Fredag 11. februar ble hverdagen til Hans-Petter Skjæran (51) snudd på hodet. Etter ei trivelig kveldsstund sammen med en venn, ble han rammet av hjerneslag.
Kona Elisabeth skjønte raskt alvoret da hun fant ham på badet. Hun ringte umiddelbart 113, og mistanken om at han var rammet av et hjerneslag viste seg å stemme. Rask behandling er avgjørende for utfallet, men på grunn av ruskeværet som rådet denne februarkvelden, tok det noe tid før Hans-Petter kom fram til sykehuset i Mo i Rana. Heldigvis gikk det fort nok til at han fikk den livsviktige behandlinga.
Nå tvinger helsa ham til å ta en solid pause fra arbeidslivet, noe som betyr at han gir seg som fabrikksjef ved Natre Vinduer på Hemnesberget. Det er andre ting i livet som er viktigere.
Fysisk rehabilitert
– Det er som ordet sier, det er et slag. På flere måter kan man si, for det rammer på flere måter, sier Hans-Petter.
– Man er jo «programmert» slik at man gjerne vil prøve å fungere så lenge det går, og opprettholde det daglige livet man er vant med, sier han.
– Den fysiske biten i etterkant av slaget er grei nå. Jeg går mye tur i skog og mark, og er på trening både med og uten fysioterapeut, og går både med og uten staver, fortsetter han.
– Da jeg begynte på jobb etter pinse var jeg på det nærmeste fysisk helt rehabilitert, og i dag må jeg gå bortimot ei mil før jeg begynner å kjenne noe i venstresiden min, som ikke fungerer helt som før. Det er jo sjelden at man legger ut på så lange turer, og da får man heller legge inn pauser, legger han til.
– Fysisk ok altså. Men hva med hodet?
– Jeg har lenge vært spent på hvordan den mentale formen skulle være, og etter å ha hvilt ei stund og vært borte fra jobb, så kjentes det relativt greit ut. Etter hvert oppdager man at man prøver å jobbe som tidligere, både i forhold til egne krav og også med tanke på det jobben krever, og det ble fort klart at jeg ikke lengre hadde samme kapasitet, forteller en åpenhjertig avtroppende fabrikksjef.
– Man kan si det slik at RAM-brikken min, arbeidsminnet, ikke var som før. Jeg sliter med å gjøre mange ting på en gang, og i den hastigheten som en lederjobb nødvendigvis krever. Det klarer jeg ikke lengre over tid, forteller han.
– Det har jeg kjent over tid, men samtidig har det vært utfordrende. Fastlegesituasjonen i Hemnes har også spilt inn, og jeg har på sett og vis vært min egen lege ei stund i denne perioden, og det skal man jo ikke være, legger han til.
Usynlige plager
– I november lyktes det å få ei henvisning til FMR-enheten i Sandnessjøen, de som behandler slag på Helgelandssykehuset og som er det fremste fagmiljøet på slag her på Helgeland, forteller Hans-Petter.
– Jeg var der på rehabilitering rett etter slaget, og fikk nå komme tilbake dit. De var tydelige på det er typisk etter et slag at man går på for fullt, og får seg på en måte et nytt slag, der man opplever at hverdagen slik man kjente den, håndterer man ikke lengre, selv om man er fysisk rehabilitert. Jeg har rett og slett det som kalles usynlige plager, forklarer han.
– Jeg var forberedt på at det skulle ta et år å rehabiliteres, og det stemte godt med tanke på mine fysiske «skavanker». Men når det gjelder skadene i hjernen har fagmiljøet sagt at det kan ta to til tre år, og da skjønte jeg at jeg ble nødt til å legge inn et annet perspektiv. Både for min egen del, men også med tanke på de rundt meg, sier han.
– Man sier at helsa må komme først, men det har den nok helt klart ikke gjort for min del. Beskjeden jeg fikk i Sandnessjøen var at jeg ikke kunne fokusere på at jeg skulle tilbake i jobb. Fokuset måtte være å bli frisk, sier han videre.
– Når man leder en bedrift er det hodet man bruker, og mange av ledelsesprosessene går mentalt uansett om man er på jobb eller ikke. Man har ikke en av-bryter som sier at arbeidsdagen er omme. Er det en endringsprosess, en investeringssøknad, ansettelser av folk, eller om det er personalutfordringer, så jobber hodet med dette uansett. Det betyr at jeg jobber, selv om jeg sitter her i godstolen med en kopp kaffe i heimhuset, smiler han.
Vært sliten
– Det klare rådet fra legen på rehabiliteringa er at jeg må ta en lang pause, og etter hvert forsøke å finne en jobb der arbeidsmengden ikke blir større når man er borte. I en slik lederjobb så akkumuleres bare arbeidsmengden. Er du på deltid, så er det bare mer jobb som venter når man kommer tilbake. Det er ingen andre som tar unna dine oppgaver mens du er borte, sier Hans-Petter.
– Det er bare slik det er. Det er en del av naturen i en lederjobb, og er en av grunnene til at man søker slike stillinger. At man ønsker seg flere utfordringer enn man får i en «vanlig» jobb, fortsetter han.
– Jeg har kjent meg veldig sliten i denne perioden, og det er vanskelig å balansere energien mellom hjem og jobb. Det er nok de på jobb som har sett den beste versjonen av meg i det siste, sier han ettertenksomt.
– Ja, det er vel ikke slik at det man har av hjemlig aktivitet og plikter blir borte?
– Nei da, man er jo et 24-timersmenneske, og den summen skal på en måte gå opp. Det er helt klart at det gjorde den ikke med min kapasitet, forteller han.
– Da jeg var normalfungerende var det utfordrende nok, men etter slaget ble det slik at jeg måtte isolere meg for å få ro nok til å hente meg inn. Dra på hytta, sette meg for meg selv på loftet og slikt for å roe meg ned. Jeg kunne ikke være tilgjengelig for familien mens jeg ikke var på jobb, slik at jeg ble i form til jeg skulle tilbake på jobb, og slik kan man bare ikke ha det, understreker han.
– Og hvordan føles det?
– Det er selvsagt kjedelig. Emosjonelt og historisk sett er Natre, Trenor, Rana Tre en del av familien, og det var min første arbeidsplass. Det å være med på å kunne lede en lokal hjørnesteinsbedrift med internasjonalt eierskap i et delvis internasjonalt marked er kjempespennende, sier Hans-Petter.
En ventende stol
– Det er planlagt mange investeringer fremover, det er godt driv i fabrikken og resultatet for 2022 kommer til å bli det beste noensinne for Natre avdeling Hemnes. Vi har lavt sykefravær og har fått mye positiv omtale i den senere tid. Det er mange piler som peker oppover for oss. Bedriften er sunn og god, men lederen er ikke det. I alle fall ikke kapasiteten hans, ler Hans-Petter.
– Jeg må bruke litt tid på finne ut hva som er min kapasitet nå, og det er nettopp det som blir min jobb fremover. Så får tida vise hva den faktisk er, sier han.
– I samråd med lege har jeg søkt avklaringspenger, og skal nå gjennom et løp som skal avklare dette. Det betyr et nytt kapittel i mitt og min families liv, men det er jeg sikker på at vi skal klare fint, smiler han.
– Stemmer det at det «står en stol og venter på deg» på Natre?
– Ja, en stol med ei udefinert stilling. Det er sagt at den skal tilpasses min helse og Natres behov. Hva det blir og hva det innebærer vet vi ikke per i dag, og det er heller ikke noe jeg tenker å fokusere på. Jeg legger vekt på å bli frisk nå, avslutter Hans-Petter.
