jeg som tolvåring hadde fått hørt, opp.
Flink pike, og flink pasient
– Hvordan kom du deg ut av denne fasen?
– Jeg ble innlagt for utredelse av bipolaritet i forbindelse med manien, og begynte på medisiner som 18-åring. Det var utfordrende å møte helsevesenet, jeg hadde sånn respekt for autoriteter, og den bastante beskjeden om at jeg kom til å ha denne lidelsen hele livet var tung. Men jeg tok det for god fisk, og var en veldig god pasient som ikke satte spørsmålstegn til behandling eller medisinering, sier hun.
Åshild fortsatte med å være «flink pike», en rolle som hun allerede da hadde godt innarbeidet. Hun leste mye og lærte seg mye om sykdommen. Samtidig fikk hun sterke bivirkninger av medisinene, noe som gikk ut over livskvaliteten hennes.
– Men jeg fikk beskjed om at jeg da måtte velge en av to onder, og jeg sto derfor på samme medisin i ti år.
I 2019 bodde Åshild i Trondheim, og arbeidet med sin masteroppgave. Noen uker før innlevering skulle hun oppleve sin andre mani.
– Jeg var under stort press med innleveringen, jobbet som frivillig, hadde en deltidsjobb og levde et aktivt liv som ikke skulle tilsi at jeg hadde en alvorlig diagnose. Jeg hadde akseptert diagnosen, men levde ikke forebyggende.
Med jobbsøking, fristen for innlevering, og viten om at en overgang til arbeidslivet ventet på henne rundt neste sving, – med alt det som det innebærer av å ta ansvar for egen økonomi og bare ha seg selv å stole på– ble den unge damen igjen syk.
– Jeg hadde et veldig snevert syn på hvordan dette skulle skje. Så på et tidspunkt hvor jeg hadde gått uten søvn lenge, spiste lite fordi jeg hadde så mye energi tok ei venninne ansvar, og tok meg med til legevakta og ba om innleggelse. Jeg fortalte om alle mine symptomer, men gjorde så godt rede for sykdommen at jeg ble vurder som for frisk, sukker Åshild. Den «resurssterke» hadde igjen sparket bein på henne selv.
Tvangsinnleggelse
Manien i 2019 endte med det hun beskriver som en alvorlig tvangsinnleggelse, bare ei uke etter at hun hadde møtt opp på legevakta.
– Jeg ble bare sykere og sykere, og fikk først kontakt med ambulerende akutteam, men det hadde gått for langt til at jeg kunne dra nytte av det. Jeg trengte å bli innlagt og få leve under strenge rammer, få servert mat blant annet. Jeg var ikke i stand til å ta vare på meg selv, poengterer Åshild ærlig, uten å nøle.
Foreldrene hjemme i Korgen var bekymret, selv om Åshild ville vise at hun hadde kontroll på sykdommen sin. De hadde sett dette før.
Saken fortsetter under bildet.
– Mamma visste at når jeg gjentok «Slapp av, eg har kontroll. Eg har kontroll!» så var det stikk motsatt. Jeg hadde innsikt i egen situasjon, men ikke nok til å se at jeg trengte hjelp. Jeg dro til legen, og da han spurte om jeg trodde jeg trengte innleggelse, svarte jeg at jeg ønsket det, men at det sikkert gikk bra uten. I dag vet jeg at det å komme på sykehus er det som trengs. Den gangen endte jeg ute av spill i tre år.
– Så du opplever det ikke som et nederlag å bli innlagt?
– Jeg opplever det som et nederlag å være innlagt som deprimert. Da kommer tanker som «Nå har jeg tapt alt, det er ingen vei tilbake», men som manisk så er alt gøy og interessant.
Når jeg ikke er deprimert, blir jeg ikke flau over å ta imot hjelp, det ligger ingen skam rundt det da.
Bipolar type 1
Åshild var gjennom et langt opphold på Hurdalsjøen Recovery i 2020, da hun fikk en lang periode med depresjon etter tvangsinnleggelsen.
– Jeg opplever det som om at jeg etter en mani må tilsvarende langt ned for å komme meg «i vater». Jeg gikk på denne tiden fortsatt på samme medisin, men ønsket å finne en annen behandling. Jeg trappet ned medisinen og sluttet helt, og fikk medisinfri behandling der. Men med diagnosen Bipolar type 1 har man de mest alvorlige depresjonene og maniene, med muligheter for psykose, og det er derfor utfordrende å leve uten medisin, da svingningene er så sterke, deler hun.
– Hva gjør de depressive periodene med deg rent kroppslig?
– Mange sammenlikner depresjonen sin med en «hangover», men for meg er det mer som det kjennes etter lang arbeidsuke eller eksamensperiode, der man ikke har fått i seg nok, eller riktig næring eller nok søvn. Slik man kjenner seg etter en lang arbeidsdag og bare kollapser på sofaen, stadfester hun.
– Jeg får vondt i kroppen, som ved influensa, og kroppsholdninga mi endres. Det er som om nakken blir tvunget nedover, og blikkontakt blir vanskelig for folk å oppnå fordi jeg ikke føler meg likeverdig andre. Jeg forstår ikke hvordan andre finner mening med livet.
Åshild beskriver at hun opplever den deprimerte versjonen av seg selv som en skygge av seg selv. Grubletanker er sterkt til stede, og hun får ingen pause fra disse. Ei heller under søvn.
– Jeg opplever at jeg aldri får pause. De tankene er de siste jeg har før jeg sovner, og de første som dukker opp når jeg våkner. Og jeg drømmer veldig mye, har mareritt, så uansett hvor mye jeg sover blir jeg aldri uthvilt. Grubletankene er drivkraften til depresjonen.
– Det sies at vi tenker om lag 80.000 tanker om dagen, og når alle disse er negative blir det mye næring til depresjonen. Jeg ser ingen utvei, og tror ikke jeg kommer meg ut av det.
Den unge damen har de siste årene personifisert egen depresjon veldig, og hun har tegnet den. Hun beskriver den som svak, men med kraft allikevel.
– Den ser ut som en slank, skranglete mann med frakk og en hatt som dekker fjeset. Han står i et hjørne og er trist.
Saken fortsetter under bildet.
Jobb i Bipolarforeningen Norge
I dag bor Åshild i Oslo, og opplever å ha fått god oppfølging der. Hun har i dag både lærerutdanning og en mastergrad å vise til, men gjennom sitt depressive filter kan hun i perioder «finne fem feil» også med tanke på dette.
– Jeg har gjennomført det med tilrettelegging, og i stedet for å se at det er bra, så kan jeg sammenlikne meg med dem som har gjennomført det samme på normativ tid, forklarer hun.
Åshild meldte seg som frivillig for Bipolarforeningen Norge, og opplevde det å være en støtte for andre som en skikkelig «boost». Hun hadde hatt lyst til det lenge, men turte ikke å si det høyt. Da hun skulle søke på en stilling og ba frivilligkoordinatoren om å være referanse, tipset også denne damen sine overordnede om at Åshild kunne passe som hennes arvtager.
– Det ble en veldig god bekreftelse for meg som person. Det faglige har selvfølgelig også noe å si, men at jeg, bare ved å være meg, som hadde vært treffleder på åpne treff, hadde blitt lagt merke til, var fint å oppleve.
Jobben ble hennes i mai 2022. Og hun var veldig ivrig med å komme i gang. På en måned økte hun fra å jobbe 50 % til 100%, og jobbet slik over sommeren.
– Men i oktober begynte jeg å kjenne på presset. Jeg ville så gjerne vise at jeg var rett person, og god nok. Jeg var ikke god på grensesetting, og å skille jobb og privatliv. Når man jobber med egen diagnose er det vanskelig å sette grenser fordi man er veldig engasjert i saken. Jeg satt på kveldene, med e-post og arbeidsoppgaver som jeg ikke hadde trengt å gjøre. Å ha tom innboks ble viktig for meg. Da jeg kjente på en klump i brystet, tenkte jeg: «Der kom det. Beviset på at jeg ikke kan jobbe 100%». Og tanken kom selv om jeg faktisk hadde klart det.
Åshild beskriver at de fysiske tegnene hun kjenner, i det hun kaller en sykdomsepisode, dukket opp på nytt. Blant annet sitring i kroppen, noe hun kobler til angst som har bygd seg opp over tid.
– Det å fortrenge symptomer er vanlig for bipolare. Jeg kjente igjen tegnene og tok det opp med lederen min. Da var det fint å jobbe i denne foreningen, da folk vet hvordan det er.
Hjelp i tide
Åshild tok ut avspasering og dro på legevakta sammen med samboeren sin.
– Jeg trodde jeg skulle bli manisk, og frykten for å bli syk gir næring til sykdommen. Det verste man kan gjøre da, er å ikke søke hjelp.
I Oslo er det tilgjengelig psykiatrisk legevakt, hvor man møter fagpersoner med dette som felt. Åshild fikk komme inn der, på et rom som hun forteller gav en sterk opplevelse.
– Rommet var strippet for ting. Det var hull i ei dør, etter at noen har slått med knyttneven i den. Og jeg, som ikke er en voldelig person -ikke som syk heller- tenkte på hvor syke folk som hadde vært der. Åshild blir stille i telefonen noen sekunder før hun fortsetter, stødig i stemmen:
– Jeg fikk beroligende medisin og fikk sove godt de neste nettene, og fikk kontakt med et ambulerende akutteam. Denne gangen tok jeg tak i det tidlig nok, og jeg har god støtte i samboeren min som har tatt del i dette, og som vet hva han skal se etter, da han tidligere har jobbet innen psykiatrien.
Åshild har vært sykemeldt fra jobben, men er nå tilbake i 50 %.
– Nøkkelen er at jeg skal ta det saktere enn jeg – den resurssterke 12-åringen som ikke ser begrensninger– tror jeg må. Lederen er flink til å sette grenser for meg, og det har jeg måtte lære meg å ta imot. Tidligere prøvde jeg å motbevise det, når jeg fikk beskjed om å ta det med ro.
Hun beskriver veien ut av sykdom som en vei gjennom klisjeer.
– Det er de kjedelige tingene som kosthold, fysisk aktivitet og søvn. Dette har blitt en klisjé fordi så mange har erfart at det er det som fungerer, men man må bygge opp rammene før man kan fylle på med arbeid og aktiviteter. Det jeg erfarte denne gangen var viktigst, var å jobbe bare litt: 10%, noe som betød fire timer bare én dag i uka. Jeg hadde ingen krav, annet enn å møte opp, eller jobbe litt hjemmefra. Jeg skulle ikke levere noen resultater, alle arbeidsoppgaver var delegert, men jeg kunne kladde et svar og sende til lederen. Jeg følte at jeg ikke ga noe da, men jeg ser nå at jeg gjorde det, deler hun klokt.
Trygt å møte kjente folk
– Kan du si noe om hva du tenker om å bo i storby, kontra et lite tettsted når man opplever det du har opplevd?
– Jeg må få benytte anledningen til å rose Korgen legekontor, kommer det kjapt i telefonen.
– De har vært til stede ved begge innleggelser, både da jeg var 18 og 28. Robert Novak og Kristin Axelsen har fulgt meg, og jeg gikk i samtaler hos henne i mange år. Kristin er en av grunnene til at jeg kan så mye om egen diagnose, roser Åshild, og legger til at det opplevdes veldig trygt å møte kjente folk.
– Her i Oslo er alt nytt, jeg følte meg anonym: en av mange. Men jeg har blitt møtt med respekt og de har sett på meg som ekspert på eget liv. De råder unge om å ta aktiv del i egen behandling. Jeg har ingen dårlige erfaringer fra møtene med helsevesenet. Jeg har med meg noen traumer fra innleggelser, men det er mer den opplevelsen å bli innlagt med tvang, ikke få dra når man vil, og det å bli innestengt. – Men ingen negative opplevelser med helsepersonell, presiserer hun.
Saken fortsetter under bildet.
– Du har vært åpen om din lidelse (på TV blant annet), hva var det som gjorde at du valgte dette, og hvorfor tenker du at åpenhet er så viktig?
– Jeg kommer jo fra en kunstnerfamilie og har vokst opp med å stå på scenen og spille i ulike sammenhenger. Jeg ble tidlig introdusert for tekst og musikk. Da jeg fikk diagnosen min ble det naturlig å være åpen da jeg kom ut. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg har lurt litt på det selv, men jeg tror det har mye med oppveksten å gjøre. Det å snakke med folk, slik som mamma og pappa alltid har gjort har påvirket meg, og det ligger i kjernen min. Nå vil jeg gjøre mitt for å skape en bedre verden for dem som lever med slike lidelser som meg. Det er ikke verre å ha fravær grunnet psyken, enn med den berømmelige knekte foten, poengterer hun og mener det er på tide at man ser den fysiske og psykiske kroppen som en helhet.
– Når vi er lei oss kommer det tårer ut av øynene våre, og hvis ikke det er bevis på at hode og kropp henger sammen, så vet ikke jeg.
Fra de pårørendes hjerter: – Det føles urettferdig at den fine jenta skal få et slikt liv
Glad i Oslo, men savner naturen hjemme
– Hvordan har du det i dag?
– Nå har jeg det veldig fint. Jeg har nettopp hatt ei helg sammen med venner, og slappet av. Jeg er veldig bevisst på at jeg trenger mye alenetid og holde på med ting her hjemme. Jeg trenger nok søvn, men er en storslumrer, så der har vi work in progress, ler Åshild.
– Så er jeg blitt glad i Oslo, men savner naturen hjemme, så vi får se hva jeg finner på etter hvert. Som deprimert så jeg ikke meningen med livet, men nå er det helt motsatt. Jeg tenker at jeg kan gjøre det jeg vil! Så har man forventningene i samfunnet, de er jeg også bevisst: jeg er snart 32 så da har man det med barn og familie som ligger der. – Hvis det er meningen, så skaper jeg den selv, avslutter hun.
