Mental Helse Hemnes markerer verdensdagen for psykisk helse med en rekke arrangementer, åpningsarrangementet ble holdt på Olsenhågen på Hemnesberget, med Hans Christian Håland som foredragsholder.
Verdensdagen for psykisk helse markeres 10. oktober hvert år. Mental Helse Hemnes har i år, som så mange ganger før også, planer om å markere dette over en lengre periode, og avslutter markeringen først 26. oktober.
Åpningsarrangementet ble holdt på Olsenhågen på Hemnesberget. Damene fra ukrainsk aktivitetsenter sto for salg av kaffe, te, vafler og kaker i alle varianter, og satte rammen for ei fin stund. Leder for Mental Helse, Sølvi Bente Skaga ønsket velkommen og ga ordet videre til ordfører Paul Asphaug.
Vi trenger hverandre
Asphaug oppfordrer til meningsfulle møter mellom mennesker på tvers av kulturer og alder for å motvirke ensomhet, stigmatisering og utenforskap.
– Vi har nå levd to år i krise, og det ser ut som det er mer usikkerhet i vente, og det skal vi slippe å møte alene, sa han.
Asphaug hadde funnet frem årsmeldingen til Mental Helse Hemnes fra 2010, og leste opp noe av det som var notert, med en humoristisk vinkling, til glede for de oppmøtte.
– Julebordet 2010: Med sykdomsforfall i arrangementskomiteen tok de friske medlemmene styringen på kort varsel og laget god stemning, leste han, og la til: jeg skal kanskje ikke lese opp hvem som var styremedlemmene.
Videre leste han om at de i 2010 hadde forberedt seg til verdensdagen for psykisk helse med å delta på dialogkonferanse.
– Dette til tross, klarte vi ikke å få arrangert verdensdagen i 2010. Styret og kommunen må nok dele skylden for dette. Man kan forklare det med pulverisering av ansvar som gjorde at ingen tok initiativ før det var for sent. og latteren runget på Olsenhågen.
– Dette skal ikke gjenta seg, så i år tar MHH ansvaret, fullførte ordføreren før han roste Mental Helse Hemnes for jobben de gjør.
To rørende vakre musikalske innslag fikk de over tretti oppmøtte også med seg, ungdommene Heidelin Thoresen sang, og Ingrid Brennhaug-Sjøvold spilte trompet. Begge akkompagnert av Elisabeth Knutsen på piano.
Saken fortsetter under videoen.
Om å håpe å bli sett, eller ikke bli sett
Sogneprest Hans Christian Håland holdt deretter sitt foredrag, med temaet «Vi trenger hverandre – løft blikket».
Med sitt sedvanlige snitt av humor, og glimt i øyet fikk han publikum både ettertenksomme, og til å bryte ut i latter.
– Har dere noen gang håpet på å bli sett, men opplevd å ikke bli det, for å ikke snakke om de gangene man ønsker at ingen ser en, men da ser alle på en? spurte han, og fikk en bekreftende latter fra rommet.
– Vi er redde for å bli sett, avslørt, og at andre skal se hvordan vi egentlig har det – takler jeg egentlig det? Hvorfor er vi så redde for det egentlig? Spurte han.
Sognepresten mente det er bra å vise hvem man egentlig er, og at det kan være veien til fellesskap. Så problematiserte han de sosiale mediene, og deres kraft og stilte spørsmål ved fellesskapet man opplever der.
Sosiale medier -et ekte fellesskap?
– Hvilket fellesskap er det vi opplever på sosiale medier? Er det bare bra, eller bare til skrekk og gru? Er det et ekte fellesskap?
Hans Christian fortalte historier som både belyste den ene og andre siden av saken, og delte tanker om sitt eget forhold til Facebook og hans valg om å dele egne fadeser, som han kalte det, der. – Å lese om andres fadeser er jo mye morsommere enn å bare lese om de andres lykke, for da kan man jo kjenne et stikk av misunnelse om man ikke er helt der selv, humret han før han fortalte historien om den gangen han tisset på seg på vei til prestekontoret, og igjen fylte latter lokalet.
– Det er jo bare intenst pinlig å tisse på seg i voksen alder. Og ikke noe mindre når man er sogneprest, delte han.
– Men så er det helt menneskelig.
Sognepresten delte tankene han hadde før han bestemte seg for å dele denne episoden på Facebook, etter at det var gått litt tid.
– Det man deler på Facebook er offentlig og for alle, så man må tenke seg om hva man deler. Hans Christian poengterte at sosiale medier kan både brukes og misbrukes. Han nevnte også at han, og de som er født i «predatatiden» trenger noe mer, ja alle trenger noe mer: møtene mellom mennesker på ordentlig.
– Det må vi ikke miste, men ta vare på, formidlet han.
Løft blikket
Håland ønsker seg at vi løfter blikket og ser rundt oss. I Hemnes lever vi i tette små samfunn.
– Det er ikke så store bevegelser her, og det er noe innflytter spesielt merker. Vi er ikke så gode på å inkludere de nye. Andre steder, hvor det oftere kommer tilflyttere, er det et helt annet miljø for inkludering og ta dem imot.
– Vi trenger å gjøre plass til nye, og ikke bare se oss selv og våre egne. Samtidig som man som ny trenger å være litt frempå selv, og vi må alle våge å ikke bare være perfekte – det åpner for fellesskap. Vi må sette på dagsorden det å være menneske, formidlet han, til en nikkende sal.
Rundt bordene gikk praten etter endt foredrag, og det ble både snakket om mental helse, sosiale medier og kulturen vi har for å ta vare på innflyttere.
Våg å be om hjelp
Irene Osmo og Jakob Andreas Kvitnes som er bosatt på Hemnesberget, var to av dem som nikkende klappet til ordene fra Håland.
– Hva synes dere om kvelden her på Olsenhågen?
– Veldig bra, svarte de i kor.
De to fortalte at det var første gangen de var på plassen, og på et arrangement i regi av Mental Helse. De to skrøt av både sogneprestens foredrag og hans engasjement for øvrig, samt at mental helse er i fokus. Jakob oppfordrer alle som trenger hjelp, til å ta imot når det byr seg.
– Det er flinke folk å få tak i, og det er viktig å ta imot hjelp når man har det tøft. Det er vanskelig for andre folk å skjønne hvordan det er å ha det så tøft, men det finnes hjelp å få, presiserte han.
