LEVE Helgeland ble innleide av FAU i Bleikvasslia til å holde foreldremøte med psykisk helse som tema. Målet var å skape mer åpenhet, og rive ned tabuer rundt psykisk uhelse og selvmord.
Onsdag 27. april arrangerte FAU i Bleikvasslia foreldremøte med psykisk helse som tema. Leve Helgeland, tidligere Leve Hemnes, med leder Kitty Lise Vassdal i spissen var innleide for anledningen.
Initiativ fra FAU
LEVE er Landsforeningen for etterlatte etter selvmord. De jobber for å støtte etterlatte og berørte ved selvmord og bidra til å forebygge selvmord gjennom åpenhet, opplysningsvirksomhet og politisk arbeid.
Anne Pedersen er leder i FAU ved Bleikvassli skole, og det var hun som var initiativtaker til møtet. Anne har engasjert seg i saken om forebygging av selvmord etter at hennes samboer Roy Bygdåsmo opplevde å miste sin sønn i selvmord for et år siden.
– Alle har ei mental helse, og den må vi begynne å snakke med barna om tidlig. Jeg håper foreldremøtet kan bidra til å redusere tabu rundt dette, delte Pedersen i forkant av foreldremøtet.
Rektor Hanne Heggedal innledet møtet før Kitty Lise Vassdal overtok mikrofonen og presenterte litt om LEVE, hva de står for og jobber for.
– Vi har hatt 150 år med strategien å tie i hjel selvmord, det ble kalt en ulykke på havet om det forekom, og den avdøde fikk ikke bli gravlagt i vigslet jord, men utenfor gravplassen. Det skulle ikke nevnes hva som hadde skjedd, belyser Vassdal innledningsvis.
Saken fortsetter under bildet.
Alle har ei psykisk helse
– Det har skjedd mye de siste årene når det gjelder psykisk helse for barn og unge, og jeg må få berømme foreldrene for å ønske seg dette temaet. Det første steget er å snakke om det, sette ord på det som kan være vondt i livet. Alle har ei psykisk helse, og vi må jobbe for å få bort tabuene, sier hun engasjert før hun deler videre:
– Jeg selv var 54 år før jeg kunne sette ord på mine egne demoner, hvordan skal barna klare å sette ord på det dersom vi ikke hjelper dem? Barna bruker gjerne andre språk, tegner mørke tegninger, gjemmer seg eller blir helt stille, så er det opp til oss å fange opp.
Vassdal snakker om at det ikke lenger er så mange rom hvor man kan møtes for å snakkes. Mange bygder mangler butikk, og tradisjonen med å gå på besøk har endret seg.
– Når vi ikke møtes kan vi ikke dele egne tanker eller reflektere sammen, sukker hun.
Om å forberede seg på livshendinger
– Så må vi være obs på hvilke ord vi bruker, vi må stille åpne spørsmål, ikke det klassiske «går det bra?», da er det alt for lett å slippe unna med et «ja» til svar. «Hvordan går det egentlig?» er et mye bedre spørsmål. Ungdom kan være vanskelig å få en lang og god samtale med, men dersom det er normalen at vi snakker om livshendinger, et ord jeg har blitt glad i, som står for både utdanning, huskjøp, sykdom, samliv, brå død og liknende, er mye gjort. Så må vi forberede dem på hvordan man takler slikt, og tanken om at du er god nok når livet byr på utfordringer også.
Kitty snakker om at livshendinger rammer hele familier, og har ringvirkninger ut i samfunnet. Som ved samlivsbrudd vil det kunne være merkbart for eksempelvis barnehage eller skole også.
– Livshendinger krever en healingprosess og tid. Og folk reagerer ikke likedan, stadfester hun.
De oppmøtte foreldrene ble delt i grupper, og fikk delt ut refleksjonsoppgaver som de skulle reflektere over rundt bordet.
Saken fortsetter under bildet.
Mange erfaringer ble delt, store som små. Smerte ble satt ord på, og tanker om hvordan man kan bryte tabuer og arbeide for åpenhet ble arbeidet frem. De gode tankene ble deretter delt med resten av salen.
Hva gjør man om man blir suicidal?
Et av spørsmålene gruppene jobbet med var tredelt:
– Hva gjør du om du brekker et bein? Får symptomer på hjerteinfarkt? Hva om du får selvmordstanker?
Kitty oppfordret gruppene til å dele det de hadde reflektert rundt dette.
– Det vi ønsker er jo at det skal falle like naturlig å be om hjelp når man er suicidal, men vi er dessverre ikke der enda. De fleste håper bare på at det går over. Men statistikken viser at det dessverre ikke alltid går over. Det er fortsatt tabu å vise frem sin psykiske uhelse, påpeker Vassdal.
– Vi må arbeide for en selvmordsbevissthet, ha en plan b, og den må vi legge når vi er friske. Når man er der nede klarer man ikke å finne løsninger, da er det svart. Vi lærer hjerte- og lungeredning, og å lese skilt i trafikken, men ikke hvordan vi skal takle psykisk uhelse. Men det bør vi, vi bør tenke noen tanker om hva vi helt konkret skal gjøre dersom vi får selvmordstanker, kommenterer hun klokt.
Saken fortsetter under bildet.
Refleksjon i grupper..F.v. Mona Lisa Lenningsvik, Maria Oksfjellelv, Marianne Hanssen Oksfjellelv og Karoline Solheim Lillemo. FOTO: Edel Annie Tverberg
Arbeidet med forebygging av selvmord er en kontinuerlig jobb, og å arbeide med barn og unges psykiske helse som tema skal være en like naturlig del av livet, som å snakke om fysisk helse, enes forsamlingen om. Når tunnelen føles så lang og mørk at man ikke orker å åpne øynene for å se etter lyset, eller det kjennes som om livet sjøl har slokka det, da trenger man noen som kan se oss, holde oss i handa eller bare prate med oss. Og hvem denne lysbæreren kan være bør vi ha bestemt oss for allerede i dag.
