På Salongen i Korgen kan man for tiden betrakte billedkunst fra Hilde Linda Bjørkheims hånd. Bildene kommer fra ulike epoker, og har ulike uttrykk og utførelser.
På «Salongen» i Korgen inviterer Sølvi Bente Skaga gjestene inn til en ny kunstutstilling denne høsten. Kunstneren er kortreist, og synes det er stas å få stille ut sin billedkunst i «Hjertet av Korgen».
Hilde Linda Bjørkheim er ei dame med mange farger. De fleste kjenner kanskje til hennes kreative krumspring gjennom hennes engasjement innen teater. Nå viser hun frem noen av sine bilder på Salongen, bildekunst produsert i ulike epoker i hennes liv, med ulike uttrykk, materialer og noen spennende elementer plassert rundt omkring.
Ifølge Bjørkheim selv er hun født i det kvinnens år 1968, vokst opp i Sjyselen i Korgen og har levd et rikt og fargerikt liv både i yrkeslivet og i hverdagen. Med praktisk- estetisk faglærerutdanning med fagene norsk, musikk, kunst og håndtverk, dans, samt en bachelor i drama i sekken, kan man forstå at damen har mye kreativt å bidra med, og mangt som skal uttrykkes.
Salongen: en Sareptas krukke
– Hvordan kom det i stand at du skulle ut bildene her i Salongen?
– Tja, kan vi si at det bare ble sånn, Sølvi? Humrer hun.
– Jeg tror det var på butikken vi kom i snakk om det, så ble det slik etter hvert.
Sølvi bidrar med noen tanker om at hun nok kunne ha sagt at den neste utstilleren på Salongen skulle være Hilde Linda.
Saken fortsetter under bildet.
Inne den tidligere frisørsalongen som Peder Langvatn drev i sin tid, er det innredd med nostalgiske møbler fra ulike steder i kommunen, og tilbyr både kaffe og noe å bite i. En disk fra Eitranloftet, vedkasse fra Øverleiren, stoler fra kaviarfabrikken på Finni og noen møbler som hørte til frisørsalongen opprinnelig, gir rommet sjel og karakter. Veggene står rakryggede og viser frem Bjørkheims kunst. Farger malt i mange nyanser, penselstrøk, figurative motiver, ansikter, bilder med tekstur av maling og avispapir, og bilder med lekne, barnlige streker bak blankt glass i ramme, og mer abstrakte motiver på lerret, møter gjestene på Salongen.
Kunstneren selv erklærer et snev av sjenanse inntar hennes legeme når hun skal fortelle om egen kreativ utfoldelse, og setter heller inn støtet på å snakke om Salongen.
– Jeg har kanskje brukt uttrykket så mange ganger at det blir loslitt, men for meg fremstår Salongen som en Sareptas krukke. – Hele konseptet, det er noe for enhver smak her, og så er det så varmt og lunt her. En fin arena å få gjøre dette på. De som er oppvokst her har kjennskap til Salongen og det den var tidligere, og i dag er det en veldig sanselig plass med Tina Tuvens Harmoni healingmassasje vegg i vegg, og Sølvi her inne, smiler hun.
Inspirasjon og innfall
Journalisten prøver seg på en ny inngang til hennes kreative utfoldelse, forbi sjenansen som så overraskende dukket opp.
– Hvor lenge har du malt og laget bilder?
– Always, kommer det kontant, på kav korgværing. Forsøket på å smyge innafor sjenansen føles ikke som innertier. Nytt forsøk:
– Hva er det som inspirerer deg til kreativ utfoldelse?
– Det er så mye. Jeg har jo hatt mange innfallsvinkler til det kreative opp gjennom livet. Det er dynamisk, og beveger seg mellom teater, skriving og bildekunst – og det å kombinere det. Jeg liker å eksperimentere, forske på ulike metoder og uttrykk, bruke maling i kombinasjon med multimedia, og har også hatt et samarbeid med kong vinter. Da bærer jeg bildene ut i snøen, og etter snøfall må jeg grave dem frem. Det er spennende å se hva som har skjedd med dem da, deler hun engasjert.
– Så har vi korona, som inspirerte til bilder med masker, nevner hun, og peker på fargerike fjes i en bildeserie.
– Masker. Ansikter, eller ansiktsløse? Er det det som er bak masken vi ser, eller maskene? Her er det fritt frem å tolke, formidler hun.
Kunstneren er på gli, nå gjelder det bare å spille journalistkortene rett videre også.
– Hvilken maling bruker du?
– Jeg maler med akrylmaling, for jeg er for utålmodig til å bruke olje, ler hun.
– Så bruker jeg ulike redskaper som svamper, skuresvamper, ja, det jeg måtte ha for hånden. Jeg henger gjerne bildene ute, og lar dem få både sol, regn og «drefs» fra været.
Saken fortsetter under bildet
Nye uttrykksformer finner sin vei
Hun forteller at bildene kommer fra ulike epoker i livet, og har blitt preget av det. Som den tiden hun plagdes med en arm.
– Jeg kunne ikke bruke armen som før, å stå og male. Armbevegelser demonstreres. Dama formidler med hele seg, sjenansen har mistet overtaket. Kunstneren farger rommet med ord, bevegelser og tilstedeværelse.
– Så da ble disse til.
Hun peker på en bildeserie med det hun selv kaller en naiv og barnlig strek.
– De har jeg produsert på datamaskinen i programmet «Paint». Mister man en mulighet til å uttrykke seg, opplever jeg at det dukker opp en ny uttrykksform. Sånn er det med oss mennesker. Og det å være barnlig og naiv er vel kanskje noe alle og enhver er i sjela.
Saken fortsetter under bildet.
Bjørkheim byr på både kunstneriske uttrykk, og dype tanker. Det slår journalisten at å sette ord på et slikt menneske vil kanskje være å begrense, minimere en fargepalett, utelukke fargenyanser. Men å la være, ville være å frarøve verden farger.
– Så er jeg så heldig at Jakob Sandmo har laget rammene til meg.
Fokuset blir igjen forsøkt flyttet på. Teaterregissøren setter lys på kulissene, og trekker seg selv bak teppet igjen.
– Jeg har ikke som mål å lage noe vakkert, det er prosessen jeg er ute etter, og å se om vi kommer til en enighet til slutt, jeg og bildene, sier hun og ler.
– Det er ikke motiver jeg har vært ute etter, og ikke anerkjennelse fra andre som har vært drivkraften for meg. – Men at noen finner at noe av det jeg har laget resonnerer i dem på en eller annen måte, at det rører noe ved dem og gir dem en egen opplevelse, det setter jeg pris på, meddeler hun, og fortsetter:
Titten på hjørnet
– Jeg skal ikke legge så mange føringer for folks opplevelse, jeg ønsker at de skal få sin egen i møte med bildet.
– Bildet jeg har kalt «Titten på hjørnet», kan jo treffe så mangt. Vi har vel alle en sånn på skuldra, eller flere, kanskje? Så er det opp til en selv å lande på eget inntrykk basert på egne erfaringer. Jeg har kalt utstillingen «Betraktninger fra et liv i et nøtteskall». Alt og alle har sine valører, alle lever i sitt nøtteskall, bekjentgjør hun.
Stillhet.
Hilde Linda regisserer opplevelser, bidrar med sitt, men sjenansen dukker opp igjen når hun får ros. Er det «titten på hjørnet» som har sneket seg frem?
Saken fortsetter under bildet.
– Har du fått noen tilbakemeldinger så langt?
Stillhet.
Sølvi tar ordet:
– Ja, det er mange som har synes at bildene er veldig fine, og at de ønsker å kjøpe dem.
Kunstneren kommenterer nøkternt at hun må få ordnet det slik at det blir mulig.
– Hva gir det deg å skape bilder?
– Energi! Glede! Frustrasjon! ramser hun opp, og varmer rommet med sin hjertelige latter.
– Hvordan velger du teknikk, og uttrykk, når du skal lage bilder?
– Jeg velger stort sett bevisst, men kan gjerne begynne med akryl og ikke bli fornøyd, så da prøver jeg noe annet.
– Et bilde kan males over, det er en prosess, og jeg kan godt legg bort et bilde en stund. Vi tar en pause fra hverandre, og kanskje skjer det noe nytt. Man vet aldri når et bilde er ferdig, sånn sett.
Bildene og livet er dynamiske
Bjørkheim ønsker å gi folk en opplevelse. Den private.
– Eller at det ikke gir noen større opplevelse enn «åja, der var det litt pynt». Humring. Kunstnerkroppen utstråler energi.
– Det skal ikke overtolkes, men oppleves, tilføyer hun.
Sølvi hiver seg på tankerekken.
– Ja, for noen kan det jo være Ajax-boksen og husmorskoene på toalettet som ressonerer i dem. Det at folk får en egen opplevelse, noe individuelt i møte med det du har skapt!? Man trenger ikke forstå, men kjenne at det er noe som rører ved en.
Saken fortsetter under bildet.
Hilde Linda nikker. Og de to forteller leende om hvordan et av bildene fikk en ny dimensjon da Sølvi hengte det opp en annen vei enn det det opprinnelig var tenkt.
– Det var egentlig en sidevegg til et av de andre bildene, men ble til et landskap da det ble hengt opp liggende.
Hilde Linda setter pris på at det hun skaper har mer enn en løsning. At det kan leve videre, dynamisk, og få ny betydning hos en ny seer.
– Det er jo så spennende når noen andre forvalter det jeg har skapt. Det er ikke opp- og vedtatt, livet er dynamisk, kommenterer hun. Rausheten beundres bak journalistblokka. Det noteres flittig.
Et av bildene på lerret er over tjue år, og prosessen med skuresvamp og maling demonstreres.
Saken fortsetter under bildet
– Kanskje blir det en tromme etter hvert, tenker Hilde Linda høyt og svinser rundt i rommet, som et levende kunstverk i ord og farger.
– Men føler du ikke da at du ødelegger noe du har skapt, om du endrer det slik?
– Det er jo sånn livet er, det tar stadig ny form. Selv om man endrer noe, betyr det ikke at det var feil i utgangspunktet. Det var rett da det ble skapt. Men så endres ting, slik som i det øvrige liv, og livsanskuelsen forandrer seg. Jeg liker at ting er dynamiske, og holde «greining» sånn, poengterer hun.
Galskap satt i system
– Du bor på sauegård, inspirerer det deg til å lage bilder?
– Ja, i fjøs og sammen med dyrene er det lett å la tankene få fritt spillerom. Det er to verdener som møtes. Det var jo ingen som hadde trodd at jeg, reisende, opptatt av teater og alt, skulle bli bonde – eller at Rune skulle ende opp på scenen.
Den fargerike Hilde Linda gjør livets inntrykk om til uttrykk i ulike sjangre. Stadig med nye vendinger og påfunn. Hennes navn kan vel ikke sies er annet enn passende: Hilde betyr strid eller kamp, og Linda bøyelig og myk. Dama har mange sider. Hun er dynamisk, akkurat som kunsten hun produserer.
– Mora til Nina Skreslett sa en gang: «Hilde Linda, du er galskap satt i system!» Latteren runger.
– Hvordan kjennes det å vise frem disse uttrykkene som kommer fra ditt indre, til publikum?
– Det er litt sårbart å gå ut i det offentlig sånn, men jeg har jo gjort det før også. Det kjennes godt, og så er det et så gjestfritt lokale, det er så godt og varmt her.
At hun selv er bidragsyter til varmen og den gode energien i lokalet har hun muligens ikke tatt innover seg; men bildene henger på Salongen på ubestemt tid, og Sølvi ønsker alle hjertelig velkomne tirsdager og onsdager 9-15, for en sanselig opplevelse med en touch av Hilde Linda.
