Så heftig regnvær preget Jarmtjorden dagen før premieren på årets Klemetspel, at generalprøven måtte avlyses. Torsdagens premiere ble derfor både «generalprøve» og premiere foran flere enn syv hundre Klemetspelsultne publikummere.
Årets Klemetspel kunne endt som undervannsforestilling, men heldigvis ble det ikke slik.
Jamtjorden ble for femte gang kledd i Klemetspeldrakt, og folket som møtte på martna og spel rykket hundre år tilbake i tid så snart de satte sine bein inne på det særdeles gjennomførte, dog noe våte, martnaområdet. Klemetspelet rommer så mye, dynamikken i å ha plass til det som er annerledes, tanken om mangfold, samtidig som vi mennesker ofte opplever frykt for det fremmede, en indre uro for det som ikke er kjent eller forutsigbart. Og det rører meg helt inn til beinet. Spelet fremstiller et liv slik det kunne vært, og for mange var, med de utfordringene som man kunne møte for hundre år siden, men er likevel overførbart til dagens samfunn.
Dagsaktuell tematikk
I Klemetspelet forenes ung og gammel, amatør og profesjonell og et tema som er like aktuelt i dag som for hundre år siden, tas opp.
Med femti aktører setter de, og den særdeles proffe lyd- og lysdesignen på scenen, annerledeshet, utenforskap og mangfold, i søkelyset. Undertrykkelse av samisk kultur kan fortsatt oppleves, og andre kulturer eller enkeltpersoner kjenner seg igjen i tematikken. Forestillingen blir farget av publikums egne liv, erfaringer rundt temaet, og dermed tolket på hundrevis av måter, og ligger igjen som en subjektiv og inntrykksmektig opplevelse i ettertid.
En anmeldelse av spelet, i sitt hele, med faglige vurderinger som ville ytt aktørene rettferdighet hadde krevd noen med mer tyngde bak, enn hva en barnehagelærer og amatørskribent med hjertet utenpå strikkakofta, kan levere. Men den estetiske og sanselige opplevelsen som undertegnede bivånet sammen med over syv hundre andre mennesker kan beskrives og deles…
Trøkk fra start
Med en eksplosjon settes spelet igang, «Jag är Nila» runger ut over Jamtjorden, og en røyksky siver ut ved Klemethelleren. Stor-Nila i Mats Utstrand sin skikkelse dukker opp i «fjellet» over helleren. Med sin store stemme formidler han at han har drukket bjørnens blod, og har både bjørnens mot og kraft. Og jeg tror på ham.
Saken fortsetter under bildet.
Så stilner lyden av, og fuglesang tar over. Roen senker seg, og den hvite reinen dukker opp med sine elegante bevegelser. Publikum fanges av den vakre dansen, og når flokken med løpende små reinsdyr omringer publikum med tilstedeværelse, lyden av små føtter som treffer bakken og bjeller som klinger i takt med fottrinnene, er Klemetspelets univers satt, og gåsehuden installert for kvelden.
Slike kontraster er Klemetspelet fullt av, og det fanger tilskueren. Det sterke og mektige, det sarte og vonde. Kjærlighet og folkesnakk. Skjemt og alvor.
Sømmene mellom scenene er sydd vakkert og elegant sammen, det hele glir så fint at det faktum at det er over femti folk på scenen nesten ikke er til å tro.
Spektakulær lyd og lys
Musikerne leverer kvalitet fra ende til annen. Fra de store tonene og stemningsangivende lydkunstneriene til de små, men likevel like avgjørende, sarte tonene eller nakne små trommeslag, som setter sansene i sving og tar publikum med inn i spelet. Musikken er til tider så gjennomført, og svøper både dalen og spelet inn til sin magiske form så elegant at det kan tenkes at publikum ikke engang enser den som en egen faktor – selv om dens fravær ville gjort hele opplevelsen til noe annet. Lyddesignen forøvrig er også med på å forsterke opplevelsen til publikum, eksempelvis med bruk av ekko. Helproft og bærende. – Og her er det noen lokale helter av svært ung alder som også bidrar, med følgespot og pyroteknikk. De, sammen med andre «usynlige» hjelpere med gjennomtenkte tanker sørger for sminke, rekvisitter, kostymer og scenografi, bidrar til helheten som blir presentert for publikum.
Saken fortsetter under bildet.
Naturen selv leverte også noen effekter, opplevelsen av å få en kald skulder fra bygda ble forsterket med kaldgufs som kom snikende opp fra elva mellom publikum, samtidig som skyene danset sin dramatiske dans på himmelen. Publikumshjertene ble likevel varmet av de myke barnestemmene og samspillet i spelet.
Unge aktører leverer
35 av utøverne på scenen var under 20 år, og aldersspennet strakk seg fra 7- 62 år. Intet annet enn imponerende. Barnekor, dansende småfolk, og reinsdyr som løser alle sine scener på rørende og nydelig vis. Det faller de minste så naturlig å gå i rolle, det er lett som en lek, og leken en naturlig del av et barneliv. Det er ufarlig å teste ut livet og relasjoner når man leker, og det barna presterer både på scenen og på arenaen før spelet startet var bare vakkert, og autentisk. For voksne mennesker kan det ofte være mer utfordrende å vise seg lekende og å gå i rolle, men under Klemetspelet er det mange såkalte amatører som viser eminente skuespillerprestasjoner. Troverdige personer trår fram, en etter en, og tilføyer spelet både varme og humor. Hilde Karin Skreslett i sin rolle som Gurine dukker stadig opp med sine små påfunn, frampå som hun er. Men hun er også å se med små detaljer som farger spelet ekstra; som når hun flørter med de som går forbi, eller sitter i vinduet og røyker og følger med på bygda. J Otto Jonny Derås er en annen «lokal amatør» som skinner i sin rolle som Peder Stordal, og får publikum til å skrattflire når han lurer på hva Charles Rabot og Klemet gjør på Oksskolten: «Tørkæ dåkker kleæ?» høres på kav vefsning. Stordalens o-endinger kan ikke gå upåaktet hen, de farger spelet og byr på lokalhistorie så vel som humor. En annens tolkning som ikke bør gå upåaktet hen, er Jardar Valåmos buldrende tolkning av Daniel Mårtensson. Til tross for et knekt sidebein, runger Jardars sterke stemme, med upåklagelig svensk uttalelse, godt nedover dalen når han kommer trampende ned mellom publikum for å ta Klemet.
Saken fortsetter under bildet.
Prestasjoner på rekke og rad
Klokkeklare stemmer i vakker sang leveres av blant annet Solveig Bygdåsmo og de humoristiske syngedamene i Kamkakesangen leverer flerstemt og presis sang, -«akkurat perfekt presis nøyaktig slik som oss», synger de. Perfekt.
På slåttefesten kommer en overbevisende Nils Reinåmo inn som omreisende spillemann som terger Klemet, og rollen sitter som støpt. Sten Oddvar Solhaug i rollen som en voksen Johannes som returnerer fra Amerika leverer et rykende ferskt nummer med trøkk, og en stødig røst. Vi har en kommune full av rågode talenter i både teatralsk fremføring og sang. Det er bare å bøye seg i hatten.
Årets hovedroller er det Sverre Porsanger og Ingá Márjá Sarré som ikler. I sin tolkning av Klemet gir Porsanger rollen som Klemet et nytt perspektiv. Det gjør han med humor, sjarme og overbevisende flyttetrang. Mannen som så mange – gjennom generasjoner- har en opplevelse av, gjennom historie og muntlige fortellinger, får også noen fasetter som er mykere enn det vi har sett før. Og han overbeviser publikum om at det er mulig å få liv i gamle glør, med sine beundrende blikk mot Anna. Annas joik er både troverdig og inderlig, og hennes tolkning av kvinnerollen likeså. Hun tåler, holder ut og gjør det beste ut av det livet har bragt henne, og lar de gamle glørne blusse opp når Klemet flørter. – Fikk vi akkurat en sniktitt inn i sampillet mellom Anna og Klemet, slik det kunne hadde vært? Sarrés trillende latter smitter og får folk til å både le og tenke seg om. Mats Utstrand er ingen ruvende stor mann, men med sin store stemme, og trøkk, formidler han Stor-Nilas skremmende og mystiske fremtoning, og får nakkehårene til å reise seg. Med øvrig skuespillerprestasjon gjør han rollen som Stor-Nila menneskelig.
Saken fortsetter under bildet.
Endringer i årets spel
Klemetspelet anno 2022 har fått noen endringer, både i skuespillere, musikk og scener.
Små endringer som gjør at publikum følger med, og større endringer som får en til å sperre opp øynene og ørene, og la tankene fare. Også etter at man har dratt hjem.
Ved brannen på Kjennsvatnet i slutten av spelet dukker Stor-Nilas brummende stemme opp atter en gang. Dette i likhet med eksplosjonen i starten av forestillingen, som ga assosiasjoner til sprengingen av Klemethelleren. Når stemmen igjen dukker opp med sin tas tråden opp med tanken om «gannen» som nevnes at Stor-Nila har kastet over Klemet, og lar mystikken henge i lufta. Det er opp til publikum å gjøre seg opp en tanke om hva som er fiksjon og hva som egentlig skjedde. Slik kan spelet leve videre i den enkelte.
Det femte spelet; lykkes de?
– Aktørene fanger publikum, trollbinder dem med musikk, sang, teater og enestående kulisser. Det er et bredt spekter som serveres et klemetspelsultent publikum, som utgjorde omlag 2400 mennesker tilsammen, etter koronautsettelsen. Og publikum får servert mer enn syvretters. En gjennomført helhet som bondefanger. Desserten ligger i mangfoldet, den gjennomførte regisseringen og de estetiske premissene; pardans, tattoo, linedance slåttefeststemning, nydelig sang, joik, troverdige skuespillprestasjoner, humor, alvor og sjarme fra a til å. Tema om utenforskap, det å skille seg ut, mobbing og bygdesnakk, er like vanskelig, sårt og aktuelt i dag. – Samtidig som spelet problematiserer dette, engasjerer det mer enn ei hel bygd, forener ung og gammel, amatør og proff, og sletter ut forskjellene, farger regnbuen med alle farger og gir plass til alle, og samler det i et hele. Barnehagelæreren vender heim varm og håpefull i hjertet. Kan vi få gjort bare ETT 2022-nettroll, samfunnstroll eller et bein på bygdedyret om til stein, ved å sette Klemetspel-lyset på det, er vi ett steg nærmere et varmere fellesskap.
