Sammen med mamma Merethe, har Hege Kathrin (29) og Hildegunn (25) Hjerpbakk både griser, melkekyr og kjøttfe på gården sin, nederst i Leirskardalen.
Hege Kathrin og Hildegunn er den henholdsvis eldste og yngste av de tre døtrene. Midt imellom har de Hanne Marit (28), som for så vidt også har endt opp på gård, bare ikke på Jerpbakken, som for øvrig har mistet sin H i senere tid.
– Tenk at alle ville bli bønder, sier Merethe Hjerpbakk, mor i huset.
De har fullkonsesjon på slaktegris, samt 180 storfe, fordelt på kjøttfe og melkekyr. I tillegg har de hver sin hund, fem katter, noen høner og kalkuner.
– Det er mest for gøy, så får vi skaffet vår egen julemat, sier Hildegunn om fjærkreene.
Hun bor sammen med moren på gården, mens Hege kjøpte hus i Korgen i 2013.
Bonde over natten
Hege er utdannet agronom og har tatt et årsstudium i Storfehold og driftsledelse ved Tomb Fagskole. Hildegunn har gått landbruksskole og tre år på skole for å bli veterinær, men hoppet av etter faren deres, Per Martin, døde for cirka 1,5 år siden.
– Det er bonde jeg vil være, sier Hildegunn.
– I teorien er det jeg som driver, mens Hege og Hildegunn er ansatt, men nå prøver vi å ordne slik at alle tre har delt ansvar og eier like mye, forteller Merethe.
Før Per Martin gikk bort var planen at Hege skulle overta driften, men etter det uventede dødsfallet spurte Hege sin yngste lillesøster om hun ville drive sammen med henne.
– Jeg ble på en måte bonde over natten da pappa døde. Det ble for mye jobb for bare én person. Jeg sa da med Hildegunn at vi kunne ta over sammen. Det har vært mye arbeid og tunge skuldre. Pappa levde jo for landbruket, og vi ville på en måte videreføre det, sier Hege.
– Det skal sies at jeg har vært klar på at de ikke skal ta over fordi de synes at de bør, men at de faktisk må ha lyst til det, mener Merethe.
– Vi har vært i en lærefase der vi har måttet lære oss mer med for eksempel traktor. Vi kunne jo kjøre fra før, men det var Per Martin som klargjorde alt og tok seg av mye av den delen. Arbeidet har vært her, og så har vi tatt sorgen i små doser.
Hildegunn beskriver det som en slags terapi å få være rundt dyrene.
– Vi har også vært heldige som har så mye familie som har stilt opp for oss, i tillegg til generelt folk i næringa i Hemnes.
– Det har vært mye «komling», poengterer Hege.
– Men du kan tro at det ble det med meg og Per Martin også. Hver gang vi fikk nytt utstyr var det å prøve og feile til man fikk det til, sier Merethe.
Arbeidsfordeling
Arbeidet på gården har de fordelt mellom seg slik det passet dem best.
– Hildegunn har hovedansvaret for oksene og ammekyrne, i tillegg tar hun seg av inseminering. Jeg har grisfjøsen, mens mamma har alt av kontorarbeid. Melkefjøsen har vi felles ansvar for, sier Hege.
– Det passer oss bra, Hege er glad i grisen, jeg er glad i oksene, sier Hildegunn, som også jobber fem dager i måneden hos bonde Krister Bjørsvik.
– Hege har jobbet 100 prosent på gården siden 2017, og har gått ved siden av meg og Per Martin i mange år nå, forklarer Merethe.
Som bønder er de vant med at det er mye arbeid og ikke et yrke å bli rik av. Fridagene er det langt imellom, men det virker ikke som om det plager noen av de tre.
– I vinter hadde vi en frihelg i måneden hver. Det er alltid litt godt å kunne sove lenger enn til klokken 6, men samtidig blir man litt rastløs når man har fri, sier Hege.
– Og når vi prater med deg etterpå forteller du at du våknet klokken 6 likevel, ler Hildegunn.
Merethe forteller at de tre har spleiset på en hytte langs Hemnesveien, slik at de skal ha mulighet til å komme litt bort fra gården og koble av.
– Den er såpass nært at det er veldig lettvint. Vi har prøvd å dra dit alle tre, men begge gangene har det blitt kalving og vi måtte tilbake på gården igjen etter kort tid, smiler de, og humrer litt over deres egne ferievaner som ikke er av den storslagne arten.
– Vi har brukt å ta oss en tur til Sverige, det blir vel i år også. Men vi kan ikke dra samtidig, ler Hege.
Nofence
Selve gården er flere generasjoner gammel og stammer fra Per Martin sin side. På starten av 90-tallet tok Per Martin og Merethe over.
– Siden har det vært bygd og ombygd mye her. Vi har til og med prøvd ut samdrift noen år, fra starten av 2000-tallet. Da var det flere av nabogårdene som ville avslutte driften sin, og vi prøvde ut å ha melkeproduksjonen hos oss oksene hos de andre.
Samdriften tok slutt etter noen år, og flere nabogårder la ned driften.
– Det er trist når andre legger ned, det er jo på mange måter kollegaene dine, sier Merethe.
– Med nye krav til dyrehold kreves det investeringer, og for at det skal være lønnsomt blir brukene større og større, og lånene høyere og høyere. Det er en ond sirkel, fortsetter hun.
Familien har noen av kyrne gående mellom Jerpbakken og Øverleiren. De går med såkalt «Nofence», hvor de har halsbånd med GPS som varsler med lyd og strøm hvis de går utenfor området.
– Det er så gjevt! Vi hadde det for første gang i fjor. Først blir det lyd, som går opp i skala hvis kua fortsetter i feil retning, og til slutt får kua støt, ikke mer enn to ganger, sier Hildegunn.
Hun viser frem de nokså nærgående og vennlige dyrene som går noen hundre meter unna huset. Det blir fort tydelig at de har lært seg hvor grensen går. Etter å ha fått litt kraftfôr er de fristet til å følge etter oss tilbake, men så snart pipelyden starter skjønner de at de må snu.
– På denne måten slipper vi gjerde. Vi kan ha kyrne gående på plasser hvor det ellers er vanskelig å sette opp gjerde, og ikke minst slipper vi at elgen går gjennom og ødelegger det.
På telefoner og nettbrett har de oversikt over hvor kyrne er og får melding hvis det plutselig skulle være en ku på rømmen.
Diskusjoner
Å være i nær familie og jobbe sammen kan by på utfordringer, men ifølge trioen går det stort sett bare godt.
– Det er tre damer med temperament, enkelte mer enn andre, sier Hildegunn og ser bort på søsteren sin.
– Det kan være ganske eksplosivt der og da, men det går fort over, sier Hege.
– Vi driver jo i lag, vi skal være enige om ting. Men litt diskusjoner blir det, det hadde vært kjedelig uten, avslutter den eldste søsteren.
