29. juni var det et år siden trebarnsfaren Torgeir Nilsen Rekve (39) som er bosatt i Korgen, opplevde et hjerneslag. Vi har fått høre hans historie, og hvordan livet er i dag, et år etter.
Torgeir sitter i sofaen hjemme på Markusmoen da avisa kommer. Han byr på kaffe, og går på kjøkkenet for å hente en kopp til journalisten. Stua er nyoppusset, gulvåsene er kommet i vater og nytt gulv lagt oppå. Veggene er fornyet og malt, en spilevegg laget, pipa har fått ny look og en innebygd peisinnsats, og plassbygde hyller laget. Det er Torgeir som har vært byggmester. Den to meter lange mannen har ingen bevegelser, eller manglende sådan, som avslører at han for litt over et år siden var lammet i hele venstre side ei stund. Torgeir er utdannet murer, har jobbet som maler også, er per i dag student, og holder på med byggingeniørstudier som gir en bachelorgrad i lomma. Da de på sykehuset i fjor sommer spurte han hva som var målet hans fremover, var svaret klart: å komme seg tilbake på skolebenken høsten 2021. Og mannen gikk ikke glipp av en dag av studiene. Tre uker etter sykehusoppholdet stilte han i startblokka på skolen igjen, og i dag har han vært gjennom 20 eksamener i løpet av et treårig studie.
Skulle bare en snartur på Mo
Vi rykker tilbake til 29. juni, og får høre Torgeirs historie, fra en sommerdag i juni 2021 og frem til nå. Familien var på hytta ved Røsvatnet, og han skulle bare en snartur på Mo for å kiropraktisk behandling, og så tilbake til hytta for å feriere videre.
Da Torgeir skulle reise seg opp fra kiropraktorbenken var ikke kroppen som den skulle. Han ble bare sittende og lene seg framover over behandlingsbenken, og kaldsvettet.
– Hvordan opplevde du det som skjedde, ble du redd?
– Nei, jeg skjønte ikke hva som skjedde, og hadde bare fokus på å puste. Puste rolig. Jeg var bevisst hele tiden, falt ikke bort på noe som helst tidspunkt, forteller han.
Ambulanse ble tilkalt, og da ambulansefolkene kom, ble det slått slagalarm. Torgeir ble sendt rett i MR og på intensiven på Helgelandssykehuset i Mo i Rana. Blodtrykket til Torgeir var fryktelig høyt på det tidspunktet, med et overtrykk på 225, og undertrykk på 120.
– Men jeg skjønte ikke hva som skjedde, gjentar han og rister litt på hodet.
Mistet kontakt med venstre side
Han mistet kontakten med hele venstre side i kroppen, og språket var svekket. Å spise ble utfordrende, da svelget også var påvirket.
– Logoped ble kontaktet, da de trodde jeg var rammet av afasi. Å spise mat var utfordrende de to første dagene, da jeg også var lammet i tunga. Svelgmotoriske problemer er vanlig etter slag, og å drikke rent vann var det verste. Det er jo ingen motstand i det, så det havnet i vranghalsen. De på sykehuset tilbydde da et fortykningspulver i, slik at det ble lettere å få i seg, men jeg trengte ikke det. Etter noen dager fikk jeg klarsignal til å spise hva jeg ville, beretter Torgeir.
Logopeden gjennomførte mange ulike tester, og afasi ble ikke konstatert.
– Det ble mange rare øvelser jeg måtte gjøre for opptrening, men nå er alt greit igjen, meddeler han.
Den manglende kontakten med venstresiden var heldigvis også forbigående. Torgeir hadde raskt progresjon både i arm og bein.
– Fysioterapeutene ville ha meg opp og gå dag tre.
– De måtte være to fysioterapeuter for å støtte meg, jeg hadde ikke kontroll selv. Det var rart å oppleve at refleksen som gjør at vi tar et steg til side for å gjenopprette balansen om vi faller til en side, var borte. Det var veldig rart å oppleve, deler han åpenhjertig.
Den første tiden kjente Torgeir ikke forskjell på varmt og kaldt på sin høyre side.
– Dette var noe som fascinerte dem i Sandnessjøen, for det var visst ikke vanlig, nevner han.
Prekestol, rullator og staver
– Hvordan har opptreningen foregått?
– Jeg var to uker på sykehuset på Mo, så to uker på rehabilitering i Sandnessjøen etterpå. Jeg måtte gå med prekestol først, så rullator. Første turen ute var jeg ikke rare karen, jeg gikk med rullator på en sti i Sandnessjøen sammen med fysioterapeuten, minnes han.
– Men da fysioterapeuten etter noen dager så meg i gangene med rullatoren trillende ved siden av meg, og ikke foran, tok han den også bort, og jeg fikk staver isteden. Torgeir humrer, og fortsetter:
– Så ble det staver på neste tur, og da jeg var hjemme på permisjon ei helg.
Torgeir var bestemt fra dag én. Han skulle tilbake i form, og skulle kjempe seg til en normal hverdag uten begrensninger i bevegelse. Med ei fortid som aktiv både i skisporet og som en friluftsmann som elsket å gå i fjellet, hadde han grunntrening som skulle komme godt med, i bunn.
– De sa på sykehuset at de forutsetningene jeg hadde, med bra grunntrening hjalp godt på. Da jeg kom heim fra Sandnessjøen gikk jeg for egen maskin, uten hjelpemidler. Styrken har aldri vært borte, det var bare bevegelsene som var ukontrollerte, forklarer han og legger til:
– Jeg fikk beskjed om å ta det med ro, jeg var fryktelig ivrig med å bli frisk. Hvile er en stor del av rehabiliteringen, så jeg måtte jo høre på dem, ler han.
Måtte øve inn bevegelser på nytt
Veien frem til å gjenvinne motorisk kontroll har bestått av mange ulike øvelser for koordinasjon og også finmotorikken. Han ble opplyst om at de tre første månedene etter et hjerneslag er den viktigste perioden for opptrening, det var motiverende. Torgeir gikk hos fysioterapeut det første halvåret, men har siden drevet trening på egenhånd. Han har lagt ned mange timer, og er nå tilbake i god gammel form.
– Jeg hadde mange turer på fotballbanen sammen med Hedda (8). Der gjorde vi forskjellige øvelser, trente balanse og slikt. Det var en fin plass å gjøre det på. Vi gikk også mange turer på Korgfjellet i turstiene der, det var også veldig god trening for balansen, konstaterer han, før han deler flere tilbakeblikk:
– Første gang jeg skulle sykle etter dette, var rart. Det ble veldig stakkato bevegelser. Jeg hadde jo fått tilbake den vanlige gå-bevegelsen, men når sykkelbevegelsen, som er annerledes, skulle gjøres, ble det utfordrende. Det gikk seg nå fort til, sier han, mens han demonstrer sykkelbevegelsen med beinet som han måtte arbeide for å koble på resten av kroppen igjen. Torgeir ler litt, han finner humor i dette, og forteller at det samme gjaldt skigåing, spesielt fristil.
– Det måtte øves inn på nytt, og jeg følte meg som en gammel mann.
I sommer har han vært på mange fjelltopper, senest Lukttinden i Vefsn. Torgeir slår et slag for bevegelse i naturen og å ikke la seg begrense av opplevelser som hjerneslag, men å gjøre sitt beste for å komme seg i best mulig form igjen.
Vi vet ikke hva som skjer i morgen
– Har dette gjort noe med måten du tenker på?
– Det gjorde nok det spesielt i starten, der og da, og ei stund etterpå. Men så flyter det inn i hverdagen og man går over til en ny normal. Man tenker litt ekstra over ting, og jeg mener man ikke må være så redd for å prøve nye ting, vi vet ikke hva som skjer i morgen. Jeg skulle jo bare en snartur på Mo på behandling, og så tilbake til hytta å spise fisk, sier han og lar ordene henge litt i lufta, før et smil tar over fjeset igjen, og en latter høres.
– Hvordan var dette for familien din?
– De var nok sjokkerte og redde i starten, men tok det egentlig veldig fint, selv om det nok var vanskelig. Første gangen de besøkte meg på sykehuset satt jeg i rullestol, for jeg klarte jo ikke å gå på det tidspunktet. Det var sikkert litt rart for dem, men de sa ikke så mye.
Besteg Galdhøpiggen i sommer
– Hvordan er livet nå, ett år etter, og er du noen ganger redd?
– Det er som før, egentlig. Jeg har en spesiell følelse i venstre side, den er vanskelig å sette ord på, men kjennes som et trykk eller press, og det er det ingen som kan gi meg svar på om det blir borte noen gang. Men jeg har ingen utfordringer med det. Jeg er ikke redd, og jeg har fått beskjed fra fysioterapeut at det ikke er farlig å presse kroppen. Ikke å presse seg opp mot makspuls, heller. Kroppen sier ifra om det blir for hard trening, sier han rolig.
– Du kunne jo satt deg ned og sett det «ulekt», hva var drivkraften din?
– Jeg hadde ikke tenkt å være ferdig, men komme meg til normalen så fort som mulig. Men ja, jeg kunne jo bare satt meg ned, men det gjorde jeg ikke.
– Hva har vært det viktigste for deg for å komme deg gjennom alt dette?
– Humor er viktig, og så er jeg jo en forholdsvis ung mann enda, så jeg fant motivasjon i at jeg har halve livet foran meg. Jeg har en flott familie, og å tenke at jeg vil tilbake i form slik at jeg kan fortsette å dra på tur sammen med dem uten å ha noen begrensninger har vært stor motivasjon. Ekstra artig var det jo att vi klarte å bestige Galdhøpiggen sammen i sommer, deler han.
Ikke så rent lite imponert over Torgeirs pågangsmot, målrettede trening og utrolige rehabilitering, – og alldeles ydmyk takker journalisten for seg, og for at hun får dele glad- historien hans med leserne.
