Oktober er måneden for Rosa sløyfe-aksjonen. Målet er å vise solidaritet med brystkreftrammede, og støtte videre forskning på brystkreft. Marit Ressem Reinfjell opplevde å få brystkreftdiagnosen i 2020, og oppfordrer alle kvinner til å sjekke seg.
Marit Ressem Reinfjell (39) fikk i 2020 brystkreftdiagnosen. Hun hadde ingen symptomer annet enn en kul i et bryst. I dag er hun ferdig med behandlingen, men jobber fortsatt med å finne balansen i hverdagslivets utfordringer, og hun kunne nok ønsket at noen fortalte henne hva som ventet etter endt behandling. Marit forteller at hun sitter igjen med en veldig stor respekt for alle andre som har sin historie, uansett bakgrunn, og nevner at hun setter pris på både Mental Helse Hemnes sitt arbeid med blant annet markering av verdensdagen for psykisk helse.
– Med denne opplevelsen ble det viktig for meg å gi jentene mine mulighet til å bli godt rustet gjennom barne- og ungdomstiden, slik at de kan håndtere livets utfordringer, deler hun.
Selv deltok hun på Rosa sløyfe- løpet på Mo, sammen med en del av sine kollegaer fra Familietjenesten i Rana kommune 01. oktober i høst, og synes det er viktig med slike arrangement, og hyller sine gode kollegaer.
– Kan du fortelle litt om ditt sykdomsforløp og tidsperspektiv på det du opplevde fra at brystkreft ble konstatert, til behandlingen var ferdig?
– Etter oppfordring fra de sterke, flotte damene i min familie dro jeg til fastlege med en kul som jeg hadde kjent en stund. Min daværende fantastiske fastlege, Kristin Axelsen, henviste meg til mammografi mens jeg satt inne hos henne. Det tok kanskje en uke til de ringte fra Bodø, da de hadde fått en avbestilling og kunne sette opp time kjapt. I Bodø ble jeg møtt av fine folk, og jeg ble grundig undersøkt. De var i utgangspunktet ganske sikre på at dette ikke var noe å bekymre seg for, ut fra alderen min og slik kulen kjentes ut. Det tok cirka ni dager før jeg fikk en telefon fra Bodø, med beskjed om at de hadde funnet kreftceller i kulen. Operasjonsdato var allerede satt to uker senere. Etter operasjonen tok det omtrent en måned før jeg fikk tilbudet om, og anbefalinger om videre behandling. Behandlingen med cellegift startet rett før jul, 21.12.20, og jeg var ferdig med stråling 02.06.21. Videre er jeg anbefalt medisinsk behandling i form av antiøstrogentabletter i 10 år fremover for å forebygge tilbakefall. Jeg er heldig som bor i Norge, med vår mulig til et godt offentlig helsevesen og god oppfølging.
– Hvor mye tid «mistet du» i denne perioden?
– Det er vanskelig å si. Jeg beskriver det som om å gå inn i en boble, der det viktigste var å komme seg gjennom behandlingen, og holde hverdagen så normal som mulig for barna. Under behandlingen var jeg i kampmodus, og tålte behandlingen greit. Da jeg var ferdig med behandling, tenkte jeg at jeg skulle tilbake til det gamle livet, med samme tempo og samme energinivå. Det viste seg at det skulle ta lengre tid enn jeg trodde. Dette føltes som en nedtur. Jeg ville rømme til en øde øy, helt alene, uten lyder, mennesker, kun meg. Senskader og bivirkninger av behandlingen sitter i, og jeg må lære å balansere energibruk på en annen måte.
– Hva gjør det med et menneske å få beskjed om at man har brystkreft? både under behandlingsperioden og i livet etterpå?
– For å overleve så ble jeg opptatt av å ikke se meg selv som syk – ønsket ikke å være syk. Jeg hadde ingen symptomer annet enn en kul, og følte meg frisk og rask. For barna sin del måtte jeg være sterk, gjøre det jeg kunne, og klarte i hverdagen med dem. Jeg fokuserte på å holde hverdagen så normal som mulig for jentene mine. Jeg følte det var enklere for meg å være den som fikk kreft, enn om noen i min nærmeste familie skulle få det. Det er viktig å prate om at det oppleves opp og nedturer underveis og etterpå. For meg kom det i form av vanskelige tanker, bekymringer (spesielt med tanke på jentene mine) og utmattelse i perioder. Videre er det også ulike fysiske og kognitive senskader i tillegg til arr, stråleskader og bivirkninger av medisin.
– Kan du fortelle litt om hvordan det var for familien og andre pårørende å oppleve dette?
– Midt i behandlingen som foregikk under koronapandemien var det nok strevsomt for familien å hele tiden ta hensyn til at jeg hadde behov for skjerming av smitte grunnet et lavt immunforsvar. Min søster beskriver det slik; “Kreftdiagnosen er jo veldig skremmende, fordi om prognosen er god. Vanskelig å se at noen som er så ung, frisk og ikke minst sprek plutselig er “syk”. Jeg husker likevel at vi var opptatt av å si at Marit ikke var syk, kreftkulen var fjernet og nå er det etterbehandling, og det skal gå fint. Men viktig å ha forståelse for at behandlingen er tøff, selv om jeg har inntrykk av at Marit kanskje var opptatt av å ikke vise at hun var i dårlig form, spesielt for barna. Man vet jo også hva denne type behandling kan innebære, og det er tøft å se at noen du er glad i må gå gjennom det. Jeg så tydelig kampmodusen, og nedturen som fulgte. Jeg har sammenlignet det med å ha en eksamensperiode, for så at “lufta går litt ut av en”, bare at man kan gange dette med 100, og likevel være nødt til å stille opp for barna.”
– Hvordan er livet ditt nå, etter dette? Ligger det en redsel og lurer i tankene?
– Jeg jobber med å finne balansen mellom familie, jobb og livet for øvrig. Jeg husker at en lege sa noe om at jeg skulle bruke tiden på det som gir positiv energi, og det er helt nødvendig for å bygge meg selv opp. I tillegg til en støttende familie, som jeg ikke ville vært foruten, har det å komme litt tilbake på jobb hatt en positiv effekt på min psyke. Et miljø hvor mine arbeidskollegaer og ledere er rause, forståelsesfulle vesen som gir rom for mine opp og nedturer. De er en fantastisk gjeng å være sammen med, og er også en del av min terapi. Noe annet som er like viktig for meg, er å kunne være ute i friluft, fjell og natur, noen ganger sammen med en fantastisk søster, andre ganger alene. Der henter jeg styrke. Det er vanskelig å kommunisere hvordan jeg har det, ikke bare på de gode dagene, også på de «ræva dagene». Det vil vel alltid ligge en redsel for tilbakefall eller at andre nære/kjente skal oppleve det samme.
Marit forteller at hennes livsmotto er som følger: Ta små skritt og nyt, noen ganger hopp og nyt litt mer.
– Jeg vil gi en hyllest til sykepleiere og annet helsepersonell både på sykehus og i min kommune, mange flotte medmennesker å møte i en tøff periode som gjorde tiden lettere å holde ut. Dessuten har Frisklivssentralen i Hemnes har et bra tilbud til dem som har vært rammet av kreft, det er noe jeg vil løfte frem, selv om jeg ikke har benyttet meg av det så langt. – Og jeg klarer nok ikke å uttrykke hvor viktig min familie har vært og hvor takknemlig jeg er for å ha dem.
Til slutt kommer Marit med ei oppfordring:
#Sjekk deg – Det er bedre å sjekke seg en gang for mye, enn en gang for lite!
Marit om Hemnes
– Hva er det beste med Hemnes?
– Fantastisk natur, nære turmuligheter, full av fine folk.
– Hvilken hemnesværing fortjener en stor bukett blomster? Hvorfor?
– Jeg skulle gjerne gitt mange en bukett, men i dag vil jeg gi min til Marianne Evjen. Hun fortjener den både for sin medmenneskelighet i møte med meg som kreftoperert, men like mye for sitt engasjement som leder og trener i Korgen IL håndball. Vi trenger flere som henne. Og en hyllest for alle de som stiller frivillig opp som trenere, foreldrekontakter som jobber sammen om å gjøre Hemnes kommune til en god oppvekstkommune.
– Hva greier du deg ikke uten i Hemnes?
– Naturen, kamkake, fotball- og håndballhall.
– Du får endre en ting i Hemnes. Hva?
– Jeg ønsker med mer engasjement for å jobbe fram fritidstilbud for barn og unge. Jeg skulle ønske vi fremover kunne samle spesielt håndball i Hemnes Kommune sammen i en klubb og samlet krefter for å holde idretten i gang år etter år. Jeg har selv vokst opp med engasjerte foreldre som fulgte opp aktiviteter for meg. Både håndball og fotball er fortsatt en del av min ukentlige glede – en fantastisk gjeng flotte jenter i ulik alder som møtes. De vet det kanskje ikke, men jeg henter styrke der også.
– Smul sjø eller evig snø. Hva er din favorittplass i Hemnes?
– Killebukken/Kangsen/ Bjerkamarka <3
