Natt til lørdag 25. juni var Jan Arild Sørnes akkurat ferdig med spillejobb på utestedet Herr Nilsen i Oslo, og satt utendørs for å slappe av etter konserten. Da smalt det…
Sørnes forteller at de ante fred og ingen fare der de satt og koste seg og oppsummerte spillinga.
– En times tid etter at vi gikk av scenen var det full skyting, der to mennesker mistet livet, og mange ble skadet. Det er da man får perspektivet på hvor kort og skjørt livet kan være, sier han.
– Vi har laget et lite program for kirkekonserten, med et tema i bunnen. Det får jeg sørge for å få avklart med presten, «vår herres sekretær», at ser greit ut, smiler han.
Tilhørighet
– Jeg har vært veldig opptatt av tilhørighet. At man på en måte gir noe til samfunnet man er en del av, kanskje særlig på slike små plasser som vi har mange av her til lands, sier Sørnes.
– Dette er steder som ikke nødvendigvis satser så veldig stort, men folk gleder seg ofte til å komme hjem til sine nære og til gamle venner. Da er det fint med slike festivaler som Hemnesjazz, som blir et samlingspunkt for både dem som bor der og for dem som kommer dit, fortsetter han.
– Hendelsen i Oslo viste også hvor kort avstanden mellom idyll og helvete kan være. Kontrasten fra å ha kost seg med musikken, til det som oppsto i gatene utenfor er så stor, sier han videre.
– Jeg har aldri tidligere opplevd noe i nærheten av noe slikt som dette. Gjerningsmannen var ute for å drepe, og her så vi faktisk døden i hvitøyet. Det var rett og slett veldig ubehagelig, legger han til.
– Tenker du at man kan se det som «et tegn» på mangel på tilhørighet, det at det kan bli så galt for enkeltindivider?
– Ja, på en måte kan det være det. Men jeg ser det også slik at det blir viktig å ta vare på de verdiene man har rundt seg. At man får være med og delta for å lage trivsel og trygghet, sier Sørnes.
– Jeg føler at det er en slags plikt vi mennesker har, det å ta vare på hverandre. Om det så bare er det å si hei til hverandre, og involvere folk. Selv om man kanskje ikke kjenner dem. Det er noe av det jeg synes er så fint med de små stedene. Man går inn for å lage trivsel, og å skape noe som blir felles minner. Den følelsen er blitt mye sterkere etter opplevelsen utenfor Herr Nilsen, sier han.
Sjelden kost
– Det er moro å få invitasjon til både festivalen, og ikke minst å bli spurt om å gjøre en kirkekonsert, for det er ikke akkurat noe «hverdagslig» for en bluesmusiker, ler Sørnes.
– Det som er spesielt artig med dette er at jeg har fått invitert med meg et par lokale bidragsytere. Først og fremst nevøen min, Leif-Are Larssen, som skal være med og synge, forteller han.
– Han har jo vært interessert i musikk helt siden han var liten, og har fått musikken fra begge sider av sine foreldre. Jeg synes at det er artig at han har tatt opp «arven», og blitt så flink til å synge. Han sa ja med en gang, da jeg spurte ham om å være med på dette. Han er jo et «ja-menneske», og så lenge han orker og synes det er gøy, så er det bare å «kaste seg på», smiler han.
– Da Magnar i Hemnesjazz spurte om jeg ville gjøre konsertbiten på den avsluttende gudstjenesten, kontaktet jeg også Tor-Petter Aanes. Han blir med på piano, legger han til.
To konserter
– Jeg skal jo også spille på lørdagskveld, en kanskje litt mer rocka konsert. Der har jeg fått med meg legenden og Hemnes-vennen Palle Wagnberg på Hammond B3, og han også gleder seg stort til å komme tilbake til Hemnesberget, sier Sørnes.
– Da jeg nevnte spillinga på Hemnesjazz for Palle, så ble han nærmest varm i øynene og ble med umiddelbart, ler han.
– Hva blir det vi får høre sånn rent musikalsk da?
– Lørdag kveld er det solo blues med nordnorske tekster, sier Sørnes.
– I kirken blir det litt forskjellig. Palle skal synge en låt, jeg skal synge noen låter sammen med Leif-Are, som igjen skal synge noen alene. Det ligger vel i stor grad nær gospel-sjangeren tidvis. Vi satser i alle fall på å gjøre det både stemningsfullt, swingende, verdig og vakkert under festivalavslutningen i Hemnes kirke, avslutter den nordnorske bluesveteranen.
