Det er kamp om tilgang til gullet i Norge, og ikke minst på Helgeland. Gullet er denne gangen tilknytning til strømnettet. I Hemnes står som mange kjenner til en håndfull aktører i køen, og håper på å trekke vinnerloddet.
Da områdeplanen for strømnettet i Nordland ble framlagt sist uke kom det fram at nettet skal rustes kraftig opp i Hemnes, med dobling av kapasiteten både nordover, sørover og til Sverige. Det kan selvsagt leses litt ulikt, både at vi kan hente enda mer strøm inn til regionen, men også at vi kan sende dobbelt så mye bort.
Det som er helt sikkert er at strømnettet nå rustes til å frakte langt mer strøm enn det som produseres i distriktet, og det samme resultatet er det fra alle andre områdeplaner som er offentliggjort så langt. Svært mange ønsker å bruke strømmen, men det er svært få planer om økt kraftproduksjon, både lokalt og nasjonalt.
Gradvis skal fossile energikilder fases ut, det må enten erstattes med annen energi – eller så må forbruket reduseres vesentlig. Det ser svært få tegn som tyder på at viljen til å redusere forbruket er særlig framtredende, verken i befolkningen eller politisk.
Verden, og spesielt vi som bor i Norge, har opplevd en mer eller mindre kontinuerlig velstandsøkning siden den industrielle revolusjonen. Økt velstand har ført til økt forbruk som igjen har ført til mer velstand. Å snu denne utviklingen er selvsagt både skremmende og lite forlokkende, men kanskje nødvendig.
Velstanden har også ført med seg luksus, valgmuligheter. Vi kan velge bort ting som ikke passer oss. Vi velger bort mat som ikke er innbydende, vi har oppgradert fra campingteltferie til sydenturer med flotte hotell, stort sett ingen syr klærne til sine barn, og vi betaler villig for å trene på treningssenter.
Vi ønsker heller ikke gruvedrift for å utvinne mineralene som er nødvendig i våre velstandsprodukter, og vi aksepterer ikke ny kraftproduksjon, enten det gjelder vannkraft eller vindkraft. Fordi vi har råd til det, eller – har vi det?
Regnestykket som den nye områdeplanen viser er et umulig regnestykke, det rustes opp til en dobling av kraftforbruket, men uten at det foreligger planer eller vilje til dette. Da er det kanskje på tide å ta en pust i bakken, og bli enige med oss selv om hva vi vil med framtiden – mer eller mindre?
Vi må ikke knuse eggene, vi må ikke ha omelett.
