Anders Flostrand gikk bort like før jul, nær 96 år gammel. Her har hans sønn, Arve, skrevet en nydelig historie fra oppveksten. Denne saken er tidligere publisert på Arves facebookprofil.
Jeg kunne vel ha vært rundt 10 år da jeg for første gang så en olabil. Det var på Markusmoen og løypa som gutta kjørte gikk da følgelig ned Markusbakken, delvis på og utenfor veien. Olabilene var bygd av tre og det var det tøffeste jeg noen gang hadde sett.
Jeg kom hjem til Bryggfjelldalen full av inntrykk og tok sporenstreks kontakt med pappa og fortalte om de tøffe olabilene jeg hadde sett. Lagd av tre. Med trepanser og tresete. Snøre for styring som var festet i en tversgående trebjelke der forhjulene satt. En leddet trespake som fungerte som brems ved at når man dro i den så striket den ned i bakken.
«Kan du hjelpe meg å lage en slik olabil?» spurte jeg pappa. «God ide», sa pappa, «la oss lage den av jern».
Jernbilen
Jeg må vel innrømme at jeg ble litt skuffet der og da. En olabil av jern? Det kom jeg aldri til å kunne fortelle kompisene mine. De som hadde slike tøffe olabiler av tre. Lite visste vel jeg da at det største fartsvidunderet i hele distriktet var i emning.
Pappa fant fram noen rør, litt armeringsjern, en utrangert barnevogn med tilhørende hjul og så begynte han å sveise. Jeg stod spent og så på, men selvfølgelig snudde jeg ryggen til i god tid før sveiseelektroden traff metallet. Jeg hadde god oppdragelse når det gjaldt det. Det var antageligvis under en slik «snuing» at jeg en dag ikke var helt oppmerksom på hvor pappa hadde sveiset. Så da jeg tok tak i det påbegynte chassiet for å flytte litt på det, grep jeg rett rundt rammen der pappa akkurat hadde sveiset. Han så ikke hva som skjedde og høflig som jeg er (og sikkert litt i sjokk) sa jeg ganske rolig; «pappa, jeg går inn en tur», hvorpå jeg sprang inn til en antageligvis like sjokkert mamma da hun fikk se armstumpen min som stakk ut av genseren. Ja, hele hånden var borte, i hvert fall føltes det slik akkurat da.
Men det var en liten avsporing og hånden begynner å bli bra igjen nå.
Endelig ferdig
Så en vakker dag var olabilen ferdig. Den var ganske lang husker jeg. Og følelsen jeg fikk når jeg satte meg bak rattet første gangen? «Jeg har egen bil», tenkte jeg høyt for meg selv. Rattet var festet til rattstammen som gikk ned mellom forhjulene. Nederst var det et system av trinser og vaiere som gjorde at olabilen fikk en følsom og god styring. Ikke noe snører der i gården nei.
Som speedometer hadde pappa satt på en gammel konsoll, plukket ut av en Volvo Amazon. Et slikt der pilen går fra venstre mot høyre. Speedometeret fungerte ikke sånn egentlig, men når jeg kjørte i humper hendte det at pilen spratt noen kilometer opp på skalaen. Konsollet hadde også en klokke og den fungerte fint. Den måtte riktignok trekkes opp og det passet jeg på å gjøre før olabilen skulle tas i bruk. Hadde det gått for lang tid siden sist måtte klokken også stilles inn riktig. Viktig å holde rede på tiden må vite.
Rally Bryggfjelldalen
Så ble det slik at jeg begynte å kjøre pappa i møte når han kom hjem fra arbeid om ettermiddagen. På et nøye beregnet tidspunkt satte jeg av gårde fra huset vårt på Remma. Første hinder var en krapp 90 graders høyresving ved Ytterlia etterfulgt av en like krapp 120 graders venstresving mellom skøtet og fjøsen. Den siste var ikke så vanskelig for da hadde farten avtatt litt. Når det gjaldt den første så hadde jeg to valg. Jeg kunne legge inn en bred skrens, men da mistet jeg som regel såpass med fart at jeg måtte gå av og skyve olabilen noen meter før sving nummer to. Den svingen ble da heller ikke så utfordrende … Alternativ to var å kjøre en rein sving. Legge meg ut til venstre, kysse apex og så få med farten fram til neste sving (som uansett ikke ble spesielt utfordrende). Jeg valgte som regel det første alternativet.
Så økte farten på igjen ned mot postkassen. Der var det et kryss der gårdsveien vår kom inn på hovedveien. Det var bilene som kom nedover som kunne skape farlige situasjoner. De kom i samme kjørebane som den jeg skulle inn i, men teorien er vel slik at har man større fart enn de bilene så vil man alltid smette inn foran dem. Traktorer var jeg ikke nevneverdig bekymret for, de gikk så sakte. Jeg hadde uansett en god brems. Det var snakk om en hendel her også, i likhet med de trespakene jeg hadde sett på markusmobilene. Men her gikk det en klosse ned på bakhjulene når jeg dro i den. Jeg kan vel egentlig ikke huske at jeg brukte den så mye, men muligens måtte den være der på grunn av at olabilen skulle brukes på offentlig vei?
Jeg klarte som oftest å bevare farten ut av krysset og så var det bare å slippe løs nedover. La tyngdekraften få jobbe fritt. En lang venstresving som man måtte kjøre reint for å komme over kneika ved saga og så videre ned mot en like lang høyresving ved Krokmoen. Og så måtte man hoppe av olabilen for å skyve noen meter. Det var ingen vei utenom det. Deretter kom de virkelig bratte bakkene. Ned forbi Martinæhøppet, en uoversiktlig høyresving der det gjaldt å holde høyrehjulene helt på grøftekanten i tilfelle man møtte en bil eller traktor som kjørte midt i veien. Så gikk det ganske strakt nedover helt til farten var på det høyeste forbi Jordåbakken. Det var vanskelig å beregne farten uten fungerende speedometer. Liten av vekst var jeg også så ting virket kanskje å gå litt fortere enn det egentlig gjorde. Jeg vil uansett, i godt voksen alder og med et mer edruelig forhold til fart, estimere at hver gang jeg passerte Jordåbakken hadde jeg en hastighet på mellom 140 og 180 kilometer i timen.
Heimturen
Så passerte jeg selve Jordåga og veien ble slakkere nedover forbi Flata. Det måtte skyves litt for å få med seg den siste lille bakken ned til der jeg brukte å vente på pappa, litt oppi bakken mot Moen. Ved det store treet som stod kloss inntil veien på venstresida når man kjørte i retning Boldermoen. Jeg innbiller meg at det var en eik, men jeg er ikke helt sikker. Litt etter kunne jeg høre den kjente lyden av en grønn Saab 95. Pappa kom over bakketoppen og så var det fram med slepetau for å feste olabilen til bilbilen. Ja det stemmer, turen min var bare halvveis unnagjort. Oppover dalen gikk det så fort Saab’en med pappa bak rattet kunne kjøre. Pappa med blikket mer i bakspeilet enn på veien foran seg. Konstant på vakt i tilfelle jeg skulle miste kontrollen. Jeg nevnte tidligere at det alltid var en avveining om man skulle kjøre skrens og dermed tape fart, eller om man skulle kjøre reint og beholde farten. Den problematikken var som blåst bort. Jeg hadde hestekrefter til rådighet. Mange av dem. 65 stykker. Jeg kunne kjøre så mye skrens som jeg bare ville uten å miste farten. En og annen gang var det opp med hånden som signal om at pappa måtte stoppe. Og så var det på leting etter gummien til et av bakhjulene som hadde vrengtes av felgen. Jeg fikk etter hvert slepen teknikk når det gjaldt å sette den på igjen og så var det tommel opp, en myk start, sikkert alt for myk etter min mening, og så videre opp dalen.
Hjem til middag, hjem til mamma.
Takk pappa. For olabilen og for alt ❤
Arve Flostrand
