På 1950-tallet opplevde Hemnes og store deler av Helgeland et industrieventyr med kraftig velstandsøkning. Kraftutbyggingen skapte nye muligheter, og ikke minst, masse nye arbeidsplasser.
Kraften ble brukt til en viktig innsatsfaktor for både jernverket på Mo og aluminiumsverket i Mosjøen, og selvsagt til å sikre en god og rimelig elektrifisering av hjemmene.
Uten utbyggingen av Røssågaanleggene ville historien for regionen selvsagt vært helt annerledes. Det ville vært masse uberørt natur, og ikke minst, langt færre mennesker. Tilgang til kraft var helt avgjørende da, og i dag ser vi en lignende kamp, om enn med motsatt rekkefølge på beslutningene. På 50-tallet var kraftutbyggingen nødvendig for å skaffe kraft til kommende industriprosjekt, i dag kommer nye industriprosjekt som en følge av ledig kraft.
Det er ingen tilfeldighet at en rekke aktører nærmest står i kø for å etablere seg i Hemnes, og andre steder i Nordland. Felles for stort sett alle prosjekt er at de krever mye energi. Det gjorde også både jernverket og aluminiumsverket i sin tid, der de brukte strøm som en av innsatsfaktorene for å skape viktige varer i et moderne samfunn.
Dagens prosjekter innen hydrogen og ammoniakk skaper strengt tatt ikke noe nytt produkt, det er bare kraft i en annen innpakning. Om kraften kommer gjennom strømledningen, ladet på et batteri, omskapt til ammoniakk eller hydrogen – det er til syvende og sist ren energi som kommer fra kraftutbyggingen. Når den pakkes ut igjen blir det ren energi, om enn med en kraftig tap av energi underveis. Det er fortsatt en råvare, så kan vi selvsagt håpe på at denne råvaren kan benyttes så lokalt som mulig i en foredlingsprosess – eller til en bedre drift av samfunnet. Alternativet er å eksportere råvaren ut.
Når Statnett i dag lanserer områdeplanen for strømnettet i Nordland, faller muligens en del brikker på plass. Det er ikke nok strøm til alle planlagte prosjekter, derfor har svært mange stilt seg i kø med et håp om å få tildelt en kvote de kan benytte. Noe av spenningen går på rammevilkårene, kan de som får en kvote lov til å bruke den slik de ønsker til enhver tid? Vi ser at kraftforedlingsindustrien i enkelte tilfeller stanser produksjonen fordi det lønner seg mer å selge kraften videre. De selger råvaren uten å bruke den til foredling, ikke ulikt de som selger fiskekvoter eller konsesjoner.
Det er mange spørsmål som skal besvares, og mange prosjekter som skal landes eller skrotes. Kampen om kraften er også kampen om å bruke råvarene lokalt, til foredling – eller sende råvarene bort, til verdiskapning et annet sted.
