Urfremføringen av Tor-Petter Aanes Jubileumsmesse i Hemnes kirke onsdag kveld ble ei hellig stund for alle fremmøtte. En verdig konsert for Hemnes kirke som fyller 150 år.
Hemnes kirke ble sakte, men sikkert fylt opp av jubileumskonserttilhørere onsdag 7. september. Feiring av kirkens 150 år skulle gjøres med kortreist, nykomponert musikk. Kveldens hovedperson, komponist og dirigent, Tor-Petter Aanes fra Korgen, tuslet rolig rundt i kirka før konserten. Klar for urfremføring av sitt største verk, Jubileumsmesse.
– Hvordan er nervene nå?
– Nei, det går helt fint, svarer han med et smil. En nedpå fyr.
«Kafelyden» i kirkerommet stilnet av idet strykere fra Helgeland Sinfonietta tok plass, Båsmokoret kom gående inn på rekke og rad, og ble avløst av applaus, før den absolutte stillhet tok over. Tor-Petter snur seg og ønsker velkommen.
– Duverden ke mange det va her! Utbrøt han.
– Velkommen til jubileumskonsert. Det er veldig stas skulle få fremført dette som jeg har pønska ut, som er et resultat av ren kjedsomhet under pandemien, fortsatte han, og fikk latter som respons fra kirkebenkene.
Saken fortsetter under bildet.
Motivert av kjedsomhet
At Hemnes kirkes 150 års-jubileum skulle være arena for urfremføring var ikke planlagt fra starten av, men en veldig passende anledning. Den tredelte konserten ble pustet i gang med stykket som komponisten til slutt endte med å gi navnet «Babel».
– Det startet med at jeg regnet med koret var rustent etter pandemien, så vi skulle begynne med noe helt basalt. Pusten. Så fant jeg lyden av dette fascinerende, og det vokste seg frem til noe rart, delte komponisten beskjedent.
Latter i kirken. Så stillhet. Deretter tok lyden av et helt kor som puster i takt, over kirkerommet. Tor-Petters armer dirigerte pusten til seksti mennesker. Med så presise pust at det kunne ligne et marionetteshow. Susende pust, tung, lett, lang og kort. Rytmisk. Ispedd Harald Horgens konstruerte språk, kompakta svalbardiana, et språk bare Horgen selv forstår, utgjorde stykket et perfekt babbel, inspirert av historien om Babels tårn i Bibelen. Det var umulig å ikke ha lyst til å puste i takt med koret, og fascinasjon over ideen og måten det hele var gjennomført på, et faktum. Stykket ble avsluttet med at dirigenten trakk til seg hele korets pust. Og tilhørerne holdt antakelig pusten selv, til Aanes snudde seg og bukket til applausen.
Saken fortsetter under bildet.
«Havsalme» med melodi av Tor-Petter, tekst av Helge Stangnes, var neste på programmet. Særdeles passende på Hemnesberget og kirka. Her beveget både tekst og melodi, krøp via gåsehud, inn i sjela til dem som var til stede og varmet opp det allerede ganske så varme kirkerommet ytterligere.
«Still så stormen om min stamn,
du som veit mitt beste.
Los meg mellom fallan fram
til eg i din trygge hamn
finn mitt ankerfeste» avsluttet salmen med.
Applausen var høylytt. Folket hadde ankret opp.
Dere får klappe om dere blir vilt begeistret
Siste post på programmet var messen som Aanes hadde komponert av kjedsomhet. For å ha det klart først som sist: Det bar den ikke preg av. Seks satser som hver og en representerer et liturgisk ledd i en gudstjeneste ble fremført på fremragende vis. At komponisten var nyfødt var det intet som vitnet om.
– Egentlig skal de seks satsene spilles rett etter hverandre, uten applaus mellom, men dere får lov til å klappe om dere blir vilt begeistret, sa Aanes med glimt i øyet, før han med vante bevegelser signaliserte åpning på urfremføringen for kor og musikere.
Saken fortsetter under bildet.
Det som i de neste minuttene fylte Hemnes kirke, var noe vakkert. Sjelelig, stort og mektig, men også sårbart og lekent. Kor og strykere leverte i harmoni, utfylte hverandre, og det var glimt i øynene.
Satsene bygde seg opp, tone for tone, Aanes serverte dramatiske, dynamiske og bevegende komposisjoner med innlevelse, og da koret i nydelig samspill med de profesjonelle musikerne fylte kirka med «Sanctus», leverte de på kanten av tårer på tredje rad. Sanctus er latin for «hellig». Det kunne ikke passet bedre.
Til tross for at korsang på latinsk ikke er for alle å forstå, gav det hele mening. Det var lett å nyte stunden, bare være. Strykernes inderlighet i musikken, deres myke bølgende bevegelser i takt med den, og deres kontakt med dirigenten med kjappe øyekast gjorde inntrykk. Aanes kan både komponere og dirigere.
Makalaust
Til stående applaus bukket og takket Tor-Petter etter at siste tone var satt, sammen med koret og strykerne. Leder i menighetsrådet, Bjørn-Terje Nilssen, overrakte blomster og takk til dirigenten, og takket både Båsmokoret, Helgeland Sinfonietta, og publikum.
Urfremføringen av «Aanesmessa» oppsummeres kort på følgende vis: tekst av norsk-, latinsk- og kompakta svalbardiansk art kan forstås med kroppen, vakre melodier, pust og harmonier kan røre både sjel og hjerter. Publikum kunne vende hjem varme i hjertet.
Unni Skjefstad (80) var en av dem.
– Dette var for meg en hellig stund. Det var makalaust. Både koret og musikerne, ja alt. Ei stor stund! Sier hun entusiastisk.
Saken fortsetter under bildet.
Komponistens far, Trygve Aanes, var stolt og beveget.
– Hva synes du om konserten?
– Jeg er imponert. Jeg visste jo han kunne lage musikk, men ikke sånne store komposisjoner, smiler han.
– Det er litt av en jobb han har lagt ned, men det var som han selv sa: han gikk inn i ei boble, nikker far sjøl.
Trond Rydsaa og kona Elisabeth gliste fra øre til øre på vei ut av kirka.
– Hva syntes dere om konserten?
– Det var rett og slett fantastisk, det er ikke mer å si, nikket de samstemte.
Litt beveget selv også
Per Jomar Hoel og kona Elsa delte oppfatningen, og mente det var en fantastisk konsert, og at med kor fra Rana, og strykere fra Mosjøen måtte den utropes som inspirasjon.
– Dette var et prakteksempel på at når Mo og Mosjøen samarbeider, så blir det bra! Sa en begeistret og entusiastisk Per Jomar.
– Ja, det er helt sant. – Med Hemnes som samlingspunkt, som binder dem sammen, legger fruen til, like begeistret.
Harald Horgen var også en av de begeistrede. Han smilte fra øre til øre, og uttrykte både stolthet og glede over å ha fått bidratt.
– Det var kjempe, kjempe bra på alle måter, konstaterte han.
Tor-Petter sjøl repliserte følgende på at han hadde beveget publikum og journalisten:
– Jeg ble faktisk litt beveget sjøl på slutten.
