Folk var tydelig imponerte over de sterke kunstverkene Eva Hansen Sjøvold (21) stilte frem under årets Hemnesjazz. Hun forteller at hun henter inspirasjon fra ting hun har sett eller følt.
På Lapphella på Hemnesberget henger kunstverkene til 21-åringen. Man trenger ikke være kunstekspert for å se at Eva Hansen Sjøvold har fanget sterke øyeblikk med malerpenselen. På hvert bilde er det mennesker i sterke følelser. Ut av Roghellskøtet, hvor bildene hennes henger, kommer flere imponerte damer ut.
– Nå har vi vært og sett og det er fantastiske bilder. Hun er så produktiv, vi er så imponerte! sier en av damene.
– Og så er hun så ung, når har hun rukket alt dette?
– Dette er et og et halvt år med produksjon, forteller Eva, som går på kunstskole i Oslo.
– Jeg skulle gjerne hatt et og hengt på veggen, men jeg vet ikke hvor jeg skulle ha hatt det, sier en av damene.
Lars Kristian Sjøvold har også tatt seg runden.
– Det er jeg som er den stolte faren. Jeg jobber på Tanken Arkitektur, og der jobbet Eva litt da hun gikk på videregående, forteller han.
Maler kun folk rundt seg
Eva forteller litt om hvordan prosessen hennes fungerer.
– Prosessen starter ved at jeg har sett noe jeg vil gjenskape. Først tegner jeg en skisse og så får jeg noen til å sitte modell så jeg kan tegne en skisse mens de sitter modell. I tillegg tar jeg et bilde, og så maler jeg fra en kombinasjon av foto og skisse.
– Jeg maler kun folk rundt meg. Dette er vennene mine. Jeg henter inspirasjon fra noe jeg har sett eller følt. Og så blander jeg det med min oppfattelse av personen jeg maler.
Med en mor på Mo og far på Hemnesberget, har Eva tilbrakt halve tiden på Hemnesberget. Hun slår av en prat med mange av de som kommer innom, og rosen lar ikke vente på seg. Men det flere lurer på er hvorfor hun maler så stort.
– Jeg liker det. Når jeg maler ønsker jeg det skal ha en effekt på personen som ser det. Hvis du skal føle at du blir omringet av et bilde eller en følelse så hjelper det om det tar hele synsfeltet. I tillegg har jeg ikke et behov for å gå på lang avstand når jeg maler, derfor var det litt gøy å se hvor stort det kunne bli og hvor mye plass det kunne ta før det stoppet. Jeg tror bare jeg rett og slett er egnet til det.
Mange tårer
Dette er første gang hun ser alle bildene sine samlet.
– Vanligvis er jeg med i gruppeutstillinger. Akkurat nå stiller jeg også ut tre bilder i Stiklestad.
Eva forteller at hun har fått mange tilbakemeldinger.
– Det er sjokkerende hvor mye folk setter pris på det. Det er mye tårer, faktisk. Det er veldig sterkt å se.
Bak et forheng henger det som var eksamensoppgaven til Eva.
– Eksamensoppgaven er ment å være en oppsummering av det jeg har lært i år. Der tar jeg for meg et kaos, en ubalanse eller en dissonans i meg selv. Jeg har malt fire venner av meg fra Mo i Rana på soverommet mitt i Oslo for å forsterke dette. Tekstilene rundt er nærbilder av smykkene de har på seg, som er mine smykker, noe jeg estetisk er litt kjent for. Det er ment å være et selvportrett som avbilder det jeg har rundt meg, med meg selv i midten.
Eva forteller at hun ble virkelig interessert i maleri i 2018, og skjønte at det var dette hun skulle holde på med i 2020.
– Jeg skjønte plutselig at jeg virkelig kunne utrykke noe med måten jeg bruker farge på.
Hun har allerede fått bud på noen av maleriene, men et par av de sliter hun med å selge.
– Jeg vet ikke enda om jeg klarer å selge dem. De skal også stilles ut i oktober i Oslo. Det ene heter «Uten navn [Jørgen (Drakula)]», det blir vanskelig å selge fordi det er det siste bildet jeg malte, og jeg er ikke sikker på om jeg er ferdig å prosessere følelsene. «Alexander og Alex» fordi jeg malte det etter en ganske ubehagelig hendelse, så jeg har så utrolig sterk emosjonell tilknytning til det.
