I dag har vi en større sak om en medisinstudent som har vært på Vestbredden i Midt-Østen. Temaet er for mange kontroversielt, det vekker følelser, og da er det fort gjort å diskutere to ulike saker.
Vi ser det samme i svært mange saker i samfunnet, saker som skaper store debatter. Lokalt har vi lokaliseringsdebatter som har ødelagt for samarbeid og utvikling av hele regionen Helgeland, vi har en konflikt i Hemnes der leietakere og utleier har kjempet mot hverandre i snart to år, og alle planer og prosjekt er lagt på is. Vi har en debatt om Nordnorgebanen, og vi har hete debatter om så vel vindkraft som kraftpriser.
Felles i alle debattene er at de som er for og imot snakker rett forbi hverandre, uten å lytte, og aller viktigst, om helt forskjellige ting.
Når det er slik lokalt, innenfor små geografiske områder med mennesker som er nokså like, ja da forstår man at problemene blir enda større i for eksempel Midt-Østen eller andre konfliktområder rundt på kloden. Dette er greit å ha i bakhodet når vi slår hverandre litt i hodet med de samme argumentene gang på gang, uten å lytte eller reflektere over motpartens meninger og bekymringer. Å forstå motparten skaper empati, empati skaper bedre samfunn. Det betyr ikke at motparten har rett, men kanskje fører det til bedre, felles, løsninger.
Dette er ting som angår oss alle, og der alle kan spille sin lille rolle, med sitt lille ansvar. Det kan være å bruke sin lille stemme til å si fra når ting ikke føles greit, og sette ord på hvorfor. Det er spesielt i saker der man selv ikke blir særlig rammet at man bør stå opp, bruke ytringsfriheten til å si fra om urettferdighet.
I dagens samfunn kan det være belastende å si fra, det er fullt forståelig. Det som ikke er så bra er at scenen da blir bestående av de mest ekstreme på de ulike sidene, og vi får en debatt som både blir ufruktbar og ufin.
Verden har dratt et par steg i feil retning, der debatter skjer i lukkede rom, da skjer beslutningene gjerne også i lukkede rom. Vi trenger modige stemmer, stemmer på hoder som også har virksomme ører og tenkende hjerner.
Verden er nemlig stor nok til oss alle.
