Avisa Hemnes fyller ti år, og kapteinen i redaksjonen, redaktør Knut Martinsen har vært med hele veien. Hvordan har det vært å være kona hans de siste ti årene? Vi har svarene, etter en prat med Elin Martinsen.
Kona til redaktør Knut Martinsen, Elin Martinsen, har fulgt mannen tett gjennom de ti årene han har vært avismann. Vi har fått en prat med henne om hvordan hun har opplevd det som ikke er så mange forunt: å være «redaktørfrue».
– Hva var din reaksjon da Knut for litt over ti år siden fortalte at han takket ja til redaktørjobben i Avisa Hemnes?
– Jeg reagerte med å bli glad. Han hadde snakket om å «skifte beite» ei stund, og han var ganske så ferdig med å være regnskapsfører. Det var ei veldig spennende tid, men også litt rart at han ikke skulle være i kjelleren og drive sitt eget firma, Regnskapsservice as lenger, sier Elin, og legger til at hun ikke syntes det var overraskende at han ble spurt om å ta jobben som redaktør.
Mange arbeidstimer legges ned
– Hvordan har det vært å være «redaktørfrue» i ti år, og hvordan har det påvirket familielivet?
– Hehe, jo det har vært bra. Til tider har jeg jo ikke sett ham så mye, men det har gått greit. Han jobbet jo masse i sin gamle jobb også, men da hadde han kontor i kjelleren i huset her hjemme.
Til å begynne med var det litt rart at han ikke var der, men etter hvert ble både det, og at han jobbet hele natta før deadline en rutine og ikke noe problem.
Elin humrer og fortsetter:
– Det eneste som ble stor forandring på, er at jeg ikke lenger bare kunne trampe i gulvet når jeg trengte hjelp med noe oppe i huset.
Avisjobbingen skulle vise seg å kreve minst like mange arbeidstimer i uka av herr Martinsen, som det familien var vant med fra før. Men likevel ble det på et litt annet vis, nevner kona.
– Knut har jobbet mye disse årene, men nå har han tre uker ferie på sommeren, og da kan vi reise bort, det setter jeg pris på. Det var noe vi ikke kunne da han var regnskapsfører. – Så har han også muligheten til å jobbe fra hytta om vi bestemmer oss for å bli en dag ekstra der.
– For ungene tror jeg ikke det ble så stor forskjell, annet enn at han ikke var heime i huset.
Regnskapsknut vs. redaktørknut
På spørsmål om hva som er forskjellen på regnskapsknut og redaktørknut svarer kona at redaktøren alltid har vært selvutnevnt introvert, noe som er hennes rake motsetning, sier hun og ler hjertelig.
– Men Knut har blitt kjent med veldig mange folk etter at han begynte i avisa. Han kjente jo mange via regnskapsførerjobben også, men på en litt annen måte. Så han er ikke så god på å huske navn og fjes, så jeg har fått mange spørsmål om å hjelpe ham der. Han har blitt bedre på småprating med folk og blitt mer sosial etter at han fikk denne jobben, og jeg ser han trives, avslører hun.
– Så kan det også være tøft i dette yrket også, med tunge saker man må jobbe med, føyer hun til.
Jobben som regnskapsfører førte til telefoner, epost og meldinger til alle døgnets tider. Noe Elin kjente litt på den gang, at arbeidstiden hans kanskje ikke ble respektert av alle. Livet som redaktør innebærer også jevn flyt av meldinger og telefoner, men det oppleves ikke likt likevel.
– Han er jo i prinsipp på jobb hele døgnet, og sånn må det jo være. Det er helt greit. – Men jeg har mer enn en gang måtte si at nå må han komme hjem når middagen er klar, og da svarer han gjerne «Hvorfor har ingen sagt med meg at klokka er fire?».
Elin ler igjen, og konstaterer at hun merker at han liker å holde på med det han gjør.
– Men han er ikke noe flink til å ta imot skryt. Jeg blir stoppet av mange som sier at han er dyktig i jobben, men om jeg videreformidler det er han ikke så god til å ta det til seg, sier fruen.
– Så er det veldig merkbart mer leven når man kommer inn i redaksjonen, sammenliknet med nede på regnskapsservice! Det er mye latter og humor der på loftet, smiler hun.
–»Det brenn på skolæ»
Elin beskriver mannen som en kunnskapsrik fyr som gjerne deler det han lærer eller erfarer på jobben.
– Når han kommer fra kurs eller slikt, har han gjerne mye å fortelle, men han deler bare det han ønsker selv fra livet på jobb.
– Er det noen episoder du husker ekstra godt fra disse ti årene?
– Ja, brannen på skolen her i Korgen, kommer det kjapt fra Elin, mens hunden Yoda arbeider voldsomt med en rød bamse i sofaen ved hennes side.
– Vi satt her i stua, jeg, Knut og Bjørn Johansen. Så skulle jeg på kjøkkenet for å lage kaffe, og da hørte jeg bare lyden av at de føk ut i gangen, forteller Elin mens hun sveiper armen gjennom lufta for å illustrere hendelsen.
– «Det brenn på skolæ», sa han bare før de forsvant ut døra i ei fart. Bjørn var i brannvesenet, og Knut ble med ham da han fikk varsel, og de ble lenge borte. Jeg kunne stå her i stua og se på det som skjedde gjennom vinduet, meddeler Elin, og nevner at det nok har vært mange episoder hun kunne nevnt, men at denne gjorde ekstra inntrykk.
Redaktørfruen trives i sin rolle, og synes de ti årene som har gått har fløyet avgårde.
– Jeg synes ikke det er så lenge siden han begynte der, men nå har det altså gått ti år allerede! Han var SÅ ferdig med regnskapsførerlivet, så det var bra han fikk seg ny jobb.
– Og så må jeg få si at jeg er kjempestolt av det han gjør, avslutter hun.
Stolte barn
Vi har sendt noen spørsmål til «redaktørkidsa» også, som nå er 27 og 24 år gamle, for å høre hvordan disse ti årene har vært for dem.
Marita (24) deler følgende tanker med oss:
– Jeg husker fortsatt godt da pappa fortalte at han skulle starte avis. Han samlet hele familien i stua og fortalte at ting kom til å bli litt annerledes fremover, siden han hadde vært regnskapsfører hjemme i kjelleren så lenge vi kunne huske. I ettertid forsto jeg godt hvorfor det virket veldig stort da han fortalte det, siden redaktørrollen gjorde at han var veldig mye på jobb, spesielt de første årene.
– Har du lært noe av å ha en avispappa?
– Jeg har lært utrolig mye, han er tross alt den klokeste jeg kjenner. Når det gjelder avisrollen vil jeg si jeg har lært mer om Hemnes kommune enn det jeg ville gjort dersom jeg ikke hadde hatt en avispappa, eller dersom vi ikke hadde hatt Avisa Hemnes i det heletatt.
Sønnen Sondre (27) sier han og søstera deler mye av de samme erfaringene.
– Jeg er veldig stolt av å ha en avispappa, sier han til Avisa Hemnes.
