Markedsliberalismen har manipulert oss alle med en så eksplosiv kraft at vi tror det er slik det skal være. En «sannhet» – lansert som en religion vi alle skal tro på.
Men alle trosretninger har sin storhetstid – og det å tviholde på at markedskreftene er den eneste farbare vei, er det samme som å forlede menneskeheten inn i et dypt mørke. Vi har nådd et punkt hvor sivilisasjonen slik vi kjenner den – allerede er i ferd med å bryte sammen på grunn av vår rovdrift på mennesker og natur.
Nylig publiserte WWF (Verdens Naturfond) sin viktigste og mest omfattende rapport (Living Planet) noensinne. Innholdet bekrefter at planeten er midt i en naturmangfolds- og klimakrise, og budskapet er klart: Vi har en siste mulighet til å handle. Det er nå eller aldri for naturen og artene. Også FN har gjennom Klima- og Naturpanelet i flere år rapportert om planetens helsesituasjon – og det er ikke lystig lesning.
Kan vi fortsatt håpe på en bedre verden hvor et mer livskraftig, solidarisk og sjenerøst samfunn trer frem – med gode livsbetingelser for fremtidige generasjoner og alle andre livsformer som har sin rettmessige plass på kloden sammen med oss?
Jeg velger å si JA – men da trengs en storstilt mobilisering av en samlet menneskehet som innser og forstår at vår overlevelse og våre liv på denne planeten krever en annen oppskrift enn det de globale styresmaktene krampaktig fastholder på. Vi må stake ut en kurs som gir livet mening; levekårene mulighetog glede også inn i fremtiden.
Mange forskere er bekymret for at vippepunktet (the point of no return) er like rundt hjørnet eller i verste fall allerede er passert – og hva skjer når permafrosten for alvor smelter og CO2 og metangass får fritt leide? Det er vanskelig å forestille seg hva vi har i vente hvis vi ikke griper sjansen til endringer – NÅ. Ubegrenset vekst og forbruk på en begrenset planet er ikke mulig.
I dennes sammenheng burde Norge gå foran. Jeg har tro på eksempelets makt.
Våre styresmakter kan ikke fortsette å sitte på toppen av oljeberget og skue utover et rasert landskap som er teppebombet av vår storstilte satsing på såkalt grønn energi (bl.a. vindturbiner på land og storstilte planer til havs) , samtidig som ansvaret for å ta vare på natur, artsmangfold og klima understrekes i flotte taler og retorisk veltalenhet.
Det er tragiske eventyr som fortelles til det norske folk. Planetens ivaretagelse og økosystemenes tilstand lar seg ikke kombinere med den gigantiske tappingen av naturressurser som det såkalte grønne skiftet krever.
Jeg har lenge ment at vi må stille spørsmålene: Hva er et godt liv og hvordan legge til rette for gode livsbetingelser for alle mennesker på jorda? Hva er viktig i livet? Hva er meningen med livet? Hvordan vil vi at Jorda skal overleveres til våre barn og barnebarn og kommende slekter?
Vi er kommet til et punkt i planetens lange og turbulente historie som er helt nytt. Tidligere har omveltninger, klimaendringer og massedød hatt sin årsak i utenforliggende hendelser. Nå er det vi menneskene som gjennom våre styresett og levemåte er på god vei til å ødelegge selve livsgrunnlaget og oss selv.
I historisk perspektiv er det lett å se at den økonomiske veksten har «gitt mening» gjennom eksponentiell velstandsøkning, industrialisering, befolkningsvekst etc. Riktignok har innsatsfaktorene vært kolonialisme og imperialisme – basert på vold, utnytting og slaveri, som igjen har skapt grobunn for all uretten som vi ser i verden i dag – og hvor ulikheter mellom fattig og rik blir stadig større. Denne situasjonen er uholdbar og vil eskalere hvis vi ikke klarer å få på plass en annen verdensordning . Vi trenger kritiske verdensborgere med kollektiv evne til å skape mer livskraftige, rettferdige og solidariske samfunn. Dette er selvsagt mulig – fordi det er vi menneskene som har skapt og satt i verk de ulike økonomiske og samfunnsmessige modellene og systemene som praktiseres i dag. Da er det også mulig å endre dem.
Hvordan kan vi akseptere at verden har blitt slik uten å gjøre noe?
Vi lever i en tid hvor krisene står i kø. Den globale oppvarmingen øker på tross av alle lovnader og løfter fra verdens stater. Den livsviktige naturen tappes og raseres i stormfart, og krig og konflikt herjer i Europa og hele det globale kontinent. Vi har opplevd en verdensomfattende pandemi – som på ingen måte er avsluttet.
Den Røde Tråden i dette sårbare scenariet er, slik jeg ser det, Naturen og Økosystemene. Uten en velfungerende natur fins ikke grunnlag for liv. Vi er mange som forstår dette – og det er vi som må finne sammen og lage modeller for et verdenssamfunn som tar naturen og økotjenestene på alvor. Tålegrensene må ikke overskrides dersom vi skal skape grobunn for en bærekraftig planet – i ordets rette forstand!
Dette vil selvsagt gå på bekostning av økonomisk vekst og produksjon slik vi er vant til – men forhåpentligvis vil vi erfare at det fins andre verdier enn det et eskalerende forbrukersamfunn kan by på.
En ny økonomisk og samfunnsmessig ordning for planeten og menneskene som befolker den er selvsagt ikke enkel å gjennomføre – men vi må prøve å opparbeide entusiasme for en verdensomspennende bevegelse som ønsker å kjempe for en levelig og friskmeldt klode.
Jeg kan ikke se at vi har noe annet alternativ.
Jorda vil jo uansett klare seg fint uten oss. Det er menneskehetens livsbetingelser og videre eksistens som står på spill.
Tone Toft
Brasøy
