Debatten om debatten i samfunnet har brakt fram mange sterke meninger. Det hevdes at debattklimaet har blitt så hardt at folkevalgte trekker seg, og at sosiale medier har forpestet og ødelagt lokal, nasjonal og internasjonal debatt.
Nylig overleverte Ytringsfrihetskommisjonen sin utredning til kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. Utredningen trekker fram den revolusjonen som har skjedd de siste 20 årene med tilgang på informasjon, men også at det teknologiske skiftet har skapt problemer. Daglig ser vi åpenbar feilinformasjon som blir flittig delt og spredd på sosiale medier, og det brukes ord i debatter på sosiale medier som er nærmest utenkelig om debattantene hadde møttes ansikt til ansikt.
Menneskerettigheten ytringsfrihet handler i stor grad om toleranse. Å tolerere at andre sier ting du er hylende uenig i er å akseptere ytringsfrihet. Å kneble de som mener andre ting er det motsatte, noe vi har sett mange eksempler på i debattskiftet. Små barn roper noen ganger for å overdøve andre, forhindre at deres ytringer når ut. Det hender at voksne også gjør dette, formålet er å forhindre at holdninger og meninger de finner uakseptable ytres. Er det greit, å stille seg til dommer over godkjente ytringer, gir det en bedre samfunnsdebatt, gir det mer mangfold i samfunnet?
De som velger å mene noe i det offentlige rom må tåle å stå i debatten
Kommisjonen går mot de som ønsker å stramme inn, de mener at mer straff og flere forbud ikke er løsningen, men heller å jobbe for en sunn ytringskultur. Flere har pekt på at det å ytre seg i offentligheten har en pris, og slik bør det være. Det betyr at de som velger å mene noe i det offentlige rom må tåle å stå i debatten, og akseptere at andre er sterkt uenig.
Ytringsfriheten står sterkt i Norge, kanskje bedre enn noe annet sted. Et problem som har blitt stadig mer aktuelt er at ulike sosiale medier sensurer meldinger, meldinger som er klart innenfor i norsk debatt. Her ligger viktige ting å jobbe med i framtiden, store multinasjonale aktører kan begrense så vel som sette dagsorden i samfunnsdebatten, både gjennom sensur og ikke minst, sine algoritmer, det som styrer hva du faktisk får se på din vegg.
Et lite dypdykk i leserinnlegg i gamle Nordlands Avis viser også at det i gamle dager ble ytret friskt, og gjerne anonymt, rettet mot navngitte personer. Kanskje var ikke alt så mye bedre før. Å ytre seg i offentlige rom, både de vi støtter og de vi avskyr, det skal vi tolerere. Det betyr ikke at vi må lytte eller lese dem, men vi skal ha valget. I mange land finnes ikke det valget.
