Et utvekslingsprogram mellom norske medisinstudenter og palestinske medisinstudenter på Vestbredden førte Emma Marshall langt hjemmefra. Der fikk hun oppleve både fantastisk samhold og israelsk apartheid.
Emma Marshall er 22 år og starter nå på sitt tredje av seks år på medisinske studier i Bergen. Hun er oppvokst på Valla, og har tidligere vært godt synlig både som musikkartist og senest som leder av ungdomsgruppa i Amnesty mens hun fullførte videregående skole i Trondheim.
Der gikk hun på IB ved Trondheim Katedralskole, en linje som erstatter Vg2 og Vg3 i videregående skole. Ifølge nettsidene til skolen foregår all undervisning på engelsk, med unntak av språkfagene. Det var også skolen som ble inngangen til Amnesty for Emma.
– Gjennom skolen var det obligatorisk med frivillig arbeid, og jeg valgte da Amnesty, forklarer hun.
Dermed fikk hun smaken på humanitært arbeid, og NorPal-Sawa.
– Dette er et samarbeid mellom medisinstudentforeningene i Norge og Palestina, og innebærer at ti norske og ti palestinske medisinstudenter møtes i Nablus. Dette har jeg hørt om siden første dagen av studiene, og fikk det også anbefalt av venner. Jeg søkte, og var så heldig å være en av de ti som fikk dra til Nablus i en måned.
Hun forteller at så langt har utvekslingen bare vært gjennom samarbeid på Vestbredden, og ikke gjennom gjensidig utveksling.
På nettsiden til prosjektet beskrives det blant annet slik:
I løpet av et fire ukers opphold hospiterer deltakerne på et eller flere lokale sykehus i byen, deltar på ulike workshops og foredrag, samt arrangerer et førstehjelpskurs for barn og ungdom fra flyktningleire i Nablus.
Litt historie
Nablus er en by på Vestbredden, Vestbredden er ifølge Store Norske Leksikon områdene vest for Jordanelven og Dødehavet, og er nær 6.000 kvadratkilometer stor. Området er avgrenset av Israel i nord, sør og vest, mens det grenser til Jordan i øst. Vestbredden utgjør sammen med Gaza det palestinske selvstyreområdet, som er tenkt å danne en fremtidig palestinsk stat.
Vestbredden er i dag okkupert av Israel, som også har opprettet israelske bosettinger med egne veinett, disse innbyggerne følger israelsk lovgiving., Slik bosetting på okkuperte områder mener FN er i strid med folkeretten. Det bor anslagsvis en halv million israelere på Vestbredden på områder der palestinerne ikke har adgang. Totalt bor det cirka 3 millioner på Vestbredden, i 2014 bodde drøyt 750.000 av disse i flyktningleirer.
Artikkelen fortsetter under bildet
I 1993 ble Vestbredden som en følge av Osloavtalen inndelt slik at enkelte områder fikk begrenset palestinsk selvstyre, andre områder med delt styre med Israel mens de siste områdene ligger helt under israelsk kontroll.
Det er politisk uenighet både om prosessen mot en palestinsk stat, og ikke minst Israels bosetting og bruk av naturressurser og areal i okkupert land. Spesielt blir Israel kritisert for forskjellsbehandlingen mellom palestinere og bosatte israelere, noe som utsendinger fra FN i vår kategoriserte som apartheid. Apartheid ble kjent fra Sør-Afrika der de hvite og fargede ble holdt adskilt, der den hvite befolkningen undertrykte den fargede befolkningen.
Dette var altså bakteppet før Emma satte kursen mot Midtøsten.
Hun forteller om store kontraster, også mellom den «vanlige» delen av Vestbredden og det livet de som bor i flyktningleirer lever.
På Vestbredden er det flere universitet, og det vi var på i Nablus var flottere enn norske. Det var privat, og det kostet 2-300.000 å ta utdanningen der, i det hele tatt var det norske priser på Vestbredden.
Artikkelen fortsetter under bildet
– Forskjellene gjør at de ikke blir ett folk, mye avhenger av hvor du er født. Har du israelsk ID, som du får hvis du er født i det som var Palestina før 1948, dagens Israel, reiser du forholdsvis fritt. De som bor på Vestbredden, for eksempel Nablus, er derimot isolerte. Selv om det bare er en 40 minutters reise til kysten og havet har de fleste aldri sett havet, de slipper ikke gjennom checkpoints, forteller en engasjert Emma.
Hun forklarer at det faktisk er tre ulike typer pass/ID, den siste er de som kommer fra Jerusalem og har palestinsk pass, men med mulighet for å reise som israelere.
– Hvordan preger soneinndelingen og mangel på frihet innbyggerne?
– De som bor i områder med full israelsk kontroll har mer liberale vestlige tanker, mens Nablus som er isolert er de mer gammeldags med tanke på kvinnesyn og slikt.
– Hva skjedde når dere kom fram?
– Vi fikk en fantastisk mottakelse, jeg har aldri opplevd slik gjestfrihet. Vi merket at vi nordmenn nok er litt mer strukturert, tid er ikke så eksakt, og ting blir ordnet litt etter hvert. Vi fikk en leilighet, så ble ting løst underveis, de sto på døgnet rundt for at vi skulle ha det bra.
Artikkelen fortsetter under bildet
Det har vært et opphold i dette utvekslingsprosjektet i to år som følge av koronapandemien, noe som skapte litt utfordringer med videreføring av kunnskap.
– Mange av de som hadde vært med på dette tidligere var ferdig med studiene, men de studentene vi møtte tok oss hjem til sine foreldre på middag. Selv om det var små leiligheter, ga de plass til ti studenter, og satte seg selv til side.
Dramatikk
Emma og de andre studentene var hovedsakelig stasjonert ved et offentlig sykehus i Nablus, men var også i flyktningleir.
– Det var nok i flyktningleir vi følte oss mest utrygge. Det var fordi de små barna der først trodde vi var israelere ettersom vi jo ser sånn ut. Det var litt skummelt, men vi fikk etterhvert forklart dem at vi ikke var israelere med den lille arabiske vi kunne, og ved å si noe så enkelt som «Free Palestine» for å få dem til å forstå.
– Ellers var vi aldri redde, selv ikke da vi ble vekket av skuddsalver på en av de siste dagene. Det var israelske styrker som for første gang siden tidlig på 2000-tallet gikk inn i Nablus som er et område underlagt palestinsk selvstyre. De tok seg inn i gamlebyen og var ute etter en bestemt person. De fant ham ikke, men to andre ble drept i aksjonen.
Dette førte til at alt ble stengt ned, og avslutningen på oppholdet ikke helt slik det var planlagt.
Artikkelen fortsetter under bildet
Dagliglivet
Selv om det skjedde dramatiske ting fikk medisinstudentene både delta i hverdag og fest mens de var på Vestbredden. Vi lar Emma fortelle.
– De tre første uker var vi på sykehuset på formiddagen der vi roterte på hvilken avdeling vi var på. Som andreårstudent har jeg ikke vært så mye på sykehuset enda, og fikk sett mye jeg aldri har sett før. Alt fra mange sjeldne genetiske sykdommer, ettersom det å få barn søskenbarn mellom seg er ganske vanlig, det var vanlige operasjoner, og til å se min første fødsel. Det siste var så fint, jeg fikk tårer i øynene.
En av ukene var hun på ER, som er emergency room, eller akutten på norsk.
– Der var skuddskader hos pasienter en del av normalen. Den ene dagen kom det inn en 15 år gammel gutt som etter mange runder med HLR rett og slett blødde i hjel fra spiserøret som en komplikasjon av hans kjente skrumplever.
Emma forteller at dette aldri ville skjedd i Norge.
– Han hadde aldri rukket å få den komplikasjonen fordi han hadde fått en ny lever for lenge siden, eller hvert fall fått så tett oppfølging at man hadde klart å stoppe komplikasjoner i tide. Dette er så frustrerende, den medisinske utdanningen deres er veldig bra, og palestinske medisinstudenter utmerker seg på internasjonale tester. Likevel nytter det ikke uansett hvor bra utdannet du er, når strukturen til helsevesenet svikter. På grunn av blant annet mangel på ressurser og penger, og det å være okkupert, får ikke helsevesenet utviklet seg.
Artikkelen fortsetter under bildet
– Etter sykehuset hadde vi ofte workshops om ulike tema, alt i fra veldig tabu tema om LGBTQ+ til gender based violence, kjønnsbasert vold, til mental helse i konfliktområder. Dette var hovedsakelig vi norske studenter som arrangerte for både de norske og palestinske studentene. Her fikk vi mange gode diskusjoner og jeg håper og tror vi fikk reflektert og lært mye begge nasjonaliteter.
– På kveldene gjorde vi sosiale aktiviteter. Alt fra å spille brettspill, til å dra ut på restaurant og spise himmelsk mat, til norsk kveld med taco, til arabisk kurskveld.
– Ellers gikk ofte helgene til utflukter til for eksempel Jerusalem, Jeriko og Dødehavet. Vi var i Hebron, en by hvor okkupasjonen er veldig tydelig ettersom palestinere og israelere bor helt oppå hverandre, og Ramallah, en «vestlig» og mer liberal by på Vestbredden hvor de palestinerne som drikker alkohol drar for å feste.
– Den siste uken var vi på Balata Camp, Vestbreddens største flyktningleir. Her hadde vi førstehjelpskurs på en av jenteskolene der som er drevet av UNWRA. Vi fikk en dag mindre her på grunn av de som ble drept av israelske styrker – alt stengte som sagt den dagen og barna var hjemme fra skolen. Noe av det som overrasket meg mest med oppholdet var nettopp disse flyktningleirene. Forventet å se leirer med telt (slik man gjerne ser på TV), men dette ser heller ut som et fattig strøk. De har jo tross alt bodd der i 50-70 år (en runde med flyktning etter 1948 og en ny runde etter 1967). Er hus med vegger. Husene er bygd i høyden for hver ny generasjon siden de ikke får utvide i bredden. Husene ser ustabile ut og vet ikke om de hadde overlevd et jordskjelv. Mange kjempetrange gater hvor du nesten ikke klarer å gå gjennom. Generelt masse folk stuvet sammen på et lite område. Dårlig sanitærfasiliteter og begrenset helsehjelp.
Artikkelen fortsetter under bildet
Hjemreisen
Emma reiste ikke sammen med resten av studentene hjem ettersom hun dro en dag tidligere. Hun måtte reise via Israel, og flyplassen i Tel Aviv. Det skapte uventede problemer.
– Jeg reiste tidlig fordi jeg ville ha god tid, det endte opp med å bare holde akkurat. Jeg var vant med at taxi var enkelt og billig i Nablus, men det var ikke så enkelt når jeg kom til Israel. De forlangte at jeg måtte bestille tur via en app på telefonen. Dette hadde jeg ikke tid til, og ba tynt om å bli kjørt til flyplassen uten å bestille. Jeg fant en sjåfør som motstridende tok på seg oppdraget. Jeg sa jeg var på backpacking når sjåføren spurte hva jeg gjorde i Israel. Dette var den felles «coverhistorien» vi norske hadde blitt enige om å si i møte med israelere.
Årsaken til hemmeligholdet var at de hadde hørt at det kunne føre til problemer å fortelle at de hadde vært på Vestbredden i et samarbeidsprosjekt.
Etter hvert visste det seg at sjåføren var muslim, og da fortalte en lettet Emma omsider hvor hun egentlig hadde vært og egentlig hadde gjort.
– Han bodde i et muslimsk kvarter i Tel Aviv, og hadde israelsk ID. Jeg spurte ham hva han selv sier han er. Han fortalte at det var vanskelig, han var verken israeler eller palestiner, og hørte ikke til noen steder. Slike saker fører til splittelser på alle mulige måter, mener Emma.
Hun ankom flyplassen i god tid med 3-4 timer igjen til avgang.
– Da jeg kom inn ville de vite hvor jeg hadde vært i Israel, og om jeg reiste alene. Jeg sa jeg hadde vært i Jerusalem og Tel Aviv. Så langt gikk det greit, så var det bagasjen, en spinkel spiralbag, den var verken stor eller tung. Den ble scannet, og da fant de noe de ville se nærmere på. Alt som ikke var klær ble sjekket veldig grundig, og de tok test av alle ting. Jeg hadde med meg suvenirer fra Vestbredden, arabiske bøker, palestinske skjerf og arabisk kaffe.
Det gjorde ikke veien fram til flytrappa enklere.
– Jeg fortalte at jeg lærte arabisk for å kunne snakke med arabiske venner. Jeg forsto at jeg måtte være forsiktig med å lyve, de visste trolig det aller meste om mitt opphold. Da vi dro nedover hadde vi avtalt på forhånd hva vi skulle si, at vi var kristne på backpacking, og skulle se på steder der Kristus ble født og levde. Det endte med at jeg brukte flere timer med nye kontroller, der de gjør ting så vanskelig for deg som de kan. Jeg ble sjekket to ganger, måtte tømme ut alt og pakke ned igjen. Så ringte kontrolløren til en ny leder for ny kontroll med masse personlige spørsmål, det virket som ren profilering.
Hun var endelig gjennom sikkerhetskontrollen, deretter var det videre to ulike køer.
– I den ene køen var det cirka 20 personer, i den andre 3-4 personer. Jeg ble plassert i den korte, og trodde at dette skulle gå kjapt. Der tok jeg feil, jeg ble plassert i køen der de med arabisk bakgrunn havnet. De som sto i den andre køen var kjapt borte, mens vi sto der.
Hun kom i prat med en amerikaner med arabisk bakgrunn som spurte hva hun hadde gjort som ble plassert i denne køen.
– Han fortalte at de ikke kunne like meg ettersom jeg havnet i araberkøen. Han beregnet mist 3-4 timer for hver gang han skulle reise inn og ut via Israel, det er bare å være tålmodig. Han mente de gjorde det helt åpenlyst for å irritere og skremme fra å reise.
Ferden var ikke over, Emma kom gjennom, men ble så sluset inn i et nytt rom. Hun hadde nå bare håndbagasjen som nesten ikke inneholdt noenting. Allikevel opplevde hun å gå gjennom metalldetektor ytterligere 5-6 ganger.
– Jeg møtte amerikaneren igjen og igjen, vi sa adjø, men så var det nytt kontrollpunkt der vi ble stoppet. Jeg var ikke redd, det var ikke noe fysisk, men mange ender opp med å miste ting. Det er mulig det virker mer mistenkelig når man reiser alene.
Refleksjoner
– Skjønner du israelernes redsel og handlinger?
– Jeg møtte en israeler som var medlem av organisasjonen «Combatants for Peace», hvor palestinere og israelere jobber sammen mot okkupasjonen. Etter to år i militæret, som 23-åring begynte han å forstå hva som foregikk mot palestinere bare noen få mil unna ham. Han fortalte om hvordan de læres opp til å tenke at alle arabere er ute etter å gjøre israelere vondt, at de er terrorister som er ute etter å drepe jøder. Den oppriktige frykten han fikk som tenåring da han så en araber sette seg på bussen. Hvordan mesteparten av historietimene handler om hva som skjedde under 2. verdenskrig, og at israelere aldri må glemme dette. At siden de har blitt undertrykt og vært ofre så lenge, så har de rett til sitt eget land – uavhengig av om det bodde flere millioner palestinere der.
Emma innrømmer at hun nok har fått fordommer som følge av sine opplevelser, men at hun oppriktig tror at hvis man er et anstendig menneske og får lagt alle fakta på bordet, så er det umulig å ikke velge palestinsk side.
– Hvordan ser framtiden ut?
– Det er ikke godt å vite. Israel bryter internasjonale lover, men de bryr seg ikke. De har blitt stemplet for å utføre apartheid av FN og Amnesty, men det har ingen virkning. Jeg tror en endring må komme fra innsiden, der unge demonstrerer aktivt og deler sine tanker. Den gamle generasjonen nyter det ikke med, og de har hjernevasket den yngre befolkningen.
– Hvordan forholder du deg til kvinnesynet som møtte deg på Vestbredden?
– Jeg pratet med konservative, og ble litt provosert. Treningsstudio var delt med egen kvinne og herreavdeling, og bryllup er delt i to. Flesteparten av kvinnene går med hijab. Palestinerne med deres kvinnesyn er absolutt ikke perfekte de heller, men uansett hva, så har man en rett til å leve. En rett til å ikke bli drept i checkpoints som du må bruke tre timer gjennom på vei til jobb hver dag, bare fordi du ser arabisk ut, eller kanskje fordi den israelske soldaten har kranglet med kjæresten før han dro på jobb, sier en tankefull Emma.
Artikkelen fortsetter under bildet
– Jeg hadde ikke tatt noen tydelig side i konflikten før jeg reiste nedover. Det er klart jeg har blitt påvirket, men jeg ser også hvor sykt det er slik det fungerer.
Samme dag som vi møter Emma skjer det på nytt, israelske styrker går igjen inn og finner denne gangen personen de søkte, og tar også to andre, alle tre blir drept. Senere har konfliktene på Vestbredden blusset ytterligere opp, med mange drepte og mange konfrontasjoner. Håpene og drømmene Osloavtalen sådde om fred og sameksistens synes å være svært langt unna, kanskje til og med gravlagt.
